VISDOM

Visdom i bibelsk betydning er først og fremst forbundet med sunn dømmekraft bygd på kunnskap og forståelse. Visdom er evnen til å gjøre god bruk av kunnskap og forståelse til å løse problemer, unngå eller avverge farer, nå visse mål eller veilede andre i disse henseender. Visdom er det motsatte av dårskap, uforstand og galskap, som ofte blir nevnt som motsetninger til visdom. – 5Mo 32: 6; Ord 11: 29; For 6: 8.

De viktigste ordene for visdom i Bibelens grunntekst er det hebraiske ordet chokhmạh (det tilhørende verbet er chakhạm) og det greske ordet sofịa og deres beslektede former. Dessuten har man det hebraiske ordet tusjijạh, som kan gjengis med «fruktbare gjerninger» eller «praktisk visdom», og de greske ordene frọnimos og frọnesis (av fren, «sinn»), som betegner «fornuft», «klokskap» eller «praktisk visdom».

Visdom er forbundet med bred kunnskap og dyp forståelse eller forstand, noe som er et grunnlag for den sunne og gode vurderingsevne visdommen har som kjennetegn. De vise «gjemmer på kunnskap», slik at de har et forråd av kunnskap å øse av. (Ord 10: 14) «Visdommen er det viktigste», heter det, men det sies også: «Med alt du skaffer deg, skaff deg forstand.» (Ord 4: 5–7) Forstand eller forståelse (et vidtfavnende begrep som ofte innbefatter skjelneevne eller dømmekraft) styrker visdommen og bidrar i høy grad til klokskap og forutseenhet, som også er viktige sider ved visdommen. Klokskap kan ytre seg ved forsiktighet, selvkontroll, måtehold og tilbakeholdenhet. En «klok [form av frọnimos] mann» bygger huset sitt på en klippe fordi han regner med muligheten for uvær, mens en uforstandig mann bygger huset sitt på sand og opplever en katastrofe. – Mt 7: 24–27.

Forstand fører også til styrket visdom på andre måter. Det kan for eksempel hende at noen adlyder et bestemt påbud fra Gud fordi de erkjenner at det er rett å vise slik lydighet, og dette er et utslag av visdom. Men hvis de skaffer seg en virkelig forståelse av grunnen til at dette påbudet er gitt, den gode hensikten det tjener, og de fordeler det fører med seg å adlyde det, vil den beslutning de har truffet i sitt hjerte om å fortsette å følge en slik vis handlemåte, i høy grad bli styrket. (Ord 14: 33) I Ordspråkene 21: 11 står det at «når en gir den vise innsikt, får han kunnskap». Den vise gleder seg ved alle opplysninger som kan gi ham en klarere innsikt i underliggende omstendigheter, forhold og årsaker i forbindelse med bestemte problemer. På den måten «får han kunnskap» om hva han bør gjøre med saken, og klarhet i hvilke konklusjoner han skal trekke, og hva som må til for å løse problemene. – Jf. Ord 9: 9; For 7: 25; 8: 1; Ese 28: 3; se INNSIKT.

Guds visdom. Absolutt visdom finnes bare hos Jehova Gud, som «alene er vis» i absolutt forstand. (Ro 16: 27; Åp 7: 12) Kunnskap er kjennskap til fakta, og siden Jehova er Skaperen, som er «fra uavgrenset tid til uavgrenset tid» (Sl 90: 1, 2), har han kjennskap til alt som er å vite om universet, hvordan det er oppbygd, hva det består av, og dets historie fram til nå. Det er han som er Opphavet til de fysiske lover, kretsløpssystemer og normer i naturen som menneskene støtter seg til i sin forskning og bygger sine oppfinnelser på. Uten dem ville menneskene være hjelpeløse og ikke ha noe stabilt å basere seg på. (Job 38: 34–38; Sl 104: 24; Ord 3: 19; Jer 10: 12, 13) Hans moralske normer er naturlig nok enda viktigere når det gjelder menneskenes mulighet til å oppnå stabilitet, god dømmekraft og et godt liv. (5Mo 32: 4–6; se JEHOVA [En Gud med moralnormer].) Det finnes ikke noe som ligger for høyt for hans fatteevne. (Jes 40: 13, 14) Selv om han kan tillate at noe som er i strid med hans rettferdige normer, får utvikle seg og kanskje ha midlertidig framgang, er det han som i siste instans avgjør hvordan framtiden skal arte seg – den kommer til å bli nøyaktig slik han vil, og det han har sagt, «skal ha sikker framgang». – Jes 55: 8–11; 46: 9–11.

