ELDSTE, ELDRE MANN

Det hebraiske ordet zaqẹn og det greske presbỵteros, som begge betyr «eldre mann» eller «eldste», blir ikke bare brukt om mennesker som har nådd en høy alder (1Mo 18: 11; 5Mo 28: 50; 1Sa 2: 22; 1Ti 5: 1, 2), eller om en som har høyest alder blant flere (Lu 15: 25), men også, i en spesiell betydning, om slike som har myndighet og ansvar i en nasjon eller en annen type samfunn. Ordene er mest brukt i sistnevnte betydning både i De hebraiske skrifter og i De kristne greske skrifter.

Fra gammel tid av ble eldre menn etter skikken aktet og æret for sin erfaring og kunnskap og for den visdom og dømmekraft de gjerne hadde tilegnet seg. I mange nasjoner underordnet folket seg under de eldre mennene, enten eldre medlemmer av slekten eller slike som utmerket seg ved sin kunnskap og visdom. På grunn av dette hadde ordet for «eldre mann», eller «eldste», dobbelt betydning; det kunne enten brukes bokstavelig eller som betegnelse på en stilling eller et embete. Med uttrykk som «de eldste [stormennene, NO] i Egypts land» og «Moabs eldste og Midjans eldste» siktet man ikke til alle eldre menn i disse nasjonene, men bare til medlemmene av et råd som tok seg av nasjonens anliggender. De var disse nasjonenes «fyrster [hebr. sarịm, «høvdinger», NO, EN, AT]». – 1Mo 50: 7; 4Mo 22: 4, 7, 8, 13–15; Sl 105: 17, 21, 22.

Uttrykkene «Israels eldste», «forsamlingens eldste», «mitt folks eldste» og «landets eldste» ble likeledes brukt om menn som innehadde et embete, ikke om alle eldre menn i Israels nasjon. (4Mo 16: 25; 3Mo 4: 15; 1Sa 15: 30; 1Kg 20: 7, 8) I noen forholdsvis få tilfeller hvor ordet zeqenịm (eldre menn, eldste) er brukt uten noe bestemmende ledd, må man støtte seg til sammenhengen for å finne ut om det er brukt om eldre menn som sådan eller om slike som var overhoder.

Eldste i Israel. Allerede før utgangen av Egypt hadde israelittene sine «eldste», som la fram saker for folket, fungerte som folkets talsmenn og traff avgjørelser. Da Moses vendte tilbake til Egypt, skulle han henvende seg til disse eldste og underrette dem om det oppdraget han hadde fått, og de, eller iallfall de fremste blant dem, skulle tre fram for farao sammen med ham. – 2Mo 3: 16, 18.

Da Moses som Guds representant la fram lovpakten for nasjonen, var det «folkets eldste» som på vegne av folket samtykte i å tre inn i dette paktsforholdet til Jehova. (2Mo 19: 3–8) En tid senere, da israelittene klaget over forholdene i ødemarken, syntes Moses at det administrative arbeidet nå ble for tungt for ham, og han la problemet fram for Jehova Gud. Jehova sa da til Moses: «Kall sammen sytti menn for meg av Israels eldste, menn som du vet er folkets eldste og deres oppsynsmenn, . . . og jeg skal ta noe av den ånd som er over deg, og legge den på dem, og de skal hjelpe deg med å bære byrden.» (4Mo 11: 16, 17) Disse «eldste» ble utnevnt til denne tjenesten på teokratisk vis. (4Mo 11: 24, 25) Jehova brukte dem nå til å lede og administrere folket sammen med Moses.

Med tiden erobret israelittene det lovte land og begynte igjen å bo i byer og landsbyer, slik de hadde gjort i Egypt. De eldste ble nå ansvarlige for befolkningen i et lokalsamfunn. De dannet lokale råd av tilsynsmenn, og i egenskap av dommere og oppsynsmenn tok de seg av rettspleien og sørget for at det hersket ro og orden, og at den åndelige sunnhet ble opprettholdt. – 5Mo 16: 18–20; 25: 7–9; Jos 20: 4; Rut 4: 1–12.

At det er tale om «hele Israel . . . , de eldste og overhodene og dommerne og oppsynsmennene» (Jos 23: 2; 24: 1) og om «Israels eldste og alle stammeoverhodene, høvdingene for Israels sønners fedrehus» (2Kr 5: 2), betyr ikke at «overhodene», «dommerne», «oppsynsmennene» og «høvdingene» var noen andre enn «de eldste», men snarere at det innenfor eldsterådene var noen som ivaretok slike spesielle oppgaver. – Jf. 2Kg 19: 2; Mr 15: 1.

