HEVN
Tilføyelse av straff til gjengjeld for skade eller krenkelse; gjengjeldelse. Det greske ordet ekdikẹo, som kan oversettes med «hevne», er avledet av ek dịke, som bokstavelig betyr «av rettferdighet», og overbringer således tanken om at handlingen innebærer at rettferdigheten skjer fyllest. Slik ordet «hevn» brukes i Bibelen, betegner det vanligvis gjengjeldelse tilføyd av Gud for rettferdighetens skyld, men det brukes også om menneskers handlinger i den hensikt å kunne anse seg for å være skuls med en annen person.
Tilhører Jehova. Med mindre en person er blitt bemyndiget av Jehova eller av hans Ord til å fullbyrde en hevn, vil det være urett av ham å prøve å hevne seg selv eller andre. «Hevnen er min, og gjengjeldelsen,» sier Jehova. (5Mo 32: 35) Henvendt til Jehova sier salmisten: «Du hevngjerningenes Gud, Jehova.» (Sl 94: 1) Følgelig blir man fordømt av Gud hvis man bærer nag eller søker personlig hevn for en virkelig eller innbilt urett mot en selv eller en annen. – 3Mo 19: 18; Ro 12: 19; He 10: 30.
Bibelen understreker at Guds vrede hviler over alle syndere og overtredere, og at det utelukkende er den ufortjente godhet Gud har vist ved å tilveiebringe Jesu Kristi gjenløsningsoffer, som gir grunnlag for å mildne eller holde tilbake den rettferdige gjengjeldelse som syndere egentlig har fortjent. (Ro 5: 19–21; 2Kt 5: 19; He 2: 2, 3; se LØSEPENGE, GJENLØSNING.) Gud handler fullt ut i harmoni med sin rettferdighet når han på dette grunnlag tilgir synd, og han er også rettferdig når han dømmer syndere som avviser hans foranstaltning; de kan ikke unnslippe Guds hevn. – Ro 3: 3–6, 25, 26; jf. Sl 99: 8.
Jehovas hevn har en hensikt. Jehovas hevn bringer lindring og velsignelser når han griper inn til gagn for dem som setter sin lit til ham, og den fører dessuten til at han blir lovprist som den rettferdige Dommer. Salmisten sier: «Den rettferdige skal fryde seg, for han har sett hevnen. . . . Og mennesker skal si: ’Sannelig, det finnes frukt for den rettferdige. Sannelig, det finnes en Gud som dømmer på jorden.’» (Sl 58: 10, 11) Det viktigste formålet med Guds hevn er således at han hevder sitt overherredømme og herliggjør sitt navn. (2Mo 14: 18; Sl 83: 13–18; Jes 25: 1–5; Ese 25: 14, 17; 38: 23) Hans inngripen gir også hans tjenere oppreisning, idet det blir vist at de virkelig er hans representanter, og de blir utfridd av uønskede forhold. – 2Mo 14: 31; 15: 11–16; Ese 37: 16, 21–23; Sl 135: 14; 148: 14; Ord 21: 18.
Et fastsatt tidspunkt for Guds hevn. Bibelen viser at Gud har fastsatt et tidspunkt da han skal gripe inn i stor skala for å bringe hevn over sine fiender. Profeten Jesaja ble bemyndiget til å utrope «hevnens dag fra vår Gud». Guds hevn ble utøst over oldtidens Babylon, som undertrykte hans folk, da den medopersiske hær ble benyttet til å rette et knusende slag mot Babylon i 539 f.v.t. (Jes 61: 1, 2; 13: 1, 6, 9, 17) Da Jesus Kristus befant seg på jorden, siterte han en del av Jesajas profeti (61: 1, 2) og anvendte den på seg selv. (Lu 4: 16–21) Det fortelles riktignok ikke at han siterte den delen som gjaldt «hevnens dag». Ikke desto mindre forkynte han denne ’dagen’, som rammet Jerusalem i år 70. Jesus forutsa at hærer (romerske hærer) skulle leire seg rundt byen, og sa til sine etterfølgere at de måtte flykte fra Jerusalem når de så dette, fordi, som han sa: «Dette er dager da rettferdighet skal utmåles [hevnens dager, Int], da alt det som står skrevet, skal bli oppfylt.» – Lu 21: 20–22; jf. NO, EN, NB, AT, KJ, Ro, RS.
