«Ikke én av dere skal miste livet»

1, 2. Hvilken reise skal Paulus ut på, og hva kan det være at han er bekymret for?

PAULUS får ikke ordene ut av tankene. De kommer nemlig til å få stor betydning for framtiden hans. «Til keiseren har du anket, til keiseren skal du dra», hadde stattholderen Festus sagt. Paulus har vært to år i fangenskap, så den lange reisen til Roma vil i hvert fall bety en forandring. (Apg 25:12) Men Paulus vet av egen erfaring at sjøreiser ikke bare dreier seg om mild bris og fri horisont. Det at denne reisen vil føre ham til keiseren, er kanskje også noe som gir ham alvorlige spørsmål å tenke på.

² Paulus har vært «i fare på havet» mange ganger. Han har overlevd tre skipsforlis, og han har til og med vært et døgn i livsfare på åpent hav. (2. Kor 11:25, 26) Men denne reisen kommer til å bli helt annerledes enn de misjonsreisene han gjennomførte som fri mann. Han skal nå reise som fange fra Cæsarea til Roma – en enorm strekning på over 300 mil. Er det mulig å komme uskadd fra en slik reise? Og hvis han gjør det, har han da en dødsdom i vente? Husk at han skal dømmes av sin tids mektigste hersker i Satans verden.

 3. Hva var Paulus fast bestemt på, og hva skal vi se nærmere på i dette kapitlet?

³ Tenk over det du har lest om Paulus. Tror du han ble fortvilet og syntes at alt var håpløst, når han tenkte over det som lå foran ham? Absolutt ikke! Han var klar over at han hadde vanskeligheter i vente, men han visste ikke hva slags vanskeligheter. Hvorfor skulle han bekymre seg for ting han ikke kunne gjøre noe med, og la det få ta fra ham gleden i tjenesten? (Matt 6:27, 34) Paulus visste at det var Jehovas vilje at han skulle bruke alle muligheter til å forkynne det gode budskap om Guds rike, selv for verdslige herskere. (Apg 9:15) Han var fast bestemt på å gjennomføre dette oppdraget, uansett hva som måtte skje. Er det ikke den holdningen vi også har? Så la oss følge Paulus på denne historiske reisen og se hva vi kan lære av ham.

 4. Hva slags båt reiste Paulus med på første etappe, og hvem reiste sammen med ham?

⁴ En romersk offiser som het Julius, fikk ansvaret for Paulus og noen andre fanger, og han førte fangene om bord i et handelsskip som hadde kommet til Cæsarea. Skipet hadde kommet fra Adramyttium, en havneby på vestkysten av Lilleasia, rett overfor byen Mitylene på øya Lesbos. Dette skipet skulle først seile nordover og deretter vestover, og underveis skulle det laste og losse varer. Slike skip var ikke beregnet for passasjerer, spesielt ikke for fanger. (Se rammen «Reiser til sjøs».) Paulus var omgitt av forbrytere, men han var heldigvis ikke den eneste om bord som var kristen. Det var i hvert fall to trosfeller som fulgte ham på reisen – Aristarkus og Lukas. Det var jo Lukas som skrev beretningen. Vi kan ikke si med sikkerhet om disse to trofaste vennene måtte betale for reisen, eller om de var med som tjenere for Paulus. – Apg 27:1, 2.

 5. Hva opplevde Paulus da han kom til Sidon, og hva kan vi lære av det?

⁵ Én dag senere, etter å ha seilt elleve mil nordover, la skipet til kai i Sidon, på den syriske kysten. Julius behandlet tydeligvis ikke Paulus som en vanlig forbryter, muligens fordi Paulus var en romersk borger som ikke var dømt. (Apg 22:27, 28; 26:31, 32) Han lot Paulus gå i land for å treffe sine kristne brødre og søstre. De må virkelig ha vært glade for å kunne vise Paulus omsorg etter at han hadde vært i fangenskap så lenge! Har du mulighet til å vise en lignende gjestfrihet? Hvis du gjør det, vil du bli oppbygd selv også. – Apg 27:3.

6–8. Hvordan kom Paulus seg fra Sidon til Knidos, og hvilke muligheter til å forkynne benyttet han seg sikkert av?