De som tjente som eldste på nasjonalt plan, benevnes med uttrykkene «Israels eldste» (1Sa 4: 3; 8: 4), «landets eldste» (1Kg 20: 7), «forsamlingens eldste» (Dom 21: 16) og, etter delingen av riket, «Judas og Jerusalems eldste», for det sørlige rikets vedkommende. – 2Kg 23: 1.

I likhet med mange av Israels konger og prester viste «de eldste», eller ’de eldre mennene’ seg som gruppe betraktet å være forsømmelige når det gjaldt å ta hånd om sitt ansvar overfor Gud og folket. (1Kg 21: 8–14; Ese 7: 26; 14: 1–3) Fordi israelittene mistet Guds støtte, ’skulle gutter bli deres fyrster’, og ’den som var lite ansett, skulle storme fram mot den som skulle æres’. (Jes 3: 1–5) De hebraiske skrifter understreker således at høy alder ikke er nok i seg selv, at «grått hår er en vakker krone [bare] når det finnes på rettferdighetens vei». (Ord 16: 31) «Det er ikke de som bare er rike på dager, som viser seg å være vise, eller de som bare er gamle, som forstår seg på rett», men de som, i tillegg til å ha erfaring, blir ledet av Guds ånd, og som har tilegnet seg en god forståelse av Guds Ord. – Job 32: 8, 9; Sl 119: 100; Ord 3: 5–7; For 4: 13.

Ordningen med eldste som tok ledelsen, fortsatte gjennom hele nasjonens historie, også under landflyktigheten i Babylon og etter hjemkomsten til Juda. (Jer 29: 1; Esr 6: 7; 10: 7, 8, 14) Mens Jesus var på jorden, hadde «eldste» (gr. presbỵteroi) en viktig andel i offentlige anliggender, både lokalt (Lu 7: 3–5) og nasjonalt. «Forsamlingen av eldste» (gr. presbytẹrion) i Jerusalem stod bak en god del av den motstanden som Jesus og han disipler møtte. – Apg 22: 5; Lu 22: 66.

Eldste i den kristne menighet. På bakgrunn av disse historiske opplysningene er det ikke vanskelig å forstå hva som ligger i begrepet «eldste» (presbỵteroi) slik det er brukt i forbindelse med den kristne menighet. I det åndelige Israel som i det kjødelige var «de eldste» de som hadde ansvaret for å ta ledelsen i menigheten.

På pinsedagen fungerte apostlene som et råd, og Peter tjente som rådets talsmann under ledelse av Guds ånd, som var blitt utøst. (Apg 2: 14, 37–42) Det var tydelig at de var «eldste» i åndelig forstand, siden de hadde hatt et nært samarbeid med Jesus fra et meget tidlig tidspunkt av og personlig hadde fått i oppdrag av ham å gi undervisning. (Mt 28: 18–20; Ef 4: 11, 12; jf. Apg 2: 42.) De troende viste ved sin holdning at de var helt på det rene med at apostlene hadde fått myndighet til å lede den nyopprettede nasjonen under Kristus (Apg 2: 42; 4: 32–37; 5: 1–11) og hadde myndighet til å utnevne folk til å utføre bestemte tjenesteoppdrag, enten direkte, i egenskap av et råd, eller gjennom representanter (Paulus er et fremtredende eksempel). (Apg 6: 1–6; 14: 19–23) Da spørsmålet om omskjærelse kom i forgrunnen, kom apostlene og «de eldste» sammen for å drøfte saken. Den avgjørelsen de traff, ble meddelt menighetene overalt og ble akseptert og betraktet som autoritativ. (Apg 15: 1–31; 16: 1–5 Apg 15: 1–31; 16: 1–5) Liksom det fantes eldste som tjente Israel på nasjonalt plan, dannet altså disse eldste og apostlene åpenbart et styrende råd for hele den kristne menighet i alle land. Senere drog Paulus til Jerusalem, hvor han hadde et møte med Jakob og «alle de eldste». Han fortalte dem om resultatene av sitt arbeid og tok også imot veiledning fra dem i visse spørsmål. – Apg 21: 15–26.