Før Jesus døde og ble oppreist, sa han dessuten: «Om den dag og time [da dommen over den nåværende tingenes ordning skal bli fullbyrdet] vet ingen, verken himlenes engler eller Sønnen, men bare Faderen.» (Mt 24: 36) Slik viste han at hevnen med sikkerhet vil bli fullbyrdet på et tidspunkt som Gud kjenner og har fastsatt. Han illustrerte hvor sikkert det er at Gud skal gå til handling til sin fastsatte tid for sitt navns og sine tjeneres skyld, ved å fortelle om en dommer som sa følgende etter at en enke vedholdende hadde bedt om sin rett: «Jeg [vil] . . . sørge for at denne enken får sin rett [kreve hevn for denne enken, Int].» Jesus anvendte denne illustrasjonen på Gud. Han sa: «Sannelig – skulle da ikke Gud sørge for at hans utvalgte får sin rett [hevn, Int], de som roper til ham dag og natt, selv om han er langmodig mot dem?» – Lu 18: 2–8.
I et av apostelen Johannes’ syner i Åpenbaringsboken så Johannes sjelene til dem som var blitt drept på grunn av Guds ord og på grunn av det vitnearbeid de hadde hatt, og de ropte ut: «Hvor lenge, Suverene Herre, hellig og sann, vil du la være å dømme og å hevne vårt blod på dem som bor på jorden?» Det svaret de fikk, viste at det skulle bli fullbyrdet hevn til en fastsatt tid, nemlig når «tallet også var fullt på deres medslaver og deres brødre som skulle bli drept, slik også de var blitt». – Åp 6: 9–11.
Bibelen viser at denne fullbyrdelsen av Guds hevn først rammer Babylon den store og deretter rammer «villdyret og jordens konger og deres hærer». – Åp 19: 1, 2, 19–21.
Utnevnte domsfullbyrdere. Herren Jesus Kristus er Guds fremste Domsfullbyrder. Apostelen Paulus trøster de kristne med ordene: «Det er rettferdig fra Guds side å gi dem som volder dere trengsel, trengsel til gjengjeld, men å gi dere som lider trengsel, lindring sammen med oss under Herren Jesu åpenbarelse fra himmelen med sine mektige engler i en flammende ild, når han bringer hevn over dem som ikke kjenner Gud, og dem som ikke adlyder det gode budskap om vår Herre Jesus. Nettopp disse skal lide rettslig straff i form av evig tilintetgjørelse, borte fra Herrens ansikt og fra hans styrkes herlighet.» – 2Te 1: 6–9.
I den kristne menighet. Apostlene, som stod under Jesu Kristi ledelse, var bemyndiget til å dra omsorg for den kristne menighet og beskytte den mot urenhet og mot å miste Jehovas gunst. I tråd med sin gudgitte myndighet skrev apostelen Paulus følgende til menigheten i Korint, som erfarte splittelser og vanskeligheter forårsaket av «falske apostler»: «Vi holder oss rede til å tildele straff for [hevne, Int] enhver ulydighet.» – 2Kt 10: 6; 11: 13; 13: 10.
