Gjør alt for det gode budskaps skyld
«Jeg gjør alt for det gode budskaps skyld, for at jeg kan bli delaktig i det med andre.» — 1. KORINTER 9: 23, NW.
1. Hva er felles for oss alle, men hva har Gud skaffet til veie grunnlaget for?
SELV om vi er forskjellige på mange måter, har vi alle noe felles. På grunn av arven fra Adam ble vi født som syndere som var fremmede for den høyeste Gud, Jehova. (Romerne 5: 12; Kolosserne 1: 21) Som den kristne apostelen Paulus skrev: «Alle har syndet, og de har ingen del i [når ikke opp til, NW] Guds herlighet.» (Romerne 3: 23) For å bli frelst må derfor mennesker av alle raser og nasjonaliteter bli forlikt med Gud. Og hvor takknemlige kan vi ikke være for at Jehova i sin uforlignelige kjærlighet og barmhjertighet har skaffet til veie grunnlaget for å bli forlikt med ham!
2. a) Hva slags tjeneste ble salvede kristne betrodd? b) Hvem kan vi lære av, og hvorfor? (1. Korinter 11: 1)
2 For 1900 år siden ble salvede vitner for Jehova betrodd «forsoningens tjeneste». Paulus sa: «Vi ber dere på Kristi vegne, la dere forsone med Gud!» (2. Korinter 5: 18—20) Hvilken holdning var det han utførte denne tjenesten med? «Jeg er fri og ingen underlagt,» sa han, «men jeg har gjort meg til alles tjener for å vinne så mange som mulig.» (1. Korinter 9: 19) Paulus gikk samvittighetsfullt inn for å presentere budskapet på en virkningsfull måte, for han sa også: «Jeg gjør alt for det gode budskaps skyld, for at jeg kan bli delaktig i det med andre.» (1. Korinter 9: 23, NW) Hva kan vi så lære av Paulus’ eksempel?
Han hjalp ydmyke jøder
3. Hvordan viste Paulus at han var villig til å gjøre alt for det gode budskaps skyld, i forbindelse med Timoteus og jødene?
3 Paulus’ jødiske bakgrunn og hans villighet til å gjøre alt for det gode budskaps skyld utrustet ham slik at han kunne hjelpe ydmyke jøder til å ta imot Jesus som Messias. Tenk for eksempel på hva han gjorde da han valgte Timoteus som sin reisefelle. Timoteus, hvis far var greker, var ikke blitt omskåret, slik jødiske gutter var. (3. Mosebok 12: 2, 3) Paulus visste at jøder kunne ta anstøt hvis en uomskåret ung mann prøvde å hjelpe dem