På bakgrunn av alt dette er det klart at «frykt for Jehova er begynnelsen til visdom». (Ord 9: 10) «Hvem skulle ikke frykte deg, du nasjonenes Konge, for deg tilkommer dette; for blant alle vise hos nasjonene og blant alle deres kongedømmer er det slett ingen som du.» (Jer 10: 7) «Han er vis i hjertet og sterk i kraft. Hvem kan være gjenstridig overfor ham og slippe uskadd fra det?» (Job 9: 4; Ord 14: 16) På grunn av sin store makt kan han gripe inn i menneskenes anliggender når han måtte ønske det. Han kan styre eller fjerne herskere og derved sørge for at hans profetiske åpenbaringer viser seg å være fullstendig pålitelige. (Da 2: 20–23) Bibelen inneholder historiske beretninger om mektige konger med skarpsindige rådgivere som forgjeves forsøkte å sette sin visdom opp mot Guds, og disse beretningene viser også tydelig hvordan han har støttet sine tjenere som lojalt har forkynt hans budskap, og latt deres ord gå i oppfyllelse – Jes 31: 2; 44: 25–28; jf. Job 12: 12, 13.

«Guds visdom i en hellig hemmelighet.» Gjennom det opprøret som brøt ut i Eden, ble det reist tvil om Guds visdom. Det som Gud i sin visdom bestemte seg for å gjøre for å stanse dette opprøret og fjerne virkningene av det og gjenopprette fred, harmoni og rett orden i sin universelle familie, utgjorde «en hellig hemmelighet, den skjulte visdom», som Gud forutbestemte «før tingenes ordninger» (det vil si, før dannelsen av de tingenes ordninger som har oppstått i løpet av menneskenes historie utenfor Eden). (1Kt 2: 7) Den måten Gud har tatt seg av sine trofaste tjenere på gjennom mange hundre år, og de løfter han har gitt dem, angir hovedtrekkene ved denne hemmeligheten. Den ble også forbilledlig framstilt gjennom lovpakten med Israel og dens bestemmelser om presteskap og ofre, og det ble pekt fram til den i utallige profetier og syner.

Etter over 4000 år ble visdommen i denne hellige hemmeligheten endelig åpenbart i Jesus Kristus (Kol 1: 26–28), for gjennom ham hadde Gud til hensikt å gjennomføre «en administrasjon ved de fastsatte tiders fulle mål, nemlig å samle alt sammen igjen i Kristus, det i himlene og det på jorden». (Ef 1: 8–11) Det ble åpenbart at Gud hadde tilveiebrakt en løsepenge til frelse for lydige mennesker, og at det var hans hensikt å opprette et rike som ville være i stand til å gjøre ende på alt det onde, en regjering med hans Sønn som Konge. Ettersom hans Sønn, Jesus Kristus, har en så sentral og grunnleggende plass i forbindelse med Guds storslagne hensikt, er han for de kristne «blitt visdom fra Gud». (1Kt 1: 30) «I ham er alle visdommens og kunnskapens skatter omhyggelig skjult.» (Kol 2: 3) Det er bare gjennom ham og ved tro på ham, «livets Hovedformidler», det er mulig å oppnå frelse og liv. (Apg 3: 15; Joh 14: 6; 2Ti 3: 15) Det er derfor ikke mulig å ha sann visdom uten å regne med Jesus Kristus og basere sine vurderinger og beslutninger trygt på Guds hensikt slik den blir åpenbart gjennom ham. – Se JESUS KRISTUS (Sentral plass i Guds hensikt).

Menneskers visdom. I Ordspråksboken blir visdommen personifisert og framstilt som en kvinne som innbyr menneskene til å ta imot det hun har å tilby. Det som står her og i lignende skriftsteder, viser at det faktisk er mye som inngår i visdom: kunnskap, forstand (som innbefatter skjelneevne), tenkeevne, erfaring, flid, klokskap (det motsatte av lettroenhet eller naivitet [Ord 14: 15, 18]) og god dømmekraft. Men ettersom sann visdom begynner med frykt for Jehova Gud (Sl 111: 10; Ord 9: 10), overgår denne visdommen vanlig visdom og innbefatter at man følger høye normer, er rettferdig og rettskaffen og dessuten holder seg til det som er sant. (Ord 1: 2, 3, 20–22; 2: 2–11; 6: 6; 8: 1, 5–12) Det er ikke all visdom som holder mål i forhold til dette.

