Hvordan inspirerte Gud Bibelen?

KOMMUNIKASJON er noe mer fascinerende i vår tid enn noensinne i historien. Telefoner, telefakser, datamaskiner — hvem kunne vel for mange år siden ha drømt om at det en gang skulle bli mulig å sende meldinger fra den ene kanten av verden til den andre på bare et øyeblikk?

Men den mest fascinerende form for kommunikasjon er en form som vi mennesker ikke kan mestre — guddommelig inspirasjon. Jehova inspirerte omkring 40 mennesker til å frambringe hans skrevne Ord, Bibelen. Akkurat som vi mennesker har mer enn én måte å kommunisere på, brukte Jehova flere forskjellige kommunikasjonsmetoder for å inspirere Bibelen.

Diktat. Gud kom med spesifikke budskaper som senere ble innlemmet i den bibelske beretning.a Ta for eksempel de bestemmelsene som utgjør lovpakten. «Skriv du ned disse ord,» sa Jehova til Moses, «for det er i samsvar med disse ord jeg slutter en pakt med deg og Israel.» (2. Mosebok 34: 27) Disse «ord», som ble «overbrakt ved engler», ble skrevet ned av Moses og står nå i Bibelen i Andre, Tredje, Fjerde og Femte Mosebok. — Apostlenes gjerninger 7: 53.

Mange andre profeter, deriblant Jesaja, Jeremia, Esekiel, Amos, Nahum og Mika, mottok spesifikke budskaper fra Gud gjennom engler. Noen ganger begynte disse mennene sine utsagn med ordene: «Dette er hva Jehova har sagt.» (Jesaja 37: 6; Jeremia 2: 2; Esekiel 11: 5; Amos 1: 3; Mika 2: 3; Nahum 1: 12) Så skrev de ned det som Gud hadde sagt.

Syner, drømmer og transer. Et syn i denne sammenheng er et synsinntrykk, indre bilde eller budskap som innprentes i en persons sinn mens han er våken, vanligvis på overnaturlig vis. Det står for eksempel at Peter, Jakob og Johannes fikk et syn av Jesu forvandling «da de ble fullt våkne». (Lukas 9: 28—36; 2. Peter 1: 16—21) Noen ganger ble det gitt et budskap i en drøm, et nattlig syn, som ble preget i mottagerens underbevissthet mens han sov. Daniel skrev for eksempel: «Dette er mitt hodes syner som jeg så mens jeg lå på min seng», eller, som oversetteren Ronald A. Knox gjengir det: «Mens jeg lå og så i min drøm.» — Daniel 4: 10.

En person som Jehova fikk til å falle i transe, kom etter alt å dømme i en tilstand av dyp konsentrasjon og var i hvert fall delvis våken. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 10: 9—16.) I Bibelen betyr det greske ordet som er gjengitt med «transe» (ẹk·sta·sis), bokstavelig «det å være ute av sin vanlige tilstand». Det innebærer tanken om at sinnet er brakt ut av sin normale tilstand. En som er i transe, har stengt omverdenen ute og konsentrerer seg helt og fullt om synet. Apostelen Paulus var trolig i en slik transe da han «ble bortrykket til paradiset og hørte usigelige ord som det ikke er tillatt for et menneske å tale». — 2. Korinter 12: 2—4.

Til forskjell fra de bibelskribentene som skrev ned dikterte budskaper fra Gud, hadde de som fikk syner eller drømmer, eller som kom i transe, ofte en viss frihet til å beskrive det de så, med egne ord. Det ble sagt til Habakkuk: «Skriv synet ned og sett det tydelig opp på tavler, så den som leser opp fra det, kan gjøre det flytende.» — Habakkuk 2: 2.

Betyr så dette at disse delene av Bibelen på en måte er mindre inspirert enn de stykkene som ble diktert? Overhodet ikke. Ved hjelp av sin ånd fikk Jehova sitt budskap til å feste seg dypt i hver skribents sinn, slik at det var Hans tanker og ikke menneskers tanker som ble uttrykt. Selv om Jehova lot skribentene velge passende ord, ledet han deres sinn og hjerte for at det ikke skulle bli utelatt noen vesentlige opplysninger, og sluttresultatet ble at ordene med rette ble betraktet som Guds. — 1. Tessaloniker 2: 13.

Guddommelig åpenbaring. Bibelen inneholder profetier — historie åpenbart og skrevet på forhånd — som mennesker overhodet ikke ville ha vært i stand til å komme med. Ett eksempel er profetiene om «kongen av Hellas», Aleksander den store. Hans maktovertagelse og fall ble forutsagt omkring 200 år i forveien! (Daniel 8: 1—8, 20—22) Bibelen åpenbarer også hendelser som ingen menneskelige øyne har vært vitne til. Skapelsen av himmelen og jorden er ett eksempel på det. (1. Mosebok 1: 1—27; 2: 7, 8) Dessuten kan vi lese om samtaler som har funnet sted i himmelen, for eksempel om dem som er gjenfortalt i Jobs bok. — Job 1: 6—12; 2: 1—6.

