Vår relative underordning under de høyere myndigheter
«Derfor er det nødvendig å underordne seg.» — ROMERNE 13: 5.
1. Hvilke harde prøvelser ble Jehovas vitner utsatt for under de nazistiske høyere myndigheter, og skjedde dette fordi de gjorde «det onde»?
DEN 7. januar 1940 ble Franz Reiter og fem andre unge østerrikere henrettet ved halshogging. De var bibelstudenter, Jehovas vitner, og de døde fordi deres samvittighet ikke tillot dem å bære våpen for Hitlers rike. Reiter var én blant flere tusen Jehovas vitner som døde for sin tro under den annen verdenskrig. Enda mange flere tilbrakte noen lange år i konsentrasjonsleirer. Fikk alle disse føle de nazistiske styremaktenes «sverd» fordi de gjorde «det onde»? (Romerne 13: 4) Absolutt ikke! Disse kristne adlød Guds befalinger i samsvar med det som Paulus videre skrev om i Romerne, kapittel 13, men de ble likevel påført lidelser av myndighetene.
2. Hvilken tvingende grunn har vi til å underordne oss under de høyere myndigheter?
2 I Romerne 13: 5 skriver apostelen: «Derfor er det nødvendig å underordne seg, ikke bare av frykt for straffen, men også for samvittighetens skyld.» Paulus hadde tidligere henvist til at myndighetene bar «sverd», og at dette var en god grunn til å underordne seg under dem. Men nå oppgir han en sterkere grunn: samvittigheten. Vi bestreber oss på å tjene Gud «med en ren samvittighet». (2. Timoteus 1: 3) Bibelen sier at vi skal underordne oss under de høyere myndigheter, og vi adlyder fordi vi ønsker å gjøre det som er rett i Guds øyne. (Hebreerne 5: 14) Ja, vår samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen, får oss til å være lydige mot myndighetene også når vi ikke er under oppsyn av noe menneske. — Jevnfør Forkynneren 10: 20.
«Derfor betaler I jo også skatt»
3, 4. Hva er Jehovas vitner kjent for, og hvorfor skal de kristne betale skatt?
3 I Nigeria var det for noen år siden opptøyer i forbindelse med beskatningen. Flere menneskeliv gikk tapt, og myndighetene tilkalte hæren. Soldatene gikk inn i en Rikets sal hvor et møte var i gang, og forlangte å få rede på formålet med sammenkomsten. Da de fant ut at det dreide seg om et møte hvor Jehovas vitner studerte Bibelen, gav ansvarshavende offiser beskjed om at soldatene skulle trekke seg tilbake. Han sa: «Jehovas vitner er ikke skatteaksjonister.»
4 Jehovas vitner i Nigeria var kjent for å leve i samsvar med Paulus’ ord: «Derfor betaler I jo også skatt; for de er Guds tjenere, som nettopp tar vare på dette.» (Romerne 13: 6, EN) Da Jesus kom med regelen: «Gi keiseren hva keiserens er», snakket han om det å betale skatt. (Matteus 22: 21) Verdslige myndigheter sørger for veier, politibeskyttelse, biblioteker, kommunikasjoner, skoler, posttjeneste og mye mer. Vi benytter oss ofte av disse godene. Det er ikke mer enn rimelig at vi betaler for dem gjennom våre skatter.
«Oppfyll deres forpliktelser mot alle»
5. Hva menes det med at vi skal ’oppfylle våre forpliktelser mot alle’?
5 Paulus sier videre: «Oppfyll deres forpliktelser mot alle. Betal skatt til den som skal ha skatt, og toll til den som skal ha toll. Vis respekt [frykt, EN] for den som har krav på respekt, og gi ære til den dere skylder ære.» (Romerne 13: 7) Ordet «alle» omfatter alle verdslige myndigheter som er Guds tjener. Det er ingen unntagelser. Selv om vi lever under et politisk system som vi personlig ikke liker, så betaler vi skatter. Hvis det er slik at trossamfunn nyter skattefrihet der hvor vi bor, kan menighetene dra fordel av dette. Og i likhet med andre borgere kan kristne benytte seg av alle lovlige midler til å begrense sin personlige skatt. Men ingen kristne må unndra seg skatteplikten på ulovlig vis. — Jevnfør Matteus 5: 41; 17: 24—27.