⁶ Skipet la ut fra Sidon og seilte oppover langs kysten og forbi Kilikia, i nærheten av Tarsus, den byen Paulus kom fra. Lukas forteller ikke om andre stopp, men han nevner en detalj som tyder på at de var i fare: «Det var motvind.» (Apg 27:4, 5) Vi kan likevel se for oss at Paulus benyttet alle muligheter til å forkynne det gode budskap. Han forkynte utvilsomt for de andre fangene og andre som var om bord, deriblant mannskapet og soldatene, i tillegg til folk i de havnene båten var innom. Hvordan er det med oss? Er vi flinke til å bruke de mulighetene vi har til å forkynne?

⁷ Etter en tid kom skipet til Myra, en havneby på sørkysten av Lilleasia. Der måtte Paulus og de andre gå over i et annet skip, som kunne ta dem med den siste etappen av sjøreisen på veien til Roma, deres endelige reisemål. (Apg 27:6) På den tiden var Egypt Romas kornkammer, og egyptiske kornskip la til kai i Myra. Julius fant et slikt skip og fikk soldatene og fangene om bord i det. Dette skipet må ha vært mye større enn det første. Det hadde en verdifull last med hvete om bord i tillegg til 276 mennesker – mannskapet, soldatene, fangene og sannsynligvis også andre som skulle til Roma. Paulus fikk nå flere å forkynne for, og vi kan være sikre på at han ikke lot den muligheten gå fra seg.

⁸ Neste stopp var Knidos, på det sørvestlige hjørnet av Lilleasia. Under gode vindforhold kunne et skip seile fra Myra til Knidos på omkring én dag. Men Lukas skriver: «Etter at vi hadde seilt langsomt videre i nokså mange dager, klarte vi med nød og neppe å komme til Knidos.» (Apg 27:7a) Værforholdene hadde forandret seg. (Se rammen «Vindretninger i middelhavsområdet».) Tenk på hvordan det må ha vært om bord da skipet trosset den sterke vinden og det opprørte havet.

9, 10. Hvilke vanskeligheter oppsto i nærheten av Kreta?

⁹ Styrmannen hadde planer om å fortsette vestover fra Knidos, men øyenvitnet Lukas forteller: «Vinden hindret oss i å komme videre.» (Apg 27:7b) Etter hvert som skipet beveget seg bort fra fastlandet, mistet det kyststrømmen. En kraftig motvind fra nordvest drev det deretter sørover, kanskje med stor fart. Tidligere hadde Kypros gitt skipet ly i motvind, og nå skulle Kreta gi det ly. Da skipet seilte forbi Salmone, på østsiden av Kreta, ble forholdene litt bedre. Hvorfor? Skipet var nå på lesiden, eller sørsiden, av øya, hvor vinden ikke var like sterk. Forestill deg hvor lettet de som var om bord, må ha vært – i hvert fall til å begynne med! Men så lenge skipet var på havet, kunne ikke mannskapet ignorere det faktum at vinteren nærmet seg. De hadde grunn til å være bekymret.

¹⁰ Lukas sier presist: «Vi klarte så vidt å seile langs kysten [av Kreta] og kom til et sted som kalles Godhavnene.» Selv i le av øya var det vanskelig å styre skipet. Men til slutt fant de en liten bukt i det området som ligger like før kysten dreier mot nord, hvor de kunne ankre opp. Hvor lenge var de der? Lukas sier «nokså lang tid», men de hadde ikke så god tid på seg. I september/oktober var det farligere å reise på sjøen. – Apg 27:8, 9.

11. Hvilket råd ga Paulus, men hvilken avgjørelse ble tatt?

¹¹ Noen av passasjerene spurte kanskje Paulus om råd, siden han hadde erfaring med å reise på Middelhavet. Han anbefalte at de ikke dro videre. Hvis de gjorde det, ville det resultere i «skade og stort tap», kanskje til og med tap av menneskeliv. Men styrmannen og eieren av skipet ville fortsette reisen, sannsynligvis fordi de følte at det hastet med å finne en tryggere havn. De overtalte Julius til å dra videre, og de fleste om bord mente at de burde prøve å komme seg til Føniks, en havn lenger vest på øya. Det kan være at den havnen var større, og at det var bedre å overvintre der. Så da det blåste en mild bris fra sør, lot de seg lure av det, og seilte videre. – Apg 27:10–13.

