Konsekvenser for menneskeheten som et hele. I Romerne 5: 12 står det at «synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden», og at «døden således spredte seg til alle mennesker fordi de alle hadde syndet». (Jf. 1Jo 1: 8–10.) Noen har forklart dette slik at det betyr at alle Adams framtidige etterkommere hadde del i hans opprinnelige synd fordi han som deres familieoverhode representerte dem og de derfor så å si ble delaktige i hans synd. Apostelen Paulus sier imidlertid at døden «spredte seg» til alle mennesker, et uttrykk som viser at Adams etterkommere ble berørt gradvis, ikke samtidig.

Apostelen sier videre at døden hersket som konge «fra Adam og fram til Moses, også over dem som ikke hadde syndet ved den slags overtredelse som ble begått av Adam». (Ro 5: 14) Adams synd blir med rette kalt en «overtredelse» ettersom han overtrådte en uttrykkelig befaling som Gud hadde gitt ham. Da Adam syndet, var det dessuten av egen fri vilje, som et menneske som var fullkomment, uten feil. Hans etterkommere har aldri vært i en slik fullkommen tilstand. Disse faktorene strider mot den oppfatning at alle Adams ennå ufødte etterkommere syndet sammen med ham da han syndet. Hvis alle Adams etterkommere skulle kunne trekkes til ansvar for delaktighet i Adams synd, måtte de ha hatt mulighet til selv å velge ham som sitt familieoverhode. Men det er ingen som av egen fri vilje er en etterkommer av Adam; alle er født som etterkommere av ham som følge av foreldrenes vilje. – Joh 1: 13.

Alt taler således for at synden er blitt videreført fra Adam til etterfølgende generasjoner på grunn av de alminnelig anerkjente arvelovene. Det var åpenbart dette salmisten siktet til da han skrev: «Med misgjerning ble jeg frambrakt under fødselsveer, og i synd unnfanget min mor meg.» (Sl 51: 5) Synden og dens virkninger kom ikke bare inn i verden og ble spredt til hele menneskeheten fordi Adam var menneskenes familieoverhode, men fordi han, ikke Eva, var menneskenes jordiske livskilde, deres stamfar. Fra både ham og Eva ville hans etterkommere nødvendigvis arve ikke bare fysiske trekk, men også personlighetstrekk, deriblant tilbøyeligheten til å synde. – Jf. 1Kt 15: 22, 48, 49.

Dette er også den tanken som kommer fram i disse ordene av Paulus: «For liksom mange ble stilt som syndere ved det ene menneskes [Adams] ulydighet, så skal også mange bli stilt som rettferdige ved den enes [Jesu Kristi] lydighet.» (Ro 5: 19) De som skulle bli «stilt som rettferdige» ved Kristi lydighet, ble ikke stilt slik i det øyeblikk Kristus frambar sitt gjenløsningsoffer for Gud, men godene av dette offeret blir dem til del etter hvert som de viser tro på denne foranstaltningen og blir forlikt med Gud. (Joh 3: 36; Apg 3: 19) På lignende måte er den ene generasjonen etter den andre av Adams etterkommere blitt «stilt som syndere» etter hvert som de er blitt unnfanget av sine syndige foreldre i Adams slektslinje.

Synd og Loven. Apostelen Johannes skriver: «Enhver som praktiserer synd, praktiserer også lovløshet, og synd er altså lovløshet» (1Jo 3: 4), og: «All urettferdighet er synd.» (1Jo 5: 17) Apostelen Paulus taler på den annen side om dem «som har syndet uten lov». Og han sier videre: «Inntil Loven [som ble gitt ved Moses] var det synd i verden, men synd blir ikke tilregnet noen når det ikke er noen lov. Likevel hersket døden som konge fra Adam og fram til Moses, også over dem som ikke hadde syndet ved den slags overtredelse som ble begått av Adam.» (Ro 2: 12; 5: 13, 14) Paulus’ ord må forstås ut fra den sammenheng de står i. Av det han sier tidligere i brevet til romerne, framgår det at han sammenlignet dem som var under lovpakten, med dem som ikke var underlagt den (og dermed heller ikke var underlagt dens lover), men samtidig viste at begge grupper var syndige. – Ro 3: 9.