Menneskers visdom er aldri absolutt; den er relativ. Mennesker kan til en viss grad oppnå visdom ved sine egne anstrengelser, men de må i alle fall gjøre bruk av den intelligens Gud opprinnelig utstyrte menneskene med – han som til og med har gitt dyrene en viss instinktiv visdom. (Job 35: 11; Ord 30: 24–28) Menneskene lærer ved å iaktta og arbeide med det som Gud har skapt. Den visdom de derved oppnår, kan variere i art og omfang. Det greske ordet sofịa blir ofte brukt om ferdighet innen et bestemt fag eller yrke, om dyktighet og god dømmekraft hos statsledere og forretningsmenn og om det å ha omfattende kunnskaper innenfor en bestemt vitenskap eller et bestemt forskningsområde. De hebraiske ordene chokhmạh og chakhạm blir på samme måte brukt om ’kyndighet’ hos sjømenn og folk som tettet fuger i skip (Ese 27: 8, 9; jf. Sl 107: 23, 27), og hos folk som arbeidet i stein og tre (1Kr 22: 15), og likeledes om visdom og dyktighet hos andre håndverkere, som ofte hadde fremragende evner innenfor mange forskjellige fagområder. (1Kg 7: 14; 2Kr 2: 7, 13, 14) Disse ordene ble til og med brukt om kyndige kunsthåndverkere som laget avgudsbilder. (Jes 40: 20; Jer 10: 3–9) Også forretningstalent er en form for visdom. – Ese 28: 4, 5.

Det er mulig å ha alle disse former for visdom uten å ha den åndelige visdom som blir spesielt anbefalt i Bibelen. Guds ånd kan likevel øke noen av disse former for visdom når det kan bidra til at hans hensikter blir gjennomført. Hans ånd virket på dem som laget tabernaklet og dets utstyr, og på dem som laget presteklærne, både menn og kvinner, slik at de ble fylt med både «visdom og forstand». På den måten kunne de ikke bare forstå hva som skulle gjøres, og hva som måtte til for at arbeidet skulle bli utført, men de ble også utrustet med de talenter, den kunstneriske dyktighet, den fantasi og den dømmekraft de måtte ha for å planlegge og utføre et førsteklasses arbeid. – 2Mo 28: 3; 31: 3–6; 35: 10, 25, 26, 31, 35; 36: 1, 2, 4, 8.

Vismenn i fortiden. Mennesker i fortiden som var kjent for sin visdom og sine evner som rådgivere, ble høyt verdsatt av konger og andre, slik mennesker med slike kvaliteter fremdeles blir. Egypt, Persia, Kaldea, Edom og andre nasjoner hadde sine grupper av «vismenn». (2Mo 7: 11; Est 1: 13; Jer 10: 7; 50: 35; Ob 8) Disse gruppene innbefattet åpenbart prestene og embetsmennene og sannsynligvis også alle de ’eldste’ i nasjonen som var spesielt kjent for sin visdom, og som bodde i nærheten av hovedstaden, slik at de kunne stå til disposisjon når det var behov for deres rådgivning. (Jf. 1Mo 41: 8; Sl 105: 17–22; Jes 19: 11, 12; Jer 51: 57.) Perserkongene hadde et råd med sju vise menn som de kunne rådføre seg med på kort varsel (Est 1: 13–15), og underordnede persiske embetsmenn kunne ha sin egen stab med vismenn. – Est 6: 13.

Josef opptrådte ved hjelp av Guds ånd med så stor klokskap og visdom at Egypts farao gjorde ham til sin førsteminister. (1Mo 41: 38–41; Apg 7: 9, 10) Moses ble «opplært i all egypternes visdom» og var «mektig i sine ord og gjerninger» allerede før Gud gjorde ham til sin talsmann. Men det var ikke denne menneskelige visdom og dyktighet som gjorde ham kvalifisert til å tjene Guds hensikt. Etter at Moses (i en alder av omkring 40 år) gjorde sitt første forsøk på å bedre forholdene for sine israelittiske brødre, måtte han vente i ytterligere 40 år før Gud sendte ham av sted som en åndelig vis mann for at han skulle føre Israel ut fra Egypt. – Apg 7: 22–36; jf. 5Mo 34: 9.

Salomo var vis allerede før han fullt ut overtok kongemakten (1Kg 2: 1, 6, 9), men i en bønn til Jehova Gud erkjente han ydmykt at han bare var «en liten gutt», og han bad om hjelp til å dømme Guds folk. Han ble belønnet med «et vist og forstandig hjerte» som stilte ham i særklasse blant Judas konger. (1Kg 3: 7–12) Hans visdom var mer omfattende enn orientalernes og egypternes berømte visdom og fikk monarker eller deres representanter til å reise til Jerusalem for å lære av ham, Judas konge. (1Kg 4: 29–34; 10: 1–9, 23–25) Også visse kvinner i fortiden var kjent for sin visdom. – 2Sa 14: 1–20; 20: 16–22; jf. Dom 5: 28, 29.

