Kristen nøytralitet i de siste dager
«De er ikke en del av verden, liksom jeg ikke er en del av verden.» — JOHANNES 17: 16.
1, 2. Hva sa Jesus om sine etterfølgeres forhold til verden, og hvilke spørsmål oppstår?
DEN siste natten Jesus levde på jorden som et fullkomment menneske, bad han en lang bønn mens hans disipler hørte på. I denne bønnen sa han noe som gjelder alle sanne kristnes liv. Han sa om sine etterfølgere: «Jeg har gitt dem ditt ord, men verden har hatet dem, fordi de ikke er en del av verden, liksom jeg ikke er en del av verden. Jeg anmoder deg ikke om å ta dem ut av verden, men om å våke over dem på grunn av den onde. De er ikke en del av verden, liksom jeg ikke er en del av verden.» — Johannes 17: 14—16.
2 To ganger sa Jesus at hans etterfølgere ikke skulle være en del av verden. Han sa også at det at de skilte seg ut, ville føre til at de ble utsatt for sterkt press — verden ville hate dem. De kristne trengte likevel ikke å bli motløse, for Jehova ville våke over dem. (Ordspråkene 18: 10; Matteus 24: 9, 13) I betraktning av Jesu ord kan vi spørre: Hvorfor er sanne kristne ikke en del av verden? Hva vil det egentlig si ’ikke å være en del av verden’? Hvis de kristne blir hatet av verden, hvilken holdning har så de til verden? Hvordan ser de på denne verdens myndigheter? Bibelens svar på disse spørsmålene er viktige og angår oss alle.
«Vi er av Gud»
3. a) Hva er det som skiller oss ut fra verden? b) Hvordan er det tydelig at verden er «i den ondes makt»?
3 Vårt nære forhold til Jehova Gud er én grunn til at vi ikke er en del av verden. Apostelen Johannes skrev: «Vi vet at vi er av Gud, men hele verden ligger i den ondes makt.» (1. Johannes 5: 19) Johannes’ ord om verden har virkelig vist seg å være sanne. Væpnede konflikter, kriminalitet, vold, undertrykkelse, uærlighet og umoral blir stadig mer utbredt og er et tydelig vitnesbyrd om at det er Satan, ikke Jehova, som er «denne verdens hersker». (Johannes 12: 31; 2. Korinter 4: 4; Efeserne 6: 12) Når en person blir et av Jehovas vitner, vil han ikke praktisere eller støtte slike urette ting, og dermed er han ikke lenger en del av verden. — Romerne 12: 2; 13: 12—14; 1. Korinter 6: 9—11; 1. Johannes 3: 10—12.
4. Hvordan viser vi at vi tilhører Jehova?
4 Johannes sa at de kristne, i motsetning til verden, «er av Gud». Alle som innvier seg til Jehova, tilhører ham. Apostelen Paulus sa: «Om vi lever, lever vi for Jehova, og også om vi dør, dør vi for Jehova. Derfor, om vi lever, og også om vi dør, hører vi Jehova til.» (Romerne 14: 8; Salme 116: 15) Fordi vi tilhører Jehova, viser vi ham udelt hengivenhet. (2. Mosebok 20: 4—6) En sann kristen vier derfor ikke livet sitt til en eller annen verdslig sak. Og selv om han viser respekt for nasjonale symboler, tilber han dem ikke, verken i tanke eller i handling. Han dyrker ikke idrettsstjerner eller andre moderne idoler. Han respekterer naturligvis andres rett til å gjøre som de vil, men selv tilber han bare Skaperen. (Matteus 4: 10; Åpenbaringen 19: 10) Også dette skiller ham ut fra verden.
«Mitt rike er ikke en del av denne verden»
5, 6. Hvordan fører det at vi underordner oss under Guds rike, til at vi skiller oss ut fra verden?
