Bør de kristne være nidkjære?

NIDKJÆRHET — er det en egenskap de kristne bør framelske? En ordbok definerer ordet «nidkjær» slik: «Sjalu, skinnsyk; som våker strengt over sine rettigheter; meget ivrig i utførelsen av sine plikter, av sitt kall.» Som kristne blir vi oppfordret til å ’jage etter kjærligheten’, og vi får vite at ’kjærligheten ikke er skinnsyk’. (1. Korinter 13: 4; 14: 1) Vi får også vite at «Jehova . . . er en nidkjær Gud», og vi har fått påbud om å «bli . . . etterlignere av Gud». (2. Mosebok 34: 14; Efeserne 5: 1) Dette reiser visse spørsmål.

Det hebraiske og det greske ordet som er oversatt med «nidkjærhet» i Bibelen, har mange forskjellige betydninger. De kan enten ha en positiv eller en negativ klang, alt etter hvordan de blir brukt. Det hebraiske ordet som er oversatt med «nidkjærhet», kan for eksempel bety «krav om udelt hengivenhet; det å ikke tolerere noen rivalisering; skinnsyke; misunnelse». Det tilsvarende greske ordet har en lignende betydning. Disse ordene kan betegne den forkvaklede følelsen som en kan nære overfor en antatt konkurrent eller overfor en som en mener har visse fordeler. (Ordspråkene 14: 30) De kan også sikte til en positiv måte å gi uttrykk for en gudgitt egenskap på — at man ønsker å beskytte en man er glad i, mot skade. — 2. Korinter 11: 2.

En nidkjær Gud

Jehova er det fremste eksempel når det gjelder å vise nidkjærhet på den rette måten. Han har rene motiver og er tilskyndt av et ønske om å holde sitt folk borte fra åndelig og moralsk forderv. Han sa om sitt folk i fortiden, som billedlig blir omtalt som Sion: «Jeg vil være nidkjær for Sion med stor nidkjærhet, og med stort raseri vil jeg være nidkjær for henne.» (Sakarja 8: 2) Akkurat som en kjærlig far alltid er våken for å verne sine barn mot skade, er Jehova våken for å verne sine tjenere mot fysisk og åndelig fare.

For å beskytte sitt folk har Jehova gitt sitt Ord, Bibelen. Den kommer med mange oppfordringer til å følge en vis handlemåte og inneholder mange eksempler på slike som har gjort det. I Jesaja 48: 17 leser vi: «Jeg, Jehova, er din Gud, den som lærer deg å gjøre det som er til gagn for deg, den som lar deg gå på den veien som du bør vandre.» For en trøst det er å vite at hans nidkjærhet får ham til å sørge for oss og våke over oss! Hvis han ikke hadde vært nidkjær, ville vi ha lidd stor skade på grunn av vår manglende erfaring. Jehovas nidkjærhet er på ingen måte selvisk.

Hva er så forskjellen mellom den nidkjærhet som er av Gud, og den som ikke er det? For å finne ut av det kan vi tenke på Mirjam og på Pinehas. Legg merke til hva det var som fikk dem til å handle slik de gjorde.

Mirjam og Pinehas

Mirjam var en eldre søster av Moses og Aron, som ledet israelittene da de drog ut av Egypt. Mens israelittene var i ødemarken, ble Mirjam skinnsyk, misunnelig på sin bror Moses. Den bibelske beretning sier: «Nå begynte Mirjam og Aron å tale mot Moses på grunn av den kusjittiske hustruen som han hadde tatt seg . . . Og de fortsatte å si: ’Er det bare ved Moses alene Jehova har talt? Er det ikke også ved oss han har talt?’» Det var etter alt å dømme Mirjam som ledet an i dette klagemålet mot Moses, for det var Mirjam Jehova irettesatte, ikke Aron. På grunn av den respektløse oppførselen hennes slo han henne med spedalskhet, en tilstand som varte en hel uke. — 4. Mosebok 12: 1—15.