12. Hvilke farer oppsto etter at skipet hadde seilt fra Kreta, og hvordan prøvde mannskapet å avverge en katastrofe?

¹² Et nytt problem dukket opp – en voldsom vind fra nordøst. Skipet befant seg en tid i le av ‘en liten øy som het Kauda’, omkring seks mil fra Godhavnene. Men det var fremdeles fare for at det skulle drive sørover og til slutt gå på grunn på sandbankene utenfor kysten av Afrika. Sjøfolkene ville for alt i verden unngå at det skjedde, så de dro inn skipsbåten, eller lettbåten, som de hadde på slep. Men det var vanskelig, for den var sannsynligvis full av vann. Deretter surret de tau rundt skipet for å forsterke skroget. De tok også ned storseilet og riggutstyret og jobbet hardt for å holde skipet opp mot vinden for å klare seg gjennom stormen. Forestill deg hvor skremmende denne opplevelsen må ha vært! Men selv disse tiltakene var ikke nok, for skipet fortsatte å bli «kastet voldsomt omkring av stormen». På den tredje dagen kastet de tauverket og annet utstyr over bord, sannsynligvis for å holde skipet flytende. – Apg 27:14–19.

13. Hvordan må det ha vært om bord i båten under uværet?

¹³ De fleste om bord må ha vært livredde. Men Paulus og reisefellene hans holdt motet oppe, for Jesus hadde tidligere forsikret Paulus om at han skulle vitne om ham i Roma. (Apg 19:21; 23:11) Den sterke stormen herjet likevel dag og natt i to uker. På grunn av nådeløst regn og tunge skyer som skjulte solen og stjernene, kunne ikke styrmannen se hvor skipet var, eller hvor det var på vei. Det var ikke engang snakk om å spise, for hvordan kunne noen ha lyst på mat når de var kalde, våte, sjøsyke og redde?

14, 15. (a) Hvorfor nevnte Paulus den advarselen han tidligere hadde kommet med, da han talte til de andre på båten? (b) Hva kan vi lære av det oppmuntrende budskapet Paulus kom med?

¹⁴ Paulus «stilte seg nå midt iblant dem». Han nevnte den advarselen han tidligere hadde kommet med, men det var ikke fordi han hadde en «hva var det jeg sa?»-holdning. Det som hadde skjedd, var et bevis for at det var klokt å lytte til det Paulus hadde å si. Han sa: «Jeg [ber] dere nå om å være ved godt mot, for ikke én av dere skal miste livet, bare skipet skal gå tapt.» (Apg 27:21, 22) Disse ordene må virkelig ha trøstet dem som hørte på! Paulus må også ha blitt inderlig glad for at Jehova hadde gitt ham et slikt håp som han kunne dele med dem. Det er veldig viktig å huske at Jehova bryr seg om alle mennesker. Hver enkelt er verdifull i hans øyne. Apostelen Peter skrev: «Jehova ... ønsker ikke at noen skal bli tilintetgjort, men at alle skal nå fram til anger.» (2. Pet 3:9) Så viktig det er at vi gjør vårt beste for at så mange som mulig skal få høre om håpets budskap fra Jehova. Verdifulle liv står på spill!

¹⁵ Paulus hadde sannsynligvis forkynt for mange på skipet om «det håpet som er basert på Guds løfte». (Apg 26:6; Kol 1:5) Nå som de sto i fare for å oppleve skipsforlis, kunne Paulus komme med en god grunn til håp i den situasjonen de var i. Han sa: «I natt kom det en engel til meg ... Han sa: ‘Ikke vær redd, Paulus. Du skal stå framfor keiseren, og for din skyld vil Gud redde alle dem som seiler sammen med deg.’» Paulus kom med denne oppfordringen: «Vær derfor ved godt mot, menn, for jeg tror på det Gud har sagt, og stoler på at det vil gå nøyaktig slik som jeg har fått beskjed om. Men vi kommer til å måtte strande på en øy.» – Apg 27:23–26.

16, 17. (a) I hvilken situasjon ba Paulus en bønn, og hvilken virkning hadde det? (b) Hvordan gikk det Paulus hadde forutsagt, i oppfyllelse?

¹⁶ Etter å ha drevet omkring på havet i to fryktelige uker og tilbakelagt 87 mil merket sjøfolkene en forandring. De hørte kanskje bølger som brøt mot land. De kastet ut ankere fra akterstavnen for å hindre båten i å drive og for å styre baugen mot land, i tilfelle de kunne få båten inn på stranden. Da forsøkte sjøfolkene å rømme fra skipet, men soldatene fikk stoppet dem. Paulus sa til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse mennene blir om bord på skipet, kan dere ikke bli reddet.» Nå som skipet lå roligere i sjøen, oppfordret Paulus alle til å spise litt, og han forsikret dem igjen om at de kom til å overleve. Deretter «takket [han] Gud foran dem alle». (Apg 27:31, 35) Det at Paulus ba denne takkebønnen, var et godt eksempel for Lukas, Aristarkus og også de kristne i dag. Er de offentlige bønnene du ber, til trøst og oppmuntring for andre?