5 De kristne er Jesu Kristi etterfølgere og Guds rikes undersåtter, så også dette gjør at de ikke er en del av verden. Da Jesus ble forhørt av Pontius Pilatus, sa han: «Mitt rike er ikke en del av denne verden. Hvis mitt rike var en del av denne verden, ville mine tjenere ha kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er mitt rike ikke herfra.» (Johannes 18: 36) Riket er det middel som Jehova vil bruke for å hellige sitt navn, hevde og rettferdiggjøre sitt overherredømme og gjennomføre sin vilje på jorden som i himmelen. (Matteus 6: 9, 10) Den tjeneste Jesus utførte, dreide seg om forkynnelsen av det gode budskap om Riket, og han sa at dette budskapet skulle forkynnes av hans etterfølgere helt fram til enden for denne tingenes ordning. (Matteus 4: 23; 24: 14) I 1914 ble de profetiske ordene i Åpenbaringen 11: 15 oppfylt: «Kongedømmet over verden tilhører fra nå av vår Herre og hans Kristus, og han skal herske som konge for evig og alltid.» Om kort tid vil dette himmelske riket være den eneste regjering som hersker over menneskene. (Daniel 2: 44) Ja, snart vil selv denne verdens herskere bli tvunget til å anerkjenne Rikets myndighet. — Salme 2: 6—12.
6 I bevisstheten om alt dette er de sanne kristne i dag Guds rikes undersåtter, og de følger Jesu oppfordring om å ’fortsette å søke først riket og Guds rettferdighet’. (Matteus 6: 33) Dette betyr ikke at de er illojale mot det landet de bor i, men at de i åndelig forstand er skilt ut fra verden. Akkurat som i det første århundre er det i dag slik at de kristnes viktigste oppgave består i å ’avlegge et grundig vitnesbyrd om Guds rike’. (Apostlenes gjerninger 28: 23) Ingen jordisk regjering har rett til å hindre dem i å utføre dette gudgitte oppdraget.
7. Hvorfor er de sanne kristne nøytrale, og hvordan har de vist dette?
7 Ettersom Jehovas vitner tilhører Jehova og er Jesu etterfølgere og Guds rikes undersåtter, har de holdt seg nøytrale i de nasjonale og internasjonale konfliktene som har oppstått i det 20. og det 21. århundre. De har ikke tatt parti for noen av partene, ikke grepet til våpen mot noen og ikke spredt propaganda for verdslige anliggender. Til tross for at de har møtt en tilsynelatende overveldende motstand, har de vist en bemerkelsesverdig tro og har hele tiden fulgt de prinsippene som de gjorde nazistyret i Tyskland oppmerksom på i 1934: «Vi er ikke interessert i politikk, men er fullstendig viet til Guds rike med Kristus som konge. Vi ønsker ikke å krenke eller skade noen. Det ville glede oss å kunne leve i fred og gjøre godt mot alle i den grad vi har anledning til det.»
Ambassadører og envoyeer for Kristus
8, 9. I hvilken forstand er Jehovas vitner i vår tid ambassadører og envoyeer, og hvordan berører dette deres holdning til verdens politiske anliggender?
8 Paulus omtalte seg selv og sine salvede brødre som «ambassadører i Kristi sted» og sa at det var «som om Gud kom med inntrengende anmodninger gjennom [dem]». (2. Korinter 5: 20; Efeserne 6: 20) Etter 1914 kan de åndssalvede kristne med rette kalles ambassadører for Guds rike, og de er også «rikets sønner». (Matteus 13: 38; Filipperne 3: 20; Åpenbaringen 5: 9, 10) Jehova har dessuten sørget for at «en stor skare» av «andre sauer» — kristne som kommer fra alle folkeslag, og som har et jordisk håp — støtter hans salvede sønner i deres ambassadørgjerning. (Åpenbaringen 7: 9; Johannes 10: 16) Disse «andre sauer» kan kalles «envoyeer» for Guds rike.