Hva var det som fikk Mirjam til å gå imot Moses? Var det interesse for den sanne tilbedelse og et ønske om å beskytte de andre israelittene mot skade? Tydeligvis ikke. Det ser ut til at Mirjam hadde latt et urett ønske om større anseelse og myndighet få stige opp i sitt hjerte. Som profetinne i Israel nøt hun stor respekt blant folket, særlig blant kvinnene. Etter at israelittene mirakuløst var blitt utfridd ved Rødehavet, ledet hun dem i musikken og sangen. Men nå var kanskje Mirjam blitt overdrevent bekymret for at hun skulle miste noe av den anseelsen hun hadde, til en antatt konkurrent, Moses’ hustru. Drevet av egoistisk nidkjærhet egget hun til strid mot Moses, den Jehova hadde utvalgt. — 2. Mosebok 15: 1, 20, 21.

Pinehas, derimot, hadde et annet motiv for sine handlinger. Like før israelittene gikk inn i det lovte land, da de lå i leir på Moabs sletter, forledet moabittiske og midjanittiske kvinner mange israelittiske menn til umoral og avgudsdyrkelse. For å rense leiren og stanse Jehovas brennende vrede ble Israels dommere pålagt å drepe alle de mennene som hadde veket bort på denne måten. Den simeonittiske høvdingen Simri hadde umoralske hensikter da han skamløst førte den midjanittiske kvinnen Kosbi inn i leiren «for øynene på hele forsamlingen av Israels sønner». Pinehas handlet raskt og besluttsomt. Tilskyndt av nidkjærhet for tilbedelsen av Jehova og et ønske om å bevare den moralske renhet i leiren drepte han det umoralske paret i teltet deres. Han ble rost for sin «nidkjære vrede» (The New English Bible) og for at han ikke hadde «tolerert noen som helst rivalisering» med Jehova. Pinehas’ raske reaksjon stanset den dødelige plagen som allerede hadde krevd 24 000 liv, og Jehova belønnet ham med en pakt om at prestedømmet skulle forbli i hans slektslinje til uavgrenset tid. — 4. Mosebok 25: 4—13.

Hva var forskjellen mellom Mirjams nidkjærhet og Pinehas’ nidkjærhet? Mirjam gikk imot sin bror av selvisk nidkjærhet, mens Pinehas øvde rett basert på en riktig form for nidkjærhet. Det hender at vi, i likhet med Pinehas, må ta til orde eller gjøre noe for å forsvare Jehovas navn, tilbedelsen av ham og hans folk.

Misforstått nidkjærhet

Men er det mulig å vise misforstått nidkjærhet? Ja, det er det. Det var det jødene i det første århundre gjorde. De vernet nidkjært om Guds lov og sine tradisjoner. I sine bestrebelser for å beskytte Loven utformet de utallige detaljerte bestemmelser og restriksjoner, som ble en tung byrde for folket. (Matteus 23: 4) Jødene kunne ikke eller ville ikke innse at Gud nå hadde erstattet Moseloven med den virkelighet som den forbilledlig hadde framstilt. Deres misforståtte nidkjærhet fikk dem derfor til å gå løs på Jesu Kristi etterfølgere i voldsomt raseri. Apostelen Paulus, som selv en gang hadde hatt en misforstått lojalitetsfølelse overfor Loven, pekte på at folk som forsvarte Loven, hadde «nidkjærhet for Gud, men ikke i samsvar med nøyaktig kunnskap». — Romerne 10: 2; Galaterne 1: 14.

Også mange av de jødene som ble kristne, hadde vanskelig for å frigjøre seg fra denne overdrevne nidkjærheten for Loven. I det første århundre, etter at Paulus hadde vært på sin tredje misjonsreise, avla han en rapport til det styrende råd hvor han fortalte om nasjonenes omvendelse. På den tiden var det tusener av kristne jøder som «alle [var] nidkjære for Loven». (Apostlenes gjerninger 21: 20) Det skjedde flere år etter at det styrende råd hadde bestemt at de hedningkristne ikke behøvde å bli omskåret. Spørsmål som hadde med det å adlyde Loven å gjøre, hadde skapt strid i menigheten. (Apostlenes gjerninger 15: 1, 2, 28, 29; Galaterne 4: 9, 10; 5: 7—12) Noen jødekristne som ikke hadde den fulle forståelse av hvordan Jehova nå handlet med sitt folk, holdt fast på sine egne synspunkter og kritiserte andre. — Kolosserne 2: 17; Hebreerne 10: 1.