6, 7. Hvorfor må vi betale skatt selv om pengene blir brukt til å finansiere noe vi er imot, eller selv om myndighetene forfølger oss?
6 Men sett at en bestemt skatt virker urettferdig. Eller hvordan er det hvis en del av skattepengene blir brukt til å finansiere noe vi er imot, for eksempel fri abort, blodbanker eller tiltak som er i strid med vår nøytrale holdning? Vi betaler likevel alle våre skatter. Det er myndighetene som må bære ansvaret for hvordan de bruker skattepengene. Vi er ikke bemyndiget til å dømme myndighetene. Gud er «jordens dommer», og når hans tid er inne, vil han kreve statsmaktene til regnskap for hvordan de har brukt sin myndighet. (Salme 94: 2, EN; Jeremia 25: 31) Inntil det skjer, betaler vi våre skatter.
7 Hva så hvis myndighetene forfølger oss? Vi betaler fremdeles skatt på grunn av de alminnelige tjenestene som ytes. Avisen Examiner, som kommer ut i San Francisco, hadde følgende å si om de av Jehovas vitner som ble forfulgt i et afrikansk land: «En kan betrakte dem som mønsterborgere. De betaler samvittighetsfullt sin skatt, pleier syke, bekjemper analfabetisme.» Ja, disse forfulgte vitnene betalte sine skatter.
«Frykt» og «ære»
8. Hva slags «frykt» skal vi ha for myndighetene?
8 Den «frykt» det er tale om i Romerne 13: 7 (EN), er ikke en frykt som skyldes feighet, men består i respekt for verdslige myndigheter, frykt for å bryte deres lover. En slik respekt blir vist på grunn av den stillingen de forskjellige myndigheter har, og ikke alltid på grunn av den personen som bekler stillingen. I Bibelen blir den romerske keiser Tiberius profetisk omtalt som «en usling». (Daniel 11: 21) Men han var keiser, og fordi han var det, ville de kristne være forpliktet til å vise ham respekt og ære.
9. Hvordan kan vi gi ære til verdslige myndigheter?
9 Når det gjelder ære, så følger vi Jesu befaling om at vi ikke skal gi titler som er basert på et menneskes religiøse stilling. (Matteus 23: 8—10, NW) Men når det gjelder verdslige myndigheter, tiltaler vi dem mer enn gjerne med de titler det måtte bli pålagt oss å bruke for å gi dem ære. Paulus benyttet uttrykket «Ærede» foran navnet når han henvendte seg til romerske landshøvdinger. (Apostlenes gjerninger 26: 25) Daniel kalte Nebukadnesar «Herre». (Daniel 4: 19) I våre dager kan de kristne bruke uttrykk som «Deres Majestet», «herr dommer» eller «herr president». De kan reise seg når en dommer kommer inn i rettssalen, og de kan bøye seg ærbødig for en hersker der hvor det hører med til skikk og bruk.
En relativ underordning
10. Hvordan viste Jesus at det er grenser for hva verdslige myndigheter kan forlange av en kristen?
10 Når det er slik at Jehovas vitner underordner seg under verdslige myndigheter, hvorfor måtte da Franz Reiter og mange med ham gjennomgå så store lidelser? Det skyldes at vår underordning er relativ, og myndighetene erkjenner ikke alltid at Bibelen fastsetter grenser for hva de kan forlange. Hvis myndighetene forlanger noe som krenker en kristens samvittighet, en samvittighet som er oppøvd i samsvar med Bibelen, går de ut over de grensene Gud har fastsatt for dem. Jesus antydet dette da han sa: «Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.» (Matteus 22: 21) Når keiseren forlanger noe som tilhører Gud, må vi erkjenne at Guds krav kommer først.