Om Gud ikke åpenbarte slike begivenheter direkte for skribenten, gjorde han dem kjent for noen andre, slik at disse hendelsene ble en del av den muntlige eller skrevne historie og så ble overført fra den ene generasjonen til den neste, til de ble en del av den bibelske beretning. (Se rammen på side 7.) Uansett kan vi være sikker på at det var Jehova som var opphavet til alle disse opplysningene, og at han ledet skribentene slik at beretningene deres ikke inneholder unøyaktigheter, overdrivelser eller myter. Peter skrev om profetiene: «Mennesker talte ord fra Gud mens de ble båret av sted av hellig ånd.»b — 2. Peter 1: 21.

Nødvendig å være nøye

Selv om bibelskribentene «ble båret av sted av hellig ånd», måtte de på sin side være omhyggelige. Salomo, for eksempel, «grunnet og foretok en grundig undersøkelse, slik at han kunne sette mange ordspråk sammen på en ordnet måte. [Han] søkte å finne tiltalende ord og å skrive rette ord, sannhets ord». — Forkynneren 12: 9, 10.

Noen bibelskribenter måtte forske en hel del for å underbygge det de skrev. Lukas, for eksempel, skrev om sin evangelieberetning at han «nøye [hadde] gått igjennom alle ting fra først av» for å «skrive dem ned i logisk rekkefølge». Guds ånd velsignet naturligvis de bestrebelsene Lukas gjorde, og det fikk ham utvilsomt til å finne fram til pålitelige historiske dokumenter og til å intervjue troverdige øyenvitner, slike som de gjenlevende disiplene og muligens Jesu mor, Maria. Guds ånd ville så lede Lukas til å skrive ned opplysningene nøyaktig. — Lukas 1: 1—4.

Johannes’ evangelium ble skrevet på en annen måte enn Lukas’ evangelium, for det var en øyenvitneberetning, som ble skrevet omkring 65 år etter at Jesus var død. Jehovas ånd skjerpet uten tvil Johannes’ hukommelse, slik at den ikke ble svekket med tiden. Dette ville være i tråd med det Jesus hadde lovt sine etterfølgere: «Hjelperen, den hellige ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, denne skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.» — Johannes 14: 26.

I noen tilfeller hentet bibelskribentene opplysninger fra øyenvitnedokumenter skrevet av tidligere historieskrivere, som ikke alle var inspirert. Jeremia samlet det meste av stoffet til Første og Andre Kongebok på den måten. (2. Kongebok 1: 18) Esra så etter i minst 14 ikke-inspirerte kilder for å samle stoff til Første og Andre Krønikebok, deriblant «beretningen om hendelsene i kong Davids dager» og «Boken om Judas og Israels konger». (1. Krønikebok 27: 24; 2. Krønikebok 16: 11) Moses siterte «boken om Jehovas kriger» — øyensynlig en pålitelig beretning om Guds folks kriger. — 4. Mosebok 21: 14, 15.

I slike tilfeller var den hellige ånd aktivt inne i bildet. Den fikk bibelskribentene til å velge ut bare pålitelig stoff, som så ble en del av Bibelens inspirerte beretning.

Praktiske råd — fra hvem?

Bibelen inneholder et vell av praktiske råd basert på personlige iakttagelser. Salomo skrev for eksempel: «Det finnes ikke noe bedre for et menneske enn å spise og drikke og la sin sjel se det som er godt, på grunn av sitt harde arbeid. Også dette har jeg sett, ja jeg — at dette er fra den sanne Guds hånd.» (Forkynneren 2: 24) Paulus sa at hans råd angående ekteskapet var noe som var «etter [hans] mening», skjønt han tilføyde: «Jeg mener bestemt at jeg også har Guds ånd.» (1. Korinter 7: 25, 39, 40) Paulus hadde så avgjort Guds ånd, for som apostelen Peter sa, var det som Paulus skrev, «i samsvar med den visdom som [var] gitt ham». (2. Peter 3: 15, 16) Ledet av Guds ånd kom han altså med sin mening.

Når bibelskribentene gav uttrykk for slike personlige overbevisninger, gjorde de det på grunnlag av studium og anvendelse av de skriftene som var tilgjengelige for dem. Vi kan være sikker på at deres skrifter var i samsvar med Guds måte å tenke på. Det de skrev, ble en del av Guds Ord.