I noen få tilfeller blir det greske ordet presbỵteros brukt sammen med uttrykk som «unge menn» og «eldre kvinner», uten at det gis noen antydning om ansvar i menigheten. Da siktes det ganske enkelt til menn som har nådd en høy alder, og oversettes med «gammel mann» eller «eldre mann». (Apg 2: 17, 18; 1Ti 5: 1, 2) Ordet blir også brukt om «menn i gammel tid». (He 11: 2) De fleste steder i De kristne greske skrifter betegner det imidlertid «de eldste», dem som har ansvaret for å ta ledelsen i menigheten. I noen skriftsteder blir de eldste omtalt som «tilsynsmenn» (gr. epịskopoi). Paulus brukte denne benevnelsen da han talte til de eldste fra menigheten i Efesos, og han brukte den om eldste i brevet til Titus. (Apg 20: 17, 28; Tit 1: 5, 7) De to uttrykkene betegner altså samme rolle; presbỵteros framhever de modne egenskapene hos en som er utnevnt, mens epịskopos framhever de oppgaver som følger med utnevnelsen.

Om presbỵteros skriver bibelkommentatoren Manuel Guerra y Gomez: «Den presise oversettelsen av uttrykket [presbỵteros] nesten i flertallet av de hellenistiske tekster som er bevart fram til i dag, er eldre mann i betydningen moden mann. Moden dømmekraft og gode lederegenskaper er det mest fremtredende trekket. . . . Enten uttrykket har en teknisk betydning eller ikke, betegner det både i den hellenistiske og i den israelittiske verden ikke den skrantende eldre mann, men den modne mann som i kraft av sin erfaring og klokskap er skikket til å styre sin familie eller sitt folk.» – ⁠Episcopos y Presbyteros, Burgos, Spania, 1962, s. 117, 257.

Det er tydelig at alderen spilte en viss rolle for hvorvidt man var kvalifisert til å tjene som eldste, eller «eldre mann», i det gamle Israel. (1Kg 12: 6–13) De «eldste», tilsynsmennene, i den kristne menighet var således heller ikke unge menn, noe som framgår tydelig av det apostelen sier om at de gjerne hadde kone og barn. (Tit 1: 5, 6; 1Ti 3: 2, 4, 5) Men alderen var ikke den eneste eller den viktigste faktoren, noe man ser av de andre kravene som stilles (1Ti 3: 2–7; Tit 1: 6–9), og det oppgis heller ikke noen bestemt aldersgrense. Timoteus, som var med på å utnevne eldste, ble åpenbart selv regnet som en eldste, selv om han var forholdsvis ung. – 1Ti 4: 12.

For å kunne være eldste i den kristne menighet måtte man blant annet ha høye normer for oppførsel og en god åndelighet. Det var nødvendig å være i stand til å undervise, formane og irettesette for å kunne bli utnevnt til eldste. (1Ti 3: 2; Tit 1: 9) Paulus påla Timoteus høytidelig: «Forkynn ordet, hold iherdig på med det i gunstige tider og i vanskelige tider, irettesett, refs, forman, med all langmodighet og lærekunst.» (2Ti 4: 2) Som «hyrder» har de eldste ansvaret for å gi hjorden åndelig føde, dra omsorg for dem som blir åndelig syke, og beskytte hjorden mot ulvlignende elementer. (Apg 20: 28–35; Jak 5: 14, 15; 1Pe 5: 2–4) I tillegg minnet Paulus, som selv nidkjært hadde undervist «offentlig og fra hus til hus», Timoteus om hans ansvar for å ’gjøre en evangelists gjerning og fullføre sin tjeneste’. – Apg 20: 20; 2Ti 4: 5.

Hver enkelt kristen menighet hadde et råd av «eldste», eller «tilsynsmenn», for de omtales som regel i flertall, for eksempel i forbindelse med menighetene i Jerusalem (Apg 11: 30; 15: 4, 6; 21: 18), Efesos (Apg 20: 17, 28) og Filippi (Flp 1: 1). Det var «eldsterådet» (gr. presbytẹrion) som «la hendene på» Timoteus. (1Ti 4: 14) Som menighetens tilsynsmenn ’presiderte’ «de eldste» over sine brødre. – Ro 12: 8; 1Te 5: 12–15; 1Ti 3: 4, 5; 5: 17.