9 En ambassadør og hans stab blander seg ikke opp i forholdene i det landet hvor de gjør tjeneste. I tråd med dette forholder de kristne seg nøytrale til verdens politiske anliggender. De tar ikke parti for eller imot noen nasjonal, etnisk, sosial eller økonomisk gruppe. (Apostlenes gjerninger 10: 34, 35) De ’gjør det som er godt, mot alle’. (Galaterne 6: 10) Ettersom Jehovas vitner er nøytrale, er det ingen som med rette kan avvise budskapet deres ved å hevde at de står på motpartens side i nasjonale eller etniske konflikter.
Kjennetegnes av kjærlighet
10. Hvor viktig er det at en kristen viser kjærlighet?
10 En ytterligere grunn til at de kristne inntar en nøytral holdning til verdens anliggender, har å gjøre med deres forhold til sine trosfeller. Jesus sa til sine etterfølgere: «Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» (Johannes 13: 35) For en kristen er det å vise broderkjærlighet av avgjørende betydning. (1. Johannes 3: 14) Det nære forholdet han har til sine trosfeller, har å gjøre med hans forhold til Jehova og Jesus. Og hans kjærlighet gjelder ikke bare brødrene i hans egen menighet, men «hele samfunnet av [hans] brødre i verden». — 1. Peter 5: 9.
11. Hvilken innvirkning har broderkjærligheten hatt på Jehovas vitners levemåte og oppførsel?
11 Jehovas vitner viser broderkjærlighet ved å leve etter ordene i Jesaja 2: 4: «De skal smi sine sverd om til plogskjær og sine spyd til beskjæringskniver. Nasjon skal ikke løfte sverd mot nasjon, og de skal ikke mer lære å føre krig.» De sanne kristne, som er «lært av Jehova», lever i fred med ham og med hverandre. (Jesaja 54: 13) Fordi de elsker Gud og sine brødre, ville det være utenkelig for dem å løfte våpen mot sine trosfeller eller mot noen som helst andre av en hvilken som helst nasjon. Den fred og enhet de har, er et viktig trekk ved deres gudsdyrkelse og viser at de virkelig har Guds ånd. (Salme 133: 1; Mika 2: 12; Matteus 22: 37—39; Kolosserne 3: 14) De ’søker fred og jager etter den’, for de vet at «Jehovas øyne er vendt til de rettferdige». — Salme 34: 14, 15.
De kristnes holdning til verden
12. Hvilken holdning har Jehova til mennesker i verden, og hvordan etterligner hans vitner denne holdningen?
12 Jehova har avsagt en streng dom over denne verden, men han har ennå ikke dømt alle enkeltpersoner i verden. Det kommer han til å gjøre ved hjelp av Jesus når Hans tid er inne til det. (Salme 67: 3, 4; Matteus 25: 31—46; 2. Peter 3: 10) I mellomtiden viser han menneskeheten stor kjærlighet. Han har til og med gitt sin enbårne Sønn for at alle skal ha mulighet til å få evig liv. (Johannes 3: 16) Som kristne etterligner vi Jehovas kjærlighet ved å fortelle andre om hans foranstaltninger for frelse, også selv om mange avviser budskapet vårt.
13. Hvilket syn bør vi ha på jordiske herskere?
13 Hvilket syn bør vi ha på jordiske herskere? Paulus besvarte dette spørsmålet da han skrev: «Hver sjel skal underordne seg under de høyere myndigheter, for det er ingen myndighet uten av Gud; de bestående myndigheter er satt i sine relative stillinger av Gud.» (Romerne 13: 1, 2) Mennesker har en slik ’relativ’ myndighet (større eller mindre i forhold til hverandre, men alltid mindre i forhold til Jehova) fordi Den Allmektige Gud, Jehova, tillater det. En kristen underordner seg under jordiske myndigheter fordi dette er en del av det å være lydig mot Gud. Men hva hvis det oppstår en konflikt mellom det Gud krever, og det jordiske myndigheter krever?