Ikke alltid brukt til noe godt. Menneskers visdom kan bli brukt til noe godt eller til noe dårlig. Hvis den blir brukt til noe dårlig, avslører den seg klart som en visdom som bare er kjødelig og ikke åndelig, ikke fra Gud. Jehonadab var «en meget vis mann», men det rådet han gav Davids sønn Amnon, var basert på slu taktikk og bedragersk manipulasjon av andre mennesker og fikk tragiske følger. (2Sa 13: 1–31) Absalom førte en utspekulert kampanje for å styrte sin far, David, fra tronen (2Sa 14: 28–33; 15: 1–6), og da han hadde inntatt Jerusalem, søkte han råd hos to av sin fars rådgivere, Akitofel og Husjai, angående hva det ville være klokt å foreta seg. Akitofels vise råd pleide å være så pålitelige at det virket som om de kom fra Gud. Ikke desto mindre hadde han forrådt Guds salvede, og for at Absalom skulle bli felt, sørget Jehova Gud for at Akitofels vise slagplan ble forkastet til fordel for Husjais plan, som på en listig måte appellerte til Absaloms forfengelighet og menneskelige svakheter. (2Sa 16: 15–23; 17: 1–14) Som Paulus skrev om Gud: «’Han fanger de vise i deres egen list.’ Og igjen: ’Jehova vet at de vises resonnementer er verdiløse.’» – 1Kt 3: 19, 20; jf. 2Mo 1: 9, 10, 20, 21; Lu 20: 19–26.

Frafalne prester, profeter og vise menn blant israelittene forledet med tiden folket til å sette seg opp mot Guds veiledning og befalinger, som hans lojale tjenere forkynte. (Jer 18: 18) Dette førte til at Jehova fikk ’deres vise menns visdom til å forgå, og deres kloke menns forstand til å skjule seg’ (Jes 29: 13, 14; Jer 8: 8, 9), idet han sørget for at det 500 år gamle riket ble omstyrtet. (Senere sørget han for at det samme skjedde med Jerusalems stolte ødelegger, Babylon, og det hovmodige dynastiet i Tyrus.) (Jes 47: 10–15; Ese 28: 2–17) De forkastet åndelig visdom til fordel for kjødelig visdom.

Tomheten ved mye av menneskenes visdom. Kong Salomo gransket «den ulykkelige beskjeftigelse» som synd og ufullkommenhet har ført med seg for menneskene, og han vurderte verdien av den visdom som menneskene i sin alminnelighet opparbeider seg, og fant ut at den var «jag etter vind». Menneskene var så fullstendig ute av stand til å rydde opp i eller bøte på den forvirring, det forderv og de mangler som eksisterte i det ufullkomne menneskelige samfunn, at de som oppnådde «stor visdom», erfarte økt frustrasjon og irritasjon, etter alt å dømme nettopp fordi de måtte innse hvor lite de personlig kunne gjøre for å forbedre forholdene. – For 1: 13–18; 7: 29; jf. Ro 8: 19–22, hvor apostelen Paulus peker på hvordan Gud skal gjøre slutt på menneskenes trelldom under forgjengelighet og nytteløshet.

Salomo erfarte også at selv om menneskelig visdom kunne føre til forskjellige gleder og til en dyktighet som igjen førte til materiell velstand, så kunne den ikke gi sann lykke eller varig tilfredshet. Den vise dør sammen med den tåpelige uten å vite hva som kommer til å skje med det han eier, og hans menneskelige visdom ender i graven. (For 2: 3–11, 16, 18–21; 4: 4; 9: 10; jf. Sl 49: 10.) Også mens en vis mann lever, kan «tid og uforutsett hendelse» ramme ham – han kan bli utsatt for en plutselig ulykke slik at han kanskje ikke engang får dekket sitt grunnleggende behov for mat. (For 9: 11, 12) Menneskene kan aldri ved sin egen visdom utgrunne «den sanne Guds verk» eller oppnå så solide kunnskaper at de kan løse menneskehetens største problemer. – For 8: 16, 17; jf. Job 28.