Bibelen inneholder riktignok uttalelser fra noen som hadde en feilaktig tankegang. (Sammenlign Job 15: 15 med 42: 7.) Den inneholder også noen utsagn som uttrykte fortvilelse som tjenere for Gud følte, selv om disse utsagnene ikke får fram hele bildet.c Når skribenten tok med slike personlige uttalelser, ledet likevel Guds ånd ham til å skrive en nøyaktig beretning, som tjente til å identifisere og avsløre en urett tankegang. Dessuten vil en våken leser ved hjelp av sammenhengen i hvert tilfelle se om skribentens tankegang er riktig eller ikke.

Vi kan altså stole på at hele Bibelen er Guds budskap. Jehova sørget for at alt som står i den, er i samsvar med hans hensikt og er til opplæring for dem som ønsker å tjene ham. — Romerne 15: 4.

Hvorfor var det mennesker som skrev?

Det at Jehova brukte mennesker til å skrive Bibelen, vitner om hans store visdom. Tenk på dette: Hvis Gud hadde betrodd denne oppgaven til engler, ville Bibelen da ha hatt like stor appell? Vi hadde nok likt å lese om Guds egenskaper og handlinger sett fra en engels synspunkt. Men hvis den menneskelige faktor manglet fullstendig, kan det være at vi ville hatt vanskelig for å oppfatte Bibelens budskap.

Vi kan illustrere dette med et eksempel: Bibelen kunne jo ha nøyd seg med å fortelle at kong David begikk ekteskapsbrudd og drap, og at han deretter angret. Men hvor mye bedre er det ikke å ha Davids egne ord! Vi leser om hvordan han uttrykte inderlig fortvilelse over det han hadde gjort, og bønnfalt Jehova om tilgivelse. «Min synd står stadig for meg,» skrev han. «Et sønderbrutt og knust hjerte, Gud, forakter du ikke.» (Salme 51: 3, 17) Bibelen har derfor den varme, variasjon og appell som den menneskelige faktor gir den.

Ja, Jehova valgte den beste måten å gi oss sitt Ord på. Selv om han brukte mennesker med svakheter og skrøpeligheter, ble de «båret av sted av hellig ånd», slik at det ikke ble noen feil i det de skrev. Bibelen er derfor av aller største verdi. Rådene i den er velfunderte, og profetiene i den om det framtidige paradiset på jorden er til å stole på. — Salme 119: 105; 2. Peter 3: 13.

Hvorfor ikke gjøre det til en vane å lese et stykke i Guds Ord hver dag? Peter skrev: «Framelsk som nyfødte spedbarn en lengsel etter den uforfalskede melk som hører ordet til, for at dere ved den kan vokse til frelse.» (1. Peter 2: 2) Ettersom hele Skriften er inspirert av Gud, vil du oppdage at den er «nyttig til undervisning, til irettesettelse, til å bringe ting i rette skikk, til opptuktelse i rettferdighet, for at gudsmennesket kan være fullt dugelig, fullstendig utrustet til all god gjerning». — 2. Timoteus 3: 16, 17.

[Fotnoter]

[Ramme på side 7]

Hvor fikk Moses opplysningene fra?

ALT som Moses skrev om i 1. Mosebok, skjedde lenge før han var født. Hvor fikk han så opplysningene fra? Det kan være at han fikk dem gjennom en direkte åpenbaring fra Gud, eller det kan være at kunnskap om noen av begivenhetene ble overlevert muntlig fra den ene generasjonen til den neste. Ettersom menneskene levde lenger på den tiden, kan mye av det som Moses skrev om i 1. Mosebok, ha vært fortalt fra Adam til Moses gjennom bare fem ledd — Metusjalah, Sem, Isak, Levi og Amram.

Dessuten kan det være at Moses gjorde bruk av tidligere opptegnelser. I den forbindelse er det verdt å merke seg at Moses ofte sier «dette er den historiske beretning om» før han navngir den personen han så skriver om. (1. Mosebok 6: 9; 10: 1; 11: 10, 27; 25: 12, 19; 36: 1, 9; 37: 2) Noen hebraiskkyndige sier at det hebraiske ordet som her er oversatt med «historisk beretning», toh·le·dhọhth, sikter til et allerede eksisterende historisk dokument som Moses brukte som kildemateriale. Men vi kan naturligvis ikke vite dette med sikkerhet.

Det kan være at opplysningene i 1. Mosebok ble innhentet på alle disse tre måtene — at Moses fikk noen av opplysningene ved direkte åpenbaring, noen ved muntlig overlevering og noen fra andre skrifter. Det som er viktig, er at Moses ble inspirert av Jehovas ånd. Det han skrev, kan derfor med rette betraktes som Guds ord.

[Bilde på side 4]

Det var forskjellige metoder Gud benyttet for å inspirere dem som skrev Bibelen