Guds lov og keiserens lov
14, 15. a) Hvordan klarte Daniel å avverge en konflikt som gjaldt lydighet? b) Hvilket standpunkt inntok de tre hebreerne da det ikke var mulig å unngå en konflikt i spørsmålet om lydighet?
14 Daniel og hans tre venner viste på en utmerket måte hvordan en kan ha den rette likevekt mellom det å underordne seg under jordiske myndigheter og det å underordne seg under Guds myndighet. Da de fire unge hebreerne var i landflyktighet i Babylon, overholdt de de babylonske lovene og ble raskt valgt ut til å få spesiell opplæring. Daniel skjønte at opplæringen sannsynligvis ville innebære ting som var i strid med Jehovas lov, og drøftet saken med sin overordnede ved det babylonske hoff. Dette førte til at det ble truffet spesielle tiltak av hensyn til de fire hebreernes samvittighet. (Daniel 1: 8—17) Jehovas vitner følger Daniels eksempel når de taktfullt forklarer sitt standpunkt for øvrighetspersoner for å unngå unødige problemer.
15 Ved en senere anledning var det ikke til å unngå at det oppstod en konflikt i spørsmålet om underordning. Babylons konge lot reise et svært avgudsbilde, en billedstøtte, på Dura-sletten og gav befaling om at «høye embetsmenn», deriblant «styrerne i provinsene», skulle komme til innvielsen av denne billedstøtten. Daniels tre venner var da blitt ’satt over forvaltningen av provinsen Babylon’, så ordren gjaldt også dem. På et gitt tidspunkt under seremonien skulle alle «falle ned og tilbe billedstøtten». Men hebreerne visste at dette ville være i strid med Guds lov. (5. Mosebok 5: 8—10) Så da alle andre «falt ned», ble de stående. Ved å nekte å adlyde kongens ordre risikerte de å måtte lide en fryktelig død, og det var bare på grunn av et mirakel at deres liv ble spart; men de ville heller dø enn å være ulydige mot Jehova. — Daniel 2: 49 til 3: 29.
16, 17. Hvordan reagerte apostlene da de fikk beskjed om å slutte å forkynne, og hvorfor?
16 I det første århundre måtte Jesu Kristi apostler møte for de jødiske lederne i Jerusalem, som gav dem befaling om å slutte å forkynne i Jesu navn. Hvordan reagerte de på dette? Jesus hadde jo gitt dem i oppdrag å gjøre disipler «av mennesker av alle nasjonene», deriblant dem som bodde «i Jerusalem og i hele Judea». Ja, han hadde sagt at de skulle vitne om ham overalt i verden. (Matteus 28: 19, 20; Apostlenes gjerninger 1: 8) Apostlene visste at det Jesus hadde befalt, var det som Gud ville at de skulle gjøre. (Johannes 5: 30; 8: 28) Derfor sa de: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» — Apostlenes gjerninger 4: 19, 20; 5: 29.
17 Apostlene var ikke opprørske. (Ordspråkene 24: 21) Men da jordiske herskere forbød dem å gjøre Guds vilje, måtte de bare si: ’Vi må adlyde Gud, ikke mennesker.’ Jesus sa at de kristne skulle ’betale tilbake til keiseren de ting som keiserens er, men til Gud de ting som Guds er’. (Markus 12: 17) Hvis vi var ulydige mot en av Guds befalinger fordi et menneske sa at vi skulle være det, da ville vi gi et menneske noe som Gud har krav på. Vi ’betaler tilbake til’ myndighetene alt det de har krav på, men vi erkjenner at Jehova Gud er den høyeste myndighet. Han er universets Overherre, Skaperen, Kilden til myndighet. — Åpenbaringen 4: 11.
Vi vil stå fast
18, 19. Hvordan har mange av våre brødre foregått med et godt eksempel, og hvordan kan vi etterligne dem?