11. Hvilket anerkjent prinsipp viser at det er grenser for hva verdslige myndigheter kan forlange?
11 Er denne holdningen opprørsk eller forrædersk? Langt ifra. Den er faktisk en videreføring av et prinsipp som de fleste siviliserte nasjoner aksepterer. I det 15. århundre ble en Peter von Hagenbach anklaget for å ha innført et terrorregime i et område han hadde myndighet over. Han forsvarte seg med at han bare fulgte ordrer fra sin herre, hertugen av Burgund, men det holdt ikke for retten. Mange har siden den gang påberopt seg at en som begår overgrep, er ansvarsfri hvis han følger ordrer fra en høyere myndighet. Mest kjent blant disse er de nazistiske krigsforbryterne som stod tiltalt ved den internasjonale militærdomstolen i Nürnberg. Slike unnskyldninger er vanligvis blitt avvist. Den internasjonale militærdomstolen avsa en dom som blant annet gikk ut på følgende: «Enkeltpersoner har internasjonale forpliktelser som kommer foran de nasjonale forpliktelser til lydighet som blir pålagt dem av den enkelte stat.»
12. Hvilke bibelske eksempler har vi på at Guds tjenere har nektet å rette seg etter urimelige krav fra myndighetenes side?
12 Guds tjenere har alltid vært klar over at det er grenser for den lydighet som de for samvittighetens skyld plikter å vise de høyere myndigheter. Omtrent på den tiden da Moses ble født i Egypt, befalte farao at de to hebraiske jordmødrene skulle drepe alle nyfødte hebraiske gutter. Men jordmødrene lot spedbarna leve. Var det galt av dem å unnlate å adlyde farao? Nei, de fulgte sin gudgitte samvittighet, og Gud velsignet dem for det. (2. Mosebok 1: 15—20) Da israelittene var i fangenskap i Babylon, befalte Nebukadnesar at hans embetsmenn, deriblant hebreerne Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, skulle bøye seg ned for en billedstøtte som han hadde stilt opp i Duradalen. De tre hebreerne nektet å gjøre det. Var det galt av dem? Nei, for hvis de hadde fulgt kongens befaling, ville de ha trosset Guds lov. — 2. Mosebok 20: 4, 5; Daniel 3: 1—18.
«En skal lyde Gud mer enn mennesker»
13. Hvilket eksempel har de første kristne gitt oss med hensyn til relativ lydighet mot høyere myndigheter?
13 Da de jødiske myndighetene påla Peter og Johannes å holde opp med å forkynne om Jesus, svarte de på lignende måte: «Dere får selv avgjøre om det etter Guds vilje er rett å lyde dere mer enn ham.» (Apostlenes gjerninger 4: 19; 5: 29) De kunne ikke tie. Tidsskriftet The Christian Century peker på et annet standpunkt som var en samvittighetssak for de første kristne: «De første kristne gjorde ikke tjeneste i de væpnede styrker. Roland Bainton bemerker at ’fra slutten av den nytestamentlige perioden til tiåret 170—180 e.Kr. finnes det overhodet ikke noe som tyder på at det var kristne i hæren’ (Christian Attitudes Toward War and Peace [Abingdon, 1960], sidene 67, 68). . . . Swift hevder at Justinus martyr ’betrakter det som en selvfølge at kristne avholder seg fra voldshandlinger’.»
14, 15. Hvilke bibelske prinsipper var det de første kristne lot seg lede av når det gjelder å vise relativ lydighet overfor verdslige myndigheter?
14 Hvorfor gjorde ikke de første kristne tjeneste som soldater? Hver og én av dem studerte uten tvil Guds Ord og lover omhyggelig og traff en personlig avgjørelse på grunnlag av sin samvittighet, som jo var oppøvd i samsvar med Bibelen. De var nøytrale, de var «ikke av verden», og deres nøytralitet forbød dem å ta parti i denne verdens konflikter. (Johannes 17: 16; 18: 36) Dessuten tilhørte de Gud. (2. Timoteus 2: 19) Hvis de hadde ofret livet for staten, ville de dermed ha gitt keiseren noe som var Guds. De tilhørte også et internasjonalt brorskap som var bundet sammen i kjærlighet. (Johannes 13: 34, 35; Kolosserne 3: 14; 1. Peter 4: 8; 5: 9) De kunne ikke med god samvittighet bære våpen og risikere å drepe en medkristen.
