Ettersom sjøfarerne i det første århundre manglet instrumenter — selv kompass — måtte de nøye seg med å navigere etter det de så. Derfor var det tryggest å reise når sikten var på sitt beste — vanligvis fra slutten av mai til midten av september. I de to månedene før og etter denne perioden kunne det være at kjøpmennene tok sjansen på å legge ut på sjøen. Men om vinteren var det ofte skyer og skodde som skjulte landemerker og solen om dagen, og som skjulte stjernene om natten. Havet ble betraktet som lukket (latin: mare clausum) fra 11. november til 10. mars, bortsett fra i absolutte nødstilfeller. De som reiste sent i sesongen, risikerte å måtte overvintre i en fremmed havn. — Apostlenes gjerninger 27: 12; 28: 11.

Paulus var tydeligvis klar over farene ved sjøreiser utenom sesongen. Han advarte til og med mot å legge ut på sjøen sent i september eller tidlig i oktober, for han sa: «Menn, jeg skjønner at sjøreisen kommer til å medføre skade og stort tap, ikke bare når det gjelder lasten og båten, men også når det gjelder våre sjeler.» (Apostlenes gjerninger 27: 9, 10) Men den ansvarshavende offiseren ignorerte disse ordene, og det førte til forliset utenfor Malta.