Jehovas Ord er levende
Viktige punkter fra Apostlenes gjerninger
DEN bibelske boken Apostlenes gjerninger inneholder en detaljert beretning om opprettelsen av den kristne menighet og om den vekst som deretter fant sted. Boken er skrevet av legen Lukas og skildrer på en dynamisk måte den kristne virksomhet i løpet av en periode på omkring 28 år — fra 33 evt. til 61 evt.
Den første delen av Apostlenes gjerninger handler hovedsakelig om apostelen Peters virksomhet, mens den siste delen handler om apostelen Paulus’ virksomhet. Bruken av slike pronomener som «vi» og «oss» tyder på at Lukas selv var til stede da visse hendelser fant sted. Ved å merke oss budskapet i Apostlenes gjerninger vil vi få større verdsettelse av den kraft Guds skrevne Ord og Guds hellige ånd utfolder. (Hebr. 4: 12) Boken motiverer oss også til å være selvoppofrende, og den bygger opp vår tro på håpet om Riket.
PETER BRUKER ’RIKETS NØKLER’
Etter at apostlene har fått den hellige ånd, avlegger de et frimodig vitnesbyrd. Peter bruker den første «av himlenes rikes nøkler» til å åpne kunnskapens og mulighetens dør for jøder og proselytter som tar imot hans ord, slik at de kunne komme inn i Riket. (Matt. 16: 19; Apg. 2: 5, 41) En bølge av forfølgelse fører til at disiplene blir spredt, men dette resulterer i at forkynnelsesarbeidet blir utvidet.
Da apostlene i Jerusalem hører at ’Samaria har tatt imot Guds ord’, sender de Peter og Johannes dit. Peter åpner muligheten til å få del i Riket for samaritanene og bruker derved den andre nøkkelen. (Apg. 8: 14—17) Kanskje innen et år etter Jesu oppstandelse gjennomgår Saulus fra Tarsus en forbløffende forandring. I år 36 evt. bruker Peter den tredje nøkkelen, og den hellige ånds frie gave blir utøst over uomskårne mennesker av nasjonene. — Apg. 10: 45.
Svar på bibelske spørsmål:
2: 44—47; 4: 34, 35 — Hvorfor solgte noen troende sine eiendeler og delte ut utbyttet? Mange av dem som var blitt troende, var kommet langveisfra og hadde ikke råd til å bli lenger enn planlagt i Jerusalem. Men de ville gjerne forlenge oppholdet der for å lære mer om sin nye tro og forkynne for andre. For å hjelpe disse var det noen kristne som solgte sine eiendeler, og pengene ble delt ut til dem som trengte dem.
4: 13 — Var Peter og Johannes analfabeter eller helt uten skolegang? Nei. De ble kalt «ulærde og alminnelige mennesker» fordi de ikke hadde fått opplæring ved de rabbinske religiøse skolene.
5: 34—39 — Hvordan kunne Lukas vite hva Gamaliel hadde sagt i et lukket møte i Sanhedrinet? Det er minst tre mulige forklaringer: (1) Paulus, som hadde vært Gamaliels elev, kan ha fortalt det til Lukas; (2) Lukas kan ha snakket med et velvillig medlem av Sanhedrinet, for eksempel Nikodemus; (3) Lukas kan ha fått denne informasjonen av Gud ved inspirasjon.
7: 59 — Bad Stefanus en bønn til Jesus? Nei. Man skal bare tilbe — og derfor også bare rette bønner til — Jehova Gud. (Luk. 4: 8; 6: 12) Under normale omstendigheter ville Stefanus ha rettet en anmodning til Jehova i Jesu navn. (Joh. 15: 16) Men ved denne anledningen hadde Stefanus et syn hvor han så «Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd». (Apg. 7: 56) Stefanus var klar over at Jesus hadde fått makt til å oppreise de døde, og han talte derfor direkte til Jesus og anmodet ham om å ta vare på hans ånd, eller verne om minnet om ham med tanke på oppstandelsen, uten at dette var en bønn i religiøs forstand. — Joh. 5: 27—29.
Hva vi kan lære:
1: 8. Det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet som Jehovas tilbedere utfører, kan ikke gjennomføres uten den hellige ånds hjelp.
4: 36 til 5: 11. Josef fra Kypros hadde fått tilnavnet Barnabas, som betyr «Trøstens sønn». Det er mulig at apostlene hadde gitt ham dette navnet fordi han var varmhjertet, vennlig og hjelpsom. Vi bør være som ham og ikke som Ananias og Saffira, som gav seg ut for å være bedre enn de var, hyklet og var uærlige.
9: 23—25. Det er ikke feigt å forsøke å unnslippe våre fiender for å kunne fortsette å forkynne.
9: 28—30. Hvis det blir farlig — fysisk, moralsk eller åndelig — å forkynne i et bestemt strøk eller for visse personer, må vi være forstandige og selektive med hensyn til hvor og når vi forkynner.
9: 31. Når det er relativt fredelige tider, bør vi gå inn for å styrke vår tro ved studium og meditasjon. Dette vil hjelpe oss til å ’vandre i Jehovas frykt’ ved å anvende det vi lærer, og til å være ivrige i tjenesten.