Salomo sier ikke at menneskelig visdom er fullstendig uten verdi. Sammenlignet med dårskapen, som han også gransket, fant han at visdommen hadde store fordeler, «liksom lyset har fordeler framfor mørket». Den vise har nemlig «øyne i hodet» til hjelp for sine intellektuelle evner, mens tåpens øyne ikke ser med ettertenksomhet og skjelneevne. (For 2: 12–14; jf. Ord 17: 24; Mt 6: 22, 23.) Visdom er til større beskyttelse enn penger. (For 7: 11, 12) Salomo framholdt likevel at verdien av menneskelig visdom er relativ, helt avhengig av hvorvidt den er i overensstemmelse med Guds visdom og hensikt. (For 2: 24; 3: 11–15, 17; 8: 12, 13; 9: 1) Noen kan i den grad overdrive sine anstrengelser for å legge visdom for dagen at de sprenger grensene for sine ufullkomne evner og ødelegger seg selv. (For 7: 16; jf. 12: 12.) Men til dem som lydig tjener sin Skaper og gleder seg ved å spise og drikke og nyte de gode fruktene av sitt harde arbeid, vil Gud gi den nødvendige «visdom og kunnskap og glede». – For 2: 24–26; 12: 13.

Sett i motsetning til Guds hellige hemmelighet. I århundrenes løp har menneskeheten bygd opp et forråd av visdom. Mye av denne visdommen blir formidlet gjennom skoler og ved annen undervisning, mens noe blir ervervet av enkeltpersoner ved kontakt med andre eller gjennom erfaring. For de kristne er det viktig å vite hvordan de bør forholde seg til slik visdom. I en illustrasjon angående en urettferdig forvalter som søkte å sikre sin egen framtid ved å manipulere med regnskaper som gjaldt hans herres skyldnere, sa Jesus at forvalteren «handlet med praktisk visdom [fronịmos, «klokt»]». Men hans listige forutseenhet var den slags praktisk visdom som kjennetegner «denne tingenes ordnings sønner», ikke «lysets sønner». (Lu 16: 1–8, Int) Tidligere hadde Jesus lovprist sin himmelske Far fordi Han hadde skjult visse sannheter for «vise og intellektuelle», men åpenbart dem for hans disipler, som i sammenligning var som «spedbarn». (Lu 10: 21–24) De skriftlærde og fariseerne, som var utdannet ved rabbinernes skoler, hørte med til disse vise og intellektuelle. – Jf. Mt 13: 54–57; Joh 7: 15.

I det første århundre var grekerne viden kjent for sin kultur og sine store kunnskaper, sine skoler og sine filosofiske retninger. Det var sannsynligvis derfor Paulus nevnte ’grekere og barbarer’ parallelt med ’vise og uforstandige’. (Ro 1: 14) Overfor de kristne i den greske byen Korint understreket Paulus at kristendommen ikke bygger på eller ligner «verdens visdom [sofịan]», det vil si, den visdom som skriver seg fra den del av menneskeverdenen som er fremmedgjort for Gud. (1Kt 1: 20; se VERDEN [Den verden som er fremmedgjort for Gud].) Dermed er det ikke sagt at det ikke fantes noe som var nyttig eller gagnlig innenfor de mange sider ved verdens visdom, for Paulus gjorde noen ganger bruk av de ferdigheter han hadde lært i teltmakerfaget, og han siterte også noen ganger fra verdslige forfatteres litterære verker for å belyse visse sannheter. (Apg 18: 2, 3; 17: 28, 29; Tit 1: 12) Men i det store og hele var verdens innstilling, metoder, normer og mål – dens filosofi – ikke i samsvar med sannheten, men i strid med ’Guds visdom i den hellige hemmelighet’.

Dette førte til at verden i sin visdom avviste Guds gave gjennom Kristus som dårskap. Verdens herskere kan nok ha vært dyktige og kloke administratorer, men de «pælfestet herlighetens Herre». (1Kt 1: 18; 2: 7, 8) Gud viste på sin side at de verdsligvises visdom var dårskap, for i forbindelse med gjennomføringen av sin urokkelige hensikt gjorde han de vise i verden til skamme ved å bruke det de betraktet som «dårskap hos Gud», og dessuten mennesker de regnet for å være ’dåraktige, svake og ringe’. (1Kt 1: 19–28) Paulus minnet de kristne i Korint om at «den visdom som tilhører denne tingenes ordning eller denne tingenes ordnings herskere», skal bli til intet, og den slags visdom hørte derfor ikke med til hans åndelige budskap. (1Kt 2: 6, 13) Han advarte de kristne i Kolossai mot å la seg besnære av «den filosofi [filosofịas, bokst.: kjærlighet til visdom] og det tomme bedrag som er i samsvar med menneskers tradisjon». – Kol 2: 8; jf. v. 20–23.