Ettersom Paulus og Peter var eldste med apostelmyndighet, førte de noen ganger tilsyn med andre eldste i forskjellige menigheter (jf. 1Kt 4: 18–21; 5: 1–5, 9–13; Flp 1: 1; 2: 12; 1Pe 1: 1; 5: 1–5), og det gjorde også apostelen Johannes og disiplene Jakob og Judas – alle disse skrev brev til menighetene. Paulus gav Timoteus og Titus i oppdrag å handle på hans vegne noen steder. (1Kt 4: 17; Flp 2: 19, 20; 1Ti 1: 3, 4; 5: 1–21; Tit 1: 5) I mange tilfeller var det nyopprettede menigheter disse tok hånd om; Titus’ oppdrag gikk ut på å «rette på de ting som var mangelfulle» i menighetene på Kreta.

Bibelen viser at Paulus, Barnabas, Titus og åpenbart også Timoteus utnevnte andre til eldste i menighetene. (Apg 14: 21–23; 1Ti 5: 22; Tit 1: 5) Det fortelles ingen steder om at menigheter foretok slike utnevnelser selvstendig. I forbindelse med at det fortelles om at Paulus og Barnabas vendte tilbake til Lystra, Ikonium og Antiokia, opplyser Apostlenes gjerninger 14: 23 at «de utnevnte [gr. kheirotonẹsantes] . . . eldste for dem i hver menighet». Angående betydningen av det greske verbet kheirotonẹo sier boken The Acts of the Apostles av F.F. Bruce (1970, s. 286): «Selv om den etymologiske betydningen av [kheirotonẹo] er ’å velge ved håndsopprekning’, ble det etter hvert brukt i betydningen ’utpeke’, ’utnevne’; jf. samme ord med prefiks [pro, «for; foran»] i x. 41.» A Greek-English Lexicon av Liddell og Scott sier, etter først å ha oppgitt de vanligste definisjonene av kheirotonẹo: «Senere i alminnelighet: utnevne, . . . utnevne til et embete i kirken.» (Revidert av H. Jones, Oxford 1968, s. 1986.) Parkhursts Greek and English Lexicon to the New Testament (London 1845, s. 673) sier likeledes: «Etterfulgt av akkusativ: utnevne eller innsette i et embete, dog uten noen formell avstemning.» Den oppgaven som disse kristne mennene ble utnevnt til å ta hånd om, var gjerningen som eldste, og dette skjedde uten at noen avgav stemme ved håndsopprekning.

Paulus skrev til Timoteus: «De eldste som presiderer på en god måte, skal regnes verdige til dobbelt ære, særlig de som arbeider hardt i tale og undervisning.» (1Ti 5: 17) I betraktning av det etterfølgende verset (v. 18) og veiledningen i versene foran om å vise enker ære ved å hjelpe dem materielt (v. 3–16) omfattet tydeligvis denne ’dobbelte ære’ materiell hjelp.

Hvem er de «tjuefire eldste» som sitter på himmelske troner?

I Åpenbaringsboken forekommer uttrykket presbỵteroi tolv ganger og er her brukt om åndeskapninger. Deres omgivelser, bekledning og handlinger gir en pekepinn om hvem de er.

Apostelen Johannes fikk et syn av Jehovas himmelske trone, som var omgitt av 24 mindre troner hvor det satt 24 eldste som var kledd i hvite ytterkledninger og hadde gullkroner på hodet. (Åp 4: 1–4) Etter hvert som synet skred fram, fikk han se at de 24 eldste gjentatte ganger falt ned og tilbad foran Jehovas trone, og også at de deltok aktivt i forskjellige deler av synet. (Åp 4: 9–11; 5: 4–14; 7: 9–17; 14: 3; 19: 4) Noe som er spesielt interessant, er at han så dem delta i kunngjøringen av Riket, idet de gjorde kjent at Jehova hadde tatt sin store makt og hadde begynt å herske som konge. – Åp 11: 15–18.

I det gamle Israel representerte «Israels eldste» hele nasjonen og talte på nasjonens vegne. (2Mo 3: 16; 19: 7) Dette kan overføres på det åndelige Israels menighet. De 24 eldste som sitter på troner omkring Jehova Gud, kan utmerket godt stå for hele gruppen av salvede kristne som, når de har vist seg å være trofaste inntil døden, mottar lønnen i form av en himmelsk oppstandelse og får troner nær Jehovas trone. (Åp 3: 21) Tallet 24 er også av betydning, for det var dette antallet avdelinger David inndelte prestene i da han organiserte dem til tjenesten ved templet i Jerusalem. De salvede kristne skal utgjøre «et kongelig presteskap». – 1Pe 2: 9; 1Kr 24: 1–19; Lu 1: 5–23, 57–66; Åp 20: 6; se TILSYNSMANN.