PAULUS’ NIDKJÆRE TJENESTE
I 44 evt. kommer Agabus til Antiokia, hvor Barnabas og Saulus har undervist «i et helt år». Agabus forutsier at det skal komme «en stor hungersnød», og den inntreffer to år senere. (Apg. 11: 26—28) Etter å ha fullført «hjelpetjenesten i Jerusalem» vender Saulus og Barnabas tilbake til Antiokia. (Apg. 12: 25) I 47 evt. — omkring tolv år etter at Saulus ble omvendt — blir Barnabas og Saulus sendt ut av den hellige ånd på en misjonsreise. (Apg. 13: 1—4) I 48 evt. vender de tilbake til Antiokia, «hvor de var blitt overgitt til Guds ufortjente godhet». — Apg. 14: 26.
Omkring ni måneder senere velger Paulus (også kjent som Saulus) en annen medarbeider, Silas, og legger ut på sin andre misjonsreise. (Apg. 15: 40) Timoteus og Lukas slutter seg senere til Paulus. Lukas blir i Filippi, mens Paulus fortsetter til Aten og så til Korint, hvor han treffer Akvilas og Priskilla og blir værende i ett år og seks måneder. (Apg. 18: 11) Paulus forlater Timoteus og Silas i Korint og tar med seg Akvilas og Priskilla og seiler av sted mot Syria tidlig i 52 evt. (Apg. 18: 18) Akvilas og Priskilla reiser sammen med ham til Efesos, hvor de blir værende.
Etter at Paulus har vært en tid i Antiokia i Syria, begir han seg ut på sin tredje misjonsreise, fremdeles i 52 evt. (Apg. 18: 23) I Efesos fortsetter Jehovas ord «å ha veldig framgang og å virke med stor kraft». (Apg. 19: 20) Paulus blir der i omkring tre år. (Apg. 20: 31) Ved pinsetider i 56 evt. er Paulus i Jerusalem. Han blir arrestert og avlegger så et fryktløst vitnesbyrd for forskjellige myndighetspersoner. Han blir sendt til Roma, hvor han sitter i husarrest i to år (ca. 59—61 evt). Her finner han anledninger til å forkynne om Riket og undervise om «de ting som gjelder Herren Jesus Kristus». — Apg. 28: 30, 31.
Svar på bibelske spørsmål:
14: 8—13 — Hvorfor kalte folk i Lystra «Barnabas for Zevs, men Paulus for Hermes»? Zevs var gudenes hersker i gresk mytologi, og hans sønn Hermes var kjent for sin veltalenhet. Ettersom Paulus førte ordet, kalte folk i Lystra ham for Hermes, mens de kalte Barnabas for Zevs.
16: 6, 7 — Hvorfor forbød den hellige ånd Paulus og hans medarbeidere å forkynne i distriktet Asia og i Bitynia? Det fantes bare noen få forkynnere. Den hellige ånd ledet dem derfor til mer fruktbare distrikter.
18: 12—17 — Hvorfor unnlot prokonsulen Gallio å gripe inn da tilskuerne begynte å slå Sostenes? Gallio mente kanskje at den mannen som tydeligvis hadde ledet angrepet på Paulus, fikk det han fortjente. Denne hendelsen fikk etter alt å dømme et positivt utfall, for det ser ut til at Sostenes omvendte seg til kristendommen. Paulus skriver nemlig senere om «Sostenes, vår bror». — 1. Kor. 1: 1.
18: 18 — Hva slags løfte hadde Paulus avlagt? Noen mener at han hadde avlagt et nasireerløfte. (4. Mos. 6: 1—21) Men Bibelen sier ikke hva Paulus’ løfte dreide seg om. Den sier heller ikke noe om hvorvidt han avla løftet før eller etter at han var blitt en kristen, eller om den perioden løftet gjaldt, begynte eller sluttet på dette tidspunktet. Uansett hvordan det forholdt seg, var det ikke galt å avlegge et slikt løfte.
Hva vi kan lære:
12: 5—11. Vi kan og bør be for våre brødre.
12: 21—23; 14: 14—18. Herodes tok villig imot en ære som bare skulle ha vært gitt til Gud. Hans holdning står i skarp kontrast til Paulus’ og Barnabas’ umiddelbare og bestemte reaksjon da de avviste å bli gjenstand for utilbørlig gunstbevisning og ære. Vi bør ikke ønske å bli æret for det vi måtte utrette i Jehovas tjeneste.
14: 5—7. Det å vise klokskap og forsiktighet kan bidra til at vi kan fortsette å være aktive i tjenesten. — Matt. 10: 23.
14: 22. De kristne venter å møte trengsler. De prøver ikke å unngå vanskeligheter ved å gå på akkord med sin tro. — 2. Tim. 3: 12.
16: 1, 2. Kristne ungdommer bør engasjere seg i åndelige gjøremål og be om Jehovas hjelp til å bygge opp et godt omdømme.
16: 3. Vi bør gjøre alt vi kan innenfor de rammer Bibelen trekker opp, for å hjelpe andre til å ta imot det gode budskap. — 1. Kor. 9: 19—23.
20: 20, 21. Forkynnelse fra hus til hus er en grunnleggende del av vår tjeneste.
20: 24; 21: 13. Det er viktigere å være ulastelig overfor Gud enn å bevare vårt liv.
21: 21—26. Vi bør være villige til og ivrige etter å ta imot gode råd.
25: 8—12. De kristne i dag kan og bør benytte seg av de juridiske muligheter som finnes, for å «forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap». — Fil. 1: 7.
26: 24, 25. Vi bør tale «sannhets og et sunt sinns ord» selv om det vi sier, lyder som dårskap for et «fysisk menneske». — 1. Kor. 2: 14.
[Bilde på side 30]
Når brukte Peter ’rikets nøkler’?
[Bilde på side 31]
Det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet kunne ikke ha blitt utført uten den hellige ånds hjelp