Selv om verdens visdom kunne føre til midlertidige fordeler og en midlertidig framgang, var den dømt til å gi dårlige resultater i det lange løp. Den kristne menighet av Guds salvede hadde derimot en åndelig visdom som førte til «Kristi uutgrunnelige rikdom». Siden denne menigheten utgjorde en del av Guds hellige hemmelighet, ble «Guds mangfoldige visdom» gjort kjent gjennom menigheten – til og med for «regjeringene og myndighetene i de himmelske regioner» – ved den måten Gud handlet med menigheten på, og ved at han lot sine hensikter bli oppfylt gjennom den. (Ef 3: 8–11; 1: 17, 18; jf. 1Pe 1: 12.) Dens medlemmer, som hadde «Kristi sinn» (jf. Flp 2: 5–8), hadde en kunnskap og en forståelse som langt overgikk verdens kunnskap og forståelse. De kunne derfor tale «med ord lært av ånden» i stedet for «med ord lært av menneskelig visdom» og med «en munn og visdom» som deres motstandere ikke kunne motsi, selv om disse kristne fra et verdslig synspunkt ble sett ned på som «ulærde og alminnelige mennesker». – 1Kt 2: 11–16; Lu 21: 15; Apg 4: 13; 6: 9, 10.

Åndelig krigføring. Apostelen Paulus støttet seg til visdommen fra Gud når han drev åndelig krigføring mot folk som truet med å forderve kristne menigheter, for eksempel den i Korint. (1Kt 5: 6, 7, 13; 2Kt 10: 3–6; jf. 2Kt 6: 7.) Han var klar over at «visdom er bedre enn kampredskaper», og at «bare én synder kan ødelegge mye godt». (For 9: 18; 7: 19) Det han skrev om «å rive ned sterkt befestede ting» (2Kt 10: 4), svarer til den tanken som framgår av den siste delen av Ordspråkene 21: 22 ifølge den greske oversettelsen Septuaginta. Paulus var kjent med den menneskelige tilbøyelighet til å være spesielt opptatt av slike som har en imponerende fremtreden, utmerker seg ved sine evner, har en sterk personlighet og har ordet i sin makt. Han visste at ’ord talt i stillhet av en fattig, men vis mann’ ofte blir ignorert til fordel for det som blir sagt av noen som fremtrer som mer betydningsfulle. (Jf. For 9: 13–17.) Til og med Jesus, som ikke hadde den jordiske rikdom og posisjon som Salomo hadde, men som hadde langt større visdom, ble vist liten respekt og oppmerksomhet av folk og herskere. – Jf. Mt 12: 42; 13: 54–58; Jes 52: 13–15; 53: 1–3.

Noen som roste seg av det ytre, av kjødelige evner og fortrinn (jf. Jer 9: 23, 24), framfor å rose seg av hjertet, hadde den oppfatning om Paulus at ’hans personlige nærvær var svakt og hans tale ikke verd å akte på’. (2Kt 5: 12; 10: 10) Paulus unngikk talemåter preget av flotthet og overtalende menneskelig visdom for at de som hørte på ham, skulle bygge sin tro på Guds ånd og kraft og på Kristus, og ikke på «menneskers visdom». (1Kt 1: 17; 2: 1–5; 2Kt 5: 12) Som en «vis arbeidsleder» med åndelig framsyn var han opptatt med et åndelig og ikke et materielt byggearbeid. Han virket som Guds medarbeider for å frambringe disipler med sanne kristne egenskaper. – 1Kt 3: 9–16.

Uansett hvor mye verdslig visdom noen kunne ha i form av faglig dyktighet, smarthet i forretningslivet, administrative evner eller vitenskapelig eller filosofisk lærdom, gjaldt denne regelen: «Hvis noen blant dere mener at han er vis i denne tingenes ordning, la ham da bli en dåre, for at han kan bli vis.» (1Kt 3: 18) Det eneste man bør rose seg av, er at man ’har innsikt og kunnskap om Jehova, den som øver kjærlig godhet, rett og rettferdighet på jorden’, for det er dette Jehova finner behag i. – Jer 9: 23, 24; 1Kt 1: 31; 3: 19–23.

Visdom i forbindelse med administrasjon og tilsyn. Den personifiserte visdom sier: «Hos meg er råd og praktisk visdom. Jeg – forstanden; jeg har velde. Ved meg fortsetter konger å regjere og høye embetsmenn å forordne rettferdighet. Ved meg fortsetter fyrster å herske som fyrster og alle fornemme å dømme i rettferdighet. Jeg elsker dem som elsker meg, og de som søker meg, finner meg.» (Ord 8: 12, 14–17) Den messianske Konge legger for dagen en slik enestående visdom fra Gud. (Jes 11: 1–5; jf. Åp 5: 12.) Den overgår de evner menneskene kan ha eller utvikle rent naturlig, og gjør en vis i samsvar med prinsippene i Guds lov og setter en ved hjelp av hans ånd i stand til å treffe rettslige avgjørelser som er rette og fri for partiskhet. (Esr 7: 25; 1Kg 3: 28; Ord 24: 23; jf. 5Mo 16: 18, 19; Jak 2: 1–9.) En slik visdom stiller seg ikke likegyldig til ondskapen, men kjemper imot den. – Ord 20: 26.