I løpet av de omkring 2500 årene som gikk fra Adam syndet, og til lovpakten ble inngått, i 1513 f.v.t., hadde Gud ikke gitt menneskene noen omfattende lovsamling eller noen systematisk oppbygd lov som inneholdt noen detaljert beskrivelse av synden i alle dens former og med alle dens følger. Han hadde riktignok gitt visse bud, for eksempel dem Noah fikk etter vannflommen (1Mo 9: 1–7), og omskjærelsespakten, som han inngikk med Abraham og hans husstand, inkludert slaver som var av en annen ætt. (1Mo 17: 9–14) Men om Israel kunne salmisten si: «Han [Gud] kunngjør sitt ord for Jakob, sine forordninger og sine rettslige avgjørelser for Israel. Slik har han ikke gjort for noen annen nasjon; og hans rettslige avgjørelser, dem har de ikke kjent.» (Sl 147: 19, 20; jf. 2Mo 19: 5, 6; 5Mo 4: 8; 7: 6, 11.) Med hensyn til den lovpakten som ble inngått med Israel, kunne det sies at «det menneske som har handlet etter Lovens rettferdighet, skal leve ved den», for det var bare et syndfritt menneske (som Kristus Jesus) som til fullkommenhet kunne overholde og etterleve denne Loven. (Ro 10: 5; Mt 5: 17; Joh 8: 46; He 4: 15; 7: 26; 1Pe 2: 22) Dette kunne ikke sies om noen annen lov fra Adams tid og fram til lovpakten ble inngått.

’De gjør av naturen det loven sier.’ Dette vil ikke si at de som levde i tiden mellom Adam og Moses, var syndfrie fordi det i denne perioden ikke fantes noen omfattende lovsamling som deres atferd kunne måles mot. I Romerne 2: 14, 15 sier Paulus: «For når folk av nasjonene, som er uten lov, av naturen gjør de ting loven sier, da er disse, selv om de er uten lov, seg selv en lov. Det er nettopp de som viser at lovens innhold er skrevet i deres hjerter, idet deres samvittighet vitner sammen med dem, og de, mellom sine egne tanker, blir anklaget eller også unnskyldt.» Ettersom mennesket opprinnelig ble dannet i Guds bilde og likhet, har det en moralsk natur, noe som gir seg utslag i at det har en samvittighet. Selv ufullkomne, syndige mennesker har et visst mål av moralsk sans, slik det framgår av Paulus’ ord. (Se SAMVITTIGHET.) Ettersom en lov i bunn og grunn er en «regel for oppførsel», virker denne moralske natur som en lov i deres hjerte. Denne loven er imidlertid i strid med en annen nedarvet lov, «syndens lov», som fører krig mot rette tilbøyeligheter og trellbinder enhver som ikke motsetter seg dens herredømme. – Ro 6: 12; 7: 22, 23.

Denne moralske natur og den samvittighet som er forbundet med den, kunne ses selv i Kains tilfelle. Selv om Gud ikke hadde gitt noen lov som forbød drap, viste Kain ved den unnvikende måten han svarte Gud på, at hans samvittighet fordømte ham etter at han hadde drept Abel. (1Mo 4: 8, 9) Hebreeren Josef viste at Guds lov var ’skrevet i hans hjerte’, da han besvarte den forføriske oppfordringen fra Potifars hustru med ordene: «Hvordan kunne jeg da gjøre denne store ondskap og i virkeligheten synde mot Gud?» Selv om Gud ikke med rene ord hadde fordømt ekteskapsbrudd, forstod Josef at det var galt, og at det var i strid med Guds vilje med menneskene, slik den var kommet til uttrykk i Eden. – 1Mo 39: 7–9; jf. 1Mo 2: 24.

I patriarktiden, fra og med Abraham til og med Jakobs tolv sønner, talte mennesker fra mange forskjellige slekter og folkeslag ifølge Bibelen om «synd» (chattạʼth). Det kunne dreie seg om synd mot en arbeidsgiver (1Mo 31: 36), mot en hersker (1Mo 40: 1; 41: 9), mot en slektning (1Mo 42: 22; 43: 9; 50: 17) eller mot et medmenneske i sin alminnelighet (1Mo 20: 9). Ved å bruke ordet «synd» viste de i hvert fall at de erkjente at de stod i et bestemt forhold til den de hadde syndet mot eller kunne ha syndet mot, og at de derfor var forpliktet til å respektere vedkommende og ikke gjøre noe som stred imot hans interesser eller mot hans vilje eller myndighet (for eksempel hvis det dreide seg om en hersker). De viste på den måten at de var i besittelse av moralsk sans. Etter hvert som tiden gikk, fikk imidlertid synden større herredømme over dem som ikke tjente Gud, slik at Paulus kunne si om folk fra nasjonene: «De er i mørke mentalt sett og fremmedgjort for det liv som hører Gud til . . . de har mistet all moralsk sans.» – Ef 4: 17–19.