Eldste som ble utnevnt til å dra omsorg for menigheten, fikk myndighet til å fullbyrde «hevn» i den forstand at de kunne ta skritt for å håndheve rettferdigheten og for å hjelpe menigheten til igjen å komme i en rettferdig stilling innfor Gud, ved å rette på det urette som var blitt gjort. De som tok ledelsen i menigheten i Korint, gjorde dette etter å ha blitt tilrettevist av Paulus, og Paulus kunne derfor skrive i sitt andre brev til dem: «Hvilken stor oppriktig iver frambrakte ikke det hos dere, . . . ja at dere rettet det urette [hevn, Int]!» Etter at disse mennene hadde fått Paulus’ første brev, hadde de vist den form for anger som Gud ønsker, og hadde fått den onde mannen som omtales i brevet, bort fra menigheten og gjort alt de kunne for å rette det urette innfor Jehova. (2Kt 7: 8–12) Disse mennene hadde imidlertid ikke myndighet til å fullbyrde den fulle straff som rettferdigheten krevde – den fulle hevn – ved å la overtrederen lide døden, slik dommerne under Moseloven hadde hatt. (3Mo 20: 10; He 10: 28) Det de gjorde, var å utelukke overtredere som ikke angret, fra menigheten. (1Kt 5: 13) Hvis en slik person heller ikke på et senere tidspunkt angret, ville han til slutt få den fulle straff for sin misgjerning, nemlig evig død. (He 10: 29, 30) Ja, en kristen som begynner å øve urett, for eksempel ved å gjøre seg skyldig i utukt, befinner seg i stor fare, «for Jehova er en som krever straff for [bokst.: «er en som hevner», Int] alle disse ting». – 1Te 4: 3–6.
Myndighetspersoner. Noen ganger er det myndighetene, som har som oppgave å håndheve lov og rett, som straffer lovovertredere, deriblant kristne som har brutt rette og rimelige lover som er i harmoni med den myndighet som Gud har gitt menneskelige herskere. I slike tilfeller fullbyrder disse myndighetspersonene indirekte Guds hevn, slik apostelen Paulus skriver: «For de som hersker, er gjenstand for frykt, ikke når det gjelder den gode gjerning, men når det gjelder den onde . . . den er nemlig Guds tjener, en hevner som lar vrede ramme den som praktiserer det som er ondt.» – Ro 13: 3, 4; 1Pe 2: 13, 14; jf. 1Mo 9: 6.
Ufullkomne menneskers tilbøyelighet til å søke hevn. Ufullkommenheten knyttet til det falne kjød gjør at mennesker har en tilbøyelighet til å ville hevne seg på slike som volder dem urett, eller slike som de hater. En mann som begår ekteskapsbrudd med en annen manns kone, står i fare for å bli rammet av ektemannens hevn, slik det sies i Ordspråkene: «For en sunn og sterk manns voldsomme harme er nidkjærhet, og han kommer ikke til å vise medynk på hevnens dag. Han kommer ikke til å ta hensyn til noen som helst løsepenge, og han kommer ikke til å vise villighet, hvor stor du enn gjør gaven.» (Ord 6: 32–35) Men når noen på eget initiativ tar hevn, skjer dette som regel i ubehersket vrede og tjener ikke noe godt formål, men fører til at vedkommende pådrar seg Guds mishag. – Jak 1: 19, 20.
Fiender av Gud og av hans tjenere. De som hater Gud, har vist fiendskap mot Guds tjenere og søker å hevne seg på dem. Det dreier seg ikke da om håndhevelse av rettferdigheten, men om ønsker og handlinger som utspringer av folks fiendtlige holdning til det som er rett og rettferdig, og om et forsøk på å få fjernet slike rettferdige mennesker som ved sine ord og sine handlinger fordømmer deres ondskap. (Sl 8: 2; 44: 15, 16) I visse tilfeller har noen drept noen av Guds tjenere fordi de har hatt den fordreide oppfatning at de derved har håndhevet rettferdighet. (Joh 16: 2) Ved å fullbyrde en slik formentlig «hevnende rettferdighet» har de imidlertid ikke behaget Gud, men kan i stedet vente at han vil la sin hevn komme over dem. Jehova benyttet riktignok noen ganger visse nasjoner, for eksempel Babylon, til å bringe hevn over sitt folk, israelittene, når de hadde brutt sin pakt med ham. (3Mo 26: 25) Men disse nasjonene handlet på sin side i hat og ondskap og sørget for å få utløp for sin egen hevngjerrighet, og Jehova hevnet seg derfor senere på dem. – Kla 3: 60; Ese 25: 12–17.
Se også BLODHEVNER; TILFLUKTSBYER.