De kvalifikasjonene som var avgjørende når menn ble tatt ut til å ha ansvarsoppgaver i den kristne menighet, var ikke verdslig vellykkethet, kjødelig visdom eller naturlige evner, men det at de var «fulle av ånd og visdom [fra Gud]». (Apg 6: 1–5; jf. 1Ti 3: 1–13; Tit 1: 5–9.) Slike menn var blant de «profeter og vismenn og offentlige lærere» som Jesus hadde lovt å sende ut, og de kunne også tjene som dommere og rådgivere i menigheten, på samme måte som vise menn i det kjødelige Israel hadde utført en lignende tjeneste. (Mt 23: 34; 1Kt 6: 5) De innså verdien av å rådføre seg med hverandre. – Ord 13: 10; 24: 5, 6; jf. Apg 15: 1–22.

Hvordan det er mulig å oppnå sann visdom. Et av ordspråkene lyder slik: «Kjøp sannhet og selg den ikke – visdom og tukt og forstand.» (Ord 23: 23) Jehova, Kilden til sann visdom, gir gavmildt visdom til dem som søker den oppriktig og ber om den i tro og viser en sunn og ærbødig frykt for ham. (Ord 2: 1–7; Jak 1: 5–8) Men de som søker visdom, må bruke tid på å studere Guds Ord og lære om hans befalinger, lover og påminnelser og hans veiledning, og de må tenke over hvordan Gud har handlet i tidens løp. Så må de innrette sitt liv i samsvar med dette. (5Mo 4: 5, 6; Sl 19: 7; 107: 43; 119: 98–101; Ord 10: 8; jf. 2Ti 3: 15–17.) De må klokelig kjøpe den beleilige tid og ikke handle ufornuftig nå når dagene er onde, men «forstå hva Jehovas vilje er». (Ef 5: 15–20; Kol 4: 5, 6) De må bygge opp en fast tro og en urokkelig overbevisning om at Guds makt er uovervinnelig, at hans vilje med sikkerhet kommer til å skje, og at hans evne til og løfte om å belønne trofasthet er til å stole på. – He 11: 1, 6; 1Kt 15: 13, 14, 19.

Bare ved å gjøre dette kan mennesker treffe rette avgjørelser når det gjelder hvilken vei de skal følge i livet, og bare slik kan de unngå å vakle på grunn av frykt, griskhet, umoralske lyster og andre skadelige følelser. (Ord 2: 6–16; 3: 21–26; Jes 33: 2, 6) Som den personifiserte visdom sier: «Lykkelig er det menneske som lytter til meg ved å våke ved mine dører dag etter dag, ved å holde vakt ved mine inngangers dørstolper. For den som finner meg, skal visselig finne livet, og han får velvilje fra Jehova. Men den som ikke finner meg, øver vold mot sin sjel; alle som intenst hater meg, de elsker i virkeligheten døden.» – Ord 8: 34–36; 13: 14; 24: 13, 14.

Visdom og hjertet. Visdom er selvfølgelig nær forbundet med vett og forstand. Det er likevel slik at hjertet, som ikke bare har forbindelse med tenkeevnen, men også med en persons følelser og motiver, er av større betydning når det gjelder å oppnå sann visdom. (Sl 49: 3, 4; Ord 14: 33; se HJERTE.) En som tjener Gud, ønsker å få «virkelig visdom» i sitt «skjulte menneske», å planlegge sitt livsløp med motiver preget av visdom. (Jf. Sl 51: 6, 10; 90: 12.) «Den vises hjerte er ved hans høyre hånd [det vil si, det er parat til å hjelpe og beskytte ham i kritiske øyeblikk (jf. Sl 16: 8; 109: 31)], men tåpens hjerte er ved hans venstre hånd [det unnlater å lede ham på visdommens vei].» (For 10: 2, 3; jf. Ord 17: 16; Ro 1: 21, 22.) En som virkelig er vis, har med fasthet ledet sitt hjerte framover på visdommens vei (Ord 23: 15, 16, 19; 28: 26); det er som om han har skrevet rettferdige bud og lover ’på sitt hjertes tavle’. – Ord 7: 1–3; 2: 2, 10.

