ANANIAS

(Ananịas) [gr. form av det hebr. navnet Hananja, som betyr «Jehova har vist gunst (velvilje); Jehova har vært nådig»].

1. Et medlem av den første kristne menighet i Jerusalem. Etter pinsedagen i år 33 fikk de troende som ble i Jerusalem, dekket sine materielle behov ved at de kristne hjalp hverandre. Det ble opprettet et felles fond til dette formålet. Medlemmer av menigheten solgte markene og husene sine og gav det innkomne beløpet som et frivillig bidrag til fondet. (Apg 4: 34–37) Ananias solgte en mark og kom bare med en del av de pengene han hadde fått for den, noe hans hustru var fullt klar over. Samtidig gav han inntrykk av at det var hele beløpet han kom med, uten tvil for å oppnå en viss ros og aktelse i menigheten. Men i kraft av en spesiell kunnskap som skyldtes Guds ånd, gjennomskuet Peter hans hykleri og avslørte ham som en som ’drev falskt spill overfor den hellige ånd og overfor Gud’, og Ananias falt om og utåndet. Da de mennene som begravet ham, kom tilbake omkring tre timer senere, fant de også hans hustru, Saffira, død fordi hun hadde forsøkt å opprettholde det samme hykleriet. – Apg 5: 1–10.

2. En kristen disippel i Damaskus. Etter at Saulus var blitt omvendt, fikk Ananias et syn hvor Jesus gav ham Saulus’ navn og adresse og påla ham å besøke ham. Ananias nølte først, fordi han visste hvor voldsomt Saulus hadde forfulgt de kristne, men deretter adlød han befalingen og drog bort til Saulus, sørget for at han fikk synet tilbake, fortalte ham at han skulle være et vitne for Gud, og ordnet det slik at han ble døpt. Da Saulus (Paulus) senere forsvarte seg overfor noen jødiske motstandere, omtalte han Ananias som en mann «som var gudfryktig i samsvar med Loven, vel omtalt av alle jødene som bodde der [i Damaskus]». I betraktning av at Ananias var en kristen, var en slik rosende omtale fra jødisk hold virkelig et bemerkelsesverdig vitnesbyrd om hans gode oppførsel. – Apg 9: 10–18; 22: 12–16.

3. Jødisk øversteprest fra omkring år 48 til år 58 e.v.t. Han var sønn av Nedebeus og ble ifølge Josefus innsatt i sitt embete av Herodes, kongen i Khalkis, bror til Herodes Agrippa I. (Jewish Antiquities, XX, 103 [v, 2]) I år 52 ble han sendt til Roma og stilt for retten på grunn av visse vanskeligheter som hadde oppstått mellom jødene og samaritanene, men ble frifunnet av keiseren, Claudius I.

Omkring år 56, da Ananias førte ordet ved Paulus’ rettssak for Sanhedrinet, gav han ordre om at Paulus skulle bli slått i ansiktet. Paulus reagerte på dette ved å forutsi at Gud ville gjengjelde en slik urett handling, og han kalte Ananias en ’hvitkalket vegg’. Da Paulus måtte stå til rette for dette, unnskyldte han seg med at han ikke var klar over at det var øverstepresten som hadde gitt ordre om å slå ham, og siterte 2. Mosebok 22: 28 for å vise at han erkjente at han var forpliktet til å vise tilbørlig respekt. Noen mener at Paulus påberopte seg denne uvitenheten fordi Ananias’ stilling som øversteprest var juridisk omstridt etter at han var vendt tilbake fra Roma, men det finnes ikke noe holdbart bevis for dette. Opptrinnet er kanskje bare enda et vitnesbyrd om at Paulus hadde dårlig syn, noe også andre skriftsteder kan tyde på. Ananias’ befaling kan ha vært så kortfattet og følelsesladet at det var vanskelig for Paulus å oppfatte hvem som gav den. – Apg 23: 2–5.

Etter rettssaken i Sanhedrinet reiste Ananias, fulgt av noen eldste og en offentlig taler, til Cæsarea for å anklage Paulus overfor stattholderen Feliks. (Apg 24: 1) Deretter blir han ikke nevnt mer i den bibelske beretning. Den verdslige historie framstiller ham imidlertid som en hovmodig og grusom person, som la griskhet for dagen både mens han var øversteprest og i årene etter at han var blitt avsatt. Ved begynnelsen av den jødiske oppstanden i årene 66–70 ble Ananias forfulgt av visse elementer i den jødiske befolkning fordi han samarbeidet med de romerske myndigheter. Han gjemte seg i en akvedukt, men ble funnet og myrdet.