¹⁷ Etter at Paulus hadde bedt, «fikk alle nytt mot, og de begynte å få i seg litt mat». (Apg 27:36) Deretter lettet de båten enda mer ved å kaste hvetelasten over bord, slik at båten skulle ligge høyere på vannet på vei inn mot land. Da det ble dag, kappet mannskapet ankerne og løsnet de tauene de hadde surret fast styreårene med. Så heiste de et lite forseil, slik at de lettere kunne manøvrere båten og få den til å grunnstøte. Baugen satte seg fast, kanskje på en sandbanke eller i mudder, og akterstavnen begynte å bli slått i stykker av de kraftige bølgene. Noen av soldatene ville drepe fangene for at de ikke skulle rømme, men Julius grep inn og hindret dem. Han sa at alle måtte svømme i land eller komme seg i land på planker eller andre ting. Det Paulus hadde forutsagt, gikk i oppfyllelse – alle de 276 overlevde. Ja, «alle [kom] trygt i land». Men hvor var de kommet? – Apg 27:44.

18–20. Hvordan viste folket på Malta «en helt spesiell vennlighet», og hvilket mirakel skjedde?

¹⁸ Det viste seg at de var kommet i land på øya Malta, sør for Sicilia. (Se rammen «Malta – hvor?») Innbyggerne på øya viste dem «en helt spesiell vennlighet». (Apg 28:2) De tente et bål for disse fremmede som hadde kommet inn på stranden deres og var gjennomvåte og skalv av kulde. Det regnet, og det var kaldt, men bålet hjalp dem til å få varmen i seg. Så skjedde det et mirakel.

¹⁹ Fordi Paulus ville hjelpe til, sanket han sammen noen kvister og la dem på bålet. Da han gjorde det, kom det en giftig hoggorm ut og bet seg fast i hånden hans. Øyboerne trodde at dette var en slags straff fra gudene.a

²⁰ De øyboerne som så at Paulus ble bitt, trodde at armen hans skulle «hovne opp». Ifølge et oppslagsverk er dette et medisinsk uttrykk på originalspråket. Det er ikke overraskende at Lukas bruker et slikt uttrykk, siden han var lege. (Apg 28:6; Kol 4:14) Men Paulus ristet det giftige dyret av seg og ble ikke skadet.

21. (a) Nevn noen eksempler på hvor nøyaktig denne delen av Lukas’ beretning er. (b) Hvilke mirakler utførte Paulus, og hvordan reagerte malteserne på det?

²¹ Den rike jordeieren Publius bodde i området. Han var kanskje den øverste romerske embetsmannen på Malta. Lukas beskrev ham som «øyas fremste mann», den samme tittelen som har blitt funnet i to maltesiske innskrifter. Han tok gjestfritt imot Paulus og reisefellene hans og lot dem få bo hos ham i tre dager. Men Publius’ far var syk. Enda en gang beskrev Lukas en medisinsk tilstand på en nøyaktig måte. Han skrev at mannen lå «til sengs med feber og dysenteri», noe som er en presis medisinsk beskrivelse av sykdommen. Paulus ba og la hendene på mannen, og han ble helbredet. Folket på øya ble imponert over dette miraklet og kom derfor med andre syke til Paulus for at han skulle helbrede dem også. De hadde dessuten med seg gaver, ting som Paulus og reisefølget hans trengte. – Apg 28:7–10.

22. (a) Hva skriver en professor i forbindelse med Lukas’ beretning om reisen til Roma? (b) Hva skal vi se på i det neste kapitlet?

²² Den etappen av Paulus’ reise som vi har sett på så langt, er virkelig nøyaktig beskrevet. En professor skriver at «Lukas’ beretning ... utmerker seg som en av de mest levende beretningene i hele Bibelen. Detaljene om sjømannsdyktighet i det første århundre er så presise og beskrivelsen av forholdene i det østlige middelhavsområdet så nøyaktig» at dette er nødt til å være basert på en skipsdagbok. Det kan godt være at Lukas skrev dagbok da han reiste sammen med Paulus. I så fall fikk han mye å skrive om på den neste etappen av reisen. Hva kom til å skje med Paulus da de endelig kom fram til Roma? La oss se.