15 De kristne kunne heller ikke være delaktige i populære religiøse skikker, for eksempel tilbedelse av keiseren. Dette førte med seg at de ble betraktet som «besynderlige og farlige mennesker, og som naturlig var, så resten av befolkningen på dem med mistro». (Still the Bible Speaks av W. A. Smart) Selv om Paulus skrev at de skulle ’vise respekt for den som hadde krav på respekt’, glemte de ikke at de først og fremst skulle frykte eller vise respekt for Jehova. (Romerne 13: 7; Salme 86: 11) Jesus selv sa: «Vær ikke redde for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete [Gehenna, NW].» — Matteus 10: 28.
16. a) I hvilke forbindelser må de kristne nøye overveie hvor langt de skal gå med hensyn til å underordne seg under de høyere myndigheter? b) Hva viser det som står i rammen på side 27?
16 Som kristne står også vi i vår tid overfor lignende utfordringer. Vi kan ikke delta i noen moderne form for avgudsdyrkelse — enten det dreier seg om en tilbedende holdning overfor et bilde eller symbol eller det består i å tillegge et menneske eller en organisasjon makt til å frelse. (1. Korinter 10: 14; 1. Johannes 5: 21) I likhet med de første kristne kan vi heller ikke gå på akkord med vår kristne nøytralitet. — Jevnfør 2. Korinter 10: 4.
«Et mildt sinn og dyp respekt»
17. Hvilket råd gav Peter dem som lider for samvittighetens skyld?
17 Apostelen Peter skrev om den holdningen vi inntar for vår samvittighets skyld: «Å finne seg i uforskyldte lidelser fordi en er bundet til Gud i sin samvittighet, det er godt i Guds øyne.» (1. Peter 2: 19) Ja, når kristne mennesker viser standhaftighet til tross for at de blir forfulgt, er det til Guds behag, og i tillegg oppnår de det gode at deres tro blir styrket og foredlet ved det. (Jakob 1: 2—4; 1. Peter 1: 6, 7; 5: 8—10) Peter skrev også: «Selv om dere skulle lide for rettferdighetens skyld, er dere lykkelige. Men frykt ikke for det som de frykter for, og bli heller ikke opphisset. Men helliggjør Kristus som Herre i deres hjerter, og vær alltid rede til å forsvare dere for enhver som krever av dere en grunn for det håp dere har, men gjør det med et mildt sinn og dyp respekt.» (1. Peter 3: 14, 15, NW) Dette er virkelig nyttig veiledning!
18, 19. Hvordan kan en respektfull og fornuftig holdning være til hjelp for oss hvis myndighetene begrenser vår tilbedelsesfrihet?
18 Når det blir satt i gang forfølgelse fordi myndighetene misforstår de kristnes standpunkt, eller fordi kristenhetens religiøse ledere har gitt myndighetene et feilaktig bilde av Jehovas vitner, kan kanskje trykket lettes ved at man gir myndighetene en orientering om hvordan det faktisk forholder seg. Det at de kristne har et mildt sinn og dyp respekt, fører til at de ikke setter seg fysisk til motverge mot sine forfølgere. Derimot benytter de alle tilgjengelige legale midler til å forsvare sin tro. Og så overlater de sin sak i Jehovas hender. — Filipperne 1: 7; Kolosserne 4: 5, 6.
19 De kristnes dype respekt fører også til at de viser lydighet mot myndighetene i så stor utstrekning som det er mulig uten at de krenker sin samvittighet. Hvis det for eksempel er nedlagt forbud mot å holde menighetsmøter, vil de kristne finne en mindre iøynefallende måte å fortsette å ta til seg føde ved Jehovas bord på. Den høyeste myndighet, Jehova Gud, lar Paulus si følgende til oss: «La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. Og la oss ikke holde oss borte når vår menighet samles, slik som noen pleier å gjøre.» (Hebreerne 10: 24, 25) Men slike samlinger kan foregå i det stille. Selv om det bare er noen få til stede, kan vi ha tillit til at Gud velsigner arrangementet. — Jevnfør Matteus 18: 20.