Vi må derfor unngå den snare å forsøke å forsvare oppfatninger eller metoder som vi selv setter høyt, og som ikke er fast forankret i Guds Ord. Vi gjør vel i å godta det nye lys som blir kastet over Guds Ord gjennom den kanal Jehova bruker i dag.

Vær nidkjær for Jehova

Nidkjærhet som blir utøvd på rette måte, har imidlertid sin plass i den sanne tilbedelse. Når vi får en tendens til å være overdrevent opptatt av vårt eget omdømme eller våre rettigheter, får den rette form for nidkjærhet oss til å vende oppmerksomheten mot Jehova. Den får oss til å finne måter å forkynne sannheten om ham på og å forsvare hans veier og hans folk.

Akiko, en av Jehovas vitners heltidsforkynnere, ble bryskt avvist av en beboer som hadde en feilaktig oppfatning av hva Guds lov sier om blod. Akiko forsvarte på en taktfull måte Guds Ord, og hun nevnte også hvilke medisinske komplikasjoner og problemer som er forbundet med blodtransfusjoner. Fordi hun var drevet av et brennende ønske om å snakke om Jehova, ledet hun samtalen inn på det hun oppfattet var den egentlige årsaken til kvinnens innvendinger — hun manglet tro på at det finnes en Skaper. Akiko resonnerte med henne og viste hvordan skaperverket støtter troen på en Skaper. Hennes frimodige forsvar førte ikke bare til at grunnløse fordommer ble fjernet, men også til at det ble startet et hjemmebibelstudium. I dag er denne kvinnen, som en gang var så sint, en lovpriser av Jehova.

Nidkjærhet for den sanne tilbedelse får oss til å være våkne og benytte de anledningene som byr seg til å snakke om og forsvare vår tro, på arbeidsplassen, på skolen, i butikken og når vi er ute og reiser. Midori, for å nevne et eksempel, er fast bestemt på å snakke om sin tro med kollegene sine. Én kollega, som var i 40-årene, sa at hun ikke ville ha noe å gjøre med Jehovas vitner. Da de snakket sammen senere, klaget kvinnen over at datteren hennes var i ferd med å utvikle et atferdsproblem. Midori viste henne boken De unge spør — tilfredsstillende svar,a og hun tilbød seg å ordne det slik at hun kunne studere boken med datteren hennes. Det ble startet et studium, men moren var ikke med på drøftelsen. Midori bestemte seg for å vise kvinnen videoen «Jehovas vitner — organisasjonen bak navnet».b Det førte til at mange av de misoppfatningene hun hadde, ble oppklart. Kvinnen ble rørt over det hun så, og sa: «Jeg vil bli som Jehovas vitner.» Hun begynte å studere Bibelen sammen med datteren.

Nidkjærhet har også sin plass i den kristne menighet. Nidkjærhet fremmer en kjærlig og omsorgsfull atmosfære og får oss til å motstå nedbrytende påvirkning som kan skade våre åndelige brødre, for eksempel skadelig sladder og frafalnes tanker. Nidkjærhet får oss til å støtte de avgjørelsene som de eldste noen ganger treffer når de finner det nødvendig å irettesette overtredere. (1. Korinter 5: 11—13; 1. Timoteus 5: 20) Paulus skrev om den nidkjærhet han hadde for sine trosfeller i den kristne menighet: «Jeg er nidkjær for dere med en nidkjærhet som er av Gud, for jeg har personlig lovt dere bort til ekteskap med én mann for å kunne framstille dere som en ren jomfru for Kristus.» (2. Korinter 11: 2) På samme måte får vår nidkjærhet oss til å gjøre alt vi kan for å beskytte hele menighetens renhet når det gjelder lære, åndelighet og moral.

Ja, når vi er motivert av den rette form for nidkjærhet — den nidkjærhet som er av Gud — har det en god innflytelse på andre. En slik nidkjærhet fører til Jehovas godkjennelse og bør være en av de egenskapene man kan se hos de kristne i dag. — Johannes 2: 17.

[Fotnoter]

[Bilde på side 29]

Pinehas’ handlinger var basert på den rette form for nidkjærhet

[Bilde på side 30]

Unngå misforstått nidkjærhet

[Bilder på side 31]

Nidkjærhet får oss til å dele vår tro med andre og å sette vårt brorskap høyt