18 For øyeblikket anerkjenner myndighetene i de fleste land Jehovas vitners rett til å innta en nøytral holdning, og det er vi takknemlig for. Men i noen land har vitnene møtt sterk motstand. Gjennom hele det 20. århundre og helt fram til nå har noen av våre brødre og søstre kjempet en særdeles hard åndelig kamp, ja, de har virkelig stridd «troens gode strid». — 1. Timoteus 6: 12.
19 Hvordan kan vi stå fast slik de har gjort? For det første bør vi huske at motstand er noe vi må regne med. Vi bør ikke bli verken overrasket eller sjokkert hvis vi blir utsatt for motstand. Paulus advarte Timoteus: «Alle som ønsker å leve med gudhengivenhet i samfunn med Kristus Jesus, skal også bli forfulgt.» (2. Timoteus 3: 12; 1. Peter 4: 12) I en verden som er dominert av Satan, ville det vel heller være merkelig om vi ikke opplevde motstand? (Åpenbaringen 12: 17) Så lenge vi er trofaste, vil det alltid være noen som ’undrer seg og fortsetter å spotte oss’. — 1. Peter 4: 4.
20. Hvilke styrkende sannheter blir vi her minnet om?
20 For det andre kan vi ha full tillit til at Jehova og hans engler vil støtte oss. Som Elisja sa i gammel tid: «De som er med oss, er flere enn de som er med dem.» (2. Kongebok 6: 16; Salme 34: 7) Det kan være at Jehova tillater at vi blir utsatt for motstand og press en tid fordi det tjener hans gode hensikt. Men han vil alltid gi oss den styrke vi trenger for å kunne holde ut. (Jesaja 41: 9, 10) Noen har måttet bøte med livet, men vi lar ikke dette få ta motet fra oss. Jesus sa: «Bli ikke redd for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen; men frykt heller for ham som kan tilintetgjøre både sjel og legeme i Gehenna.» (Matteus 10: 16—23, 28) Vi er bare «midlertidige innbyggere» i denne tingenes ordning. Vi bruker tiden her til å «få et fast grep om det virkelige liv», evig liv i Guds nye verden. (1. Peter 2: 11; 1. Timoteus 6: 19) Så lenge vi forblir trofaste mot Gud, kan ikke noe menneske frata oss den belønningen.
21. Hva bør vi alltid ha i tankene?
21 La oss derfor alltid ha i tankene vårt dyrebare forhold til Jehova Gud. Måtte vi bestandig verdsette de velsignelsene vi får del i som Kristi etterfølgere og Rikets undersåtter. La oss vise våre brødre kjærlighet av hjertet og alltid sette pris på den kjærlighet de viser oss. La oss framfor alt følge salmistens oppfordring: «Håp på Jehova; vær modig og la ditt hjerte være sterkt. Ja, håp på Jehova.» (Salme 27: 14; Jesaja 54: 17) Da vil vi, i likhet med utallige trofaste kristne før oss, kunne stå fast idet vi har et sikkert håp — vi vil bevare vår kristne nøytralitet og ikke være en del av verden.
Kan du forklare dette?
• Hvordan bidrar vårt forhold til Jehova til at vi skiller oss ut fra verden?
• Hvordan viser vi at vi som Guds rikes undersåtter forholder oss nøytrale til denne verdens anliggender?
• Hvordan hjelper vår broderkjærlighet oss til å bevare vår kristne nøytralitet og holde oss atskilt fra verden?
[Bilde på side 15]
Hvilken innvirkning har det at vi er undersåtter av Guds rike, på vår holdning til mennesker i denne verden?
[Bilde på side 16]
En hutu og en tutsi som har et hyggelig samarbeid
[Bilde på side 17]
Kristne brødre, den ene jøde og den andre araber
[Bilde på side 17]
En serber, en bosnier og en kroat gleder seg over sitt kristne fellesskap
[Bilde på side 18]
Hva bør vi gjøre hvis myndighetene forlanger at vi skal bryte Guds lov?