20. Hva kan de kristne gjøre hvis den offentlige forkynnelse av det gode budskap blir forbudt?
20 Noen steder har myndighetene forbudt den offentlige forkynnelse av evangeliet, det gode budskap. De kristne som har slike myndigheter over seg, husker at den høyeste myndighet har latt Jesus selv si oss dette: «Evangeliet må først forkynnes for alle folkeslag.» (Markus 13: 10) De adlyder derfor den høyeste myndighet uansett hva det måtte koste dem. Der det var mulig, forkynte apostlene offentlig og fra hus til hus, men det finnes også andre måter å komme i kontakt med folk på, for eksempel ved uformell forkynnelse. (Johannes 4: 7—15; Apostlenes gjerninger 5: 42; 20: 20) Ofte vil myndighetene ikke hindre forkynnelsesarbeidet hvis utelukkende Bibelen blir benyttet — noe som understreker behovet for at alle Jehovas vitner må være godt oppøvd i å resonnere ut fra skriftene. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 17: 2, 17.) Ved å være frimodige, men likevel respektfulle, kan de kristne ofte finne en utvei til å være lydige mot Jehova uten å vekke de høyere myndigheters vrede. — Titus 3: 1, 2.
21. Hva må de kristne gjøre hvis keiseren er helt uforsonlig i sin forfølgelse?
21 Noen ganger er myndighetene helt uforsonlige i sin forfølgelse av kristne. Da er vi nødt til å vise utholdenhet med hensyn til å gjøre det som er rett, hvis vi skal bevare en ren samvittighet. Den unge Franz Reiter stod overfor et valg: Han måtte enten gå på akkord med sin tro eller dø. Fordi han ikke kunne slutte å tilbe Gud, gikk han modig i døden. Kvelden før Franz døde, skrev han til sin mor: «Jeg blir henrettet i morgen tidlig. Jeg får min styrke fra Gud, den samme styrke som alle sanne kristne i fortiden fikk. . . . Hvis dere står fast inntil døden, treffes vi igjen i oppstandelsen.»
22. Hvilket håp har vi, og hva må vi gjøre inntil det blir oppfylt?
22 En dag kommer hele menneskeheten til å være underlagt bare én lov, Jehova Guds lov. Inntil da må vi med god samvittighet rette oss etter Guds ordning og fortsette å underordne oss under de høyere myndigheter samtidig med at vi er lydige mot vår suverene Herre, Jehova, i alle ting. — Filipperne 4: 5—7.
Husker du?
◻ Hvilken tvingende grunn har vi til å underordne oss under de høyere myndigheter?
◻ Hvorfor bør vi ikke nøle med å betale de skatter keiseren pålegger oss?
◻ Hva slags ære skal vi gi myndighetene?
◻ Hvorfor er det bare på en relativ måte vi skal underordne oss under keiseren?
◻ Hvordan bør vi forholde oss hvis vi blir forfulgt fordi keiseren forlanger noe som er Guds?
[Ramme på side 27]
Respekt, ikke tilbedelse
En liten kanadisk pike som heter Terra og er et av Jehovas vitner, la i en skoletime merke til at læreren tok en av de andre elevene med seg ut av klasserommet og ble borte en liten stund. Like etterpå henvendte læreren seg lavmælt til Terra og bad henne følge med ham til rektors kontor.
Da de kom dit, fikk Terra se at det kanadiske flagget var lagt ut over rektorens skrivebord. Læreren sa nå at Terra skulle spytte på flagget. Han sa også at siden Terra ikke sang nasjonalsangen eller hilste flagget, var det ingen grunn til at hun ikke skulle spytte på flagget. Terra nektet å gjøre det. Hun forklarte at Jehovas vitner viser respekt for flagget selv om de ikke tilber det.
Da de kom tilbake til klassen, opplyste læreren at han nettopp hadde gjort et eksperiment. Han hadde tatt med seg to elever inn på rektors kontor, én av gangen, og bedt dem om å spytte på flagget. Den første eleven deltar i patriotiske seremonier, men spyttet likevel på flagget da hun fikk beskjed om å gjøre det. Terra, derimot, synger ikke nasjonalsangen og hilser ikke flagget, men hun nektet likevel å vanære flagget på denne måten. Læreren sa at Terra var den som viste den rette respekt. — Jehovas vitners årbok for 1990.
[Bilderettigheter på side 23]
French Embassy Press & Information Division
USSR Mission to the UN