Erfaring og de rette omgangsfeller. Erfaring bidrar i betydelig grad til visdom. Selv Jesus gikk framover i visdom i løpet av barndommen. (Lu 2: 52) Moses satte «vise og kloke og erfarne menn» til å være overhoder. (5Mo 1: 13–15) Man kan i en viss grad lære visdom ved å bli straffet eller ved å se andre bli straffet (Ord 21: 11), men man kan følge en bedre og raskere vei til visdom ved å dra fordel av og lære av erfaringene til dem som allerede er vise, og foretrekke å være sammen med slike framfor «de uerfarne». (Ord 9: 1–6; 13: 20; 22: 17, 18; jf. 2Kr 9: 7.) Slik visdom finnes helst hos eldre mennesker, spesielt hvis det er tydelig at de har Guds ånd. (Job 32: 7–9) Dette blir godt belyst med et eksempel fra den tiden da Rehabeam var konge. (1Kg 12: 5–16) Men: «Bedre er et fattig, men vist barn [i relativ forstand] enn en gammel, men uforstandig konge som ikke har lært nok til fortsatt å la seg advare.» – For 4: 13–15.

Eldre menn satt gjerne i byportene (hvor det ofte var et torg like ved) og gav vise råd og avsa rettslige avgjørelser. (Jf. Ord 1: 20, 21; 8: 1–3.) Dårene lot vanligvis ikke sin røst lyde i dette forum (verken ved at de søkte visdom eller tilbød vise råd). De lot praten gå på andre steder. (Ord 24: 7) Selv om samvær med vise kan bety at man får rettledning og noen ganger også refselse, er dette langt bedre enn å høre på tåpenes sang og latter. (For 7: 5, 6) En som isolerer seg og holder seg til sin egen trangsynte livsoppfatning og søker sine egne selviske lengsler, vil til slutt handle i strid med all praktisk visdom. – Ord 18: 1.

Kommer til uttrykk gjennom menneskers atferd og tale. I Ordspråkene 11: 2 står det at «visdommen er hos de beskjedne», og Jakob skriver om «en mildhet som hører visdom til». (Jak 3: 13) Hvis en person er skinnsyk, stridslysten, egenrådig og tilbøyelig til å skryte, tyder det på at vedkommende mangler sann visdom og heller lar seg lede av en visdom som er ’jordisk, dyrisk og demonisk’. Sann visdom er «fredsommelig, rimelig, rede til å adlyde». (Jak 3: 13–18) «Hovmods kjepp er i dårens munn, men de vises lepper vil vokte dem.» De vise avholder seg klokelig fra å komme med overmodige, krasse og ubetenksomme uttalelser. (Ord 14: 3; 17: 27, 28; For 10: 12–14) Fra de vises tunge og lepper kommer veloverveid, legende, behagelig og gagnlig tale. (Ord 12: 18; 16: 21; For 12: 9–11; Kol 3: 15, 16) De vise søker å skape ro og ’vinne sjeler’ ved å overbevise andre med klokskap, framfor å hisse til vrede. – Ord 11: 30; 15: 1–7; 16: 21–23; 29: 8.

De som blir ’vise i sine egne øyne’ og opphøyer seg over andre (til og med over Gud), er verre stilt enn en som er uforstandig, men som ikke prøver å framstå som bedre enn han er. (Ord 26: 5, 12; 12: 15) De som er vise i sine egne øyne, er for stolte til å ta imot tilrettevisning. (Ord 3: 7; 15: 12; Jes 5: 20, 21) Paradoksalt nok er både late og rike mennesker tilbøyelige til å ha for høye tanker om seg selv. (Ord 26: 16; 28: 11; jf. 1Ti 6: 17.) Men «en ørering av gull og et smykke av spesielt gull er en vis mann som gir irettesettelse, for det øre som hører». (Ord 25: 12) Ja, «irettesett den vise, og han vil elske deg». – Ord 9: 8; 15: 31–33.

Visdom i familien. Ved visdom bygges et hus – ikke bare en bygning, men en husstand, en familie som lever sammen i enhet. (Ord 24: 3, 4; jf. NO; se også Ord 3: 19, 20; Sl 104: 5–24.) Vise foreldre unnlater ikke å irettesette sine barn. De tukter og veileder dem og beskytter dem derved mot å vike av fra den rette vei. (Ord 29: 15) En vis hustru bidrar i høy grad til familiens framgang og lykke. (Ord 14: 1; 31: 26) Barn som med visdom tar imot foreldrenes tilrettevisning, er til glede og ære for familien og beskytter dens gode navn og rykte mot sladder og beskyldninger. Slike barn utgjør et levende vitnesbyrd overfor andre om deres fars visdom og verdien av den opplæring han har gitt dem. – Ord 10: 1; 13: 1; 15: 20; 23: 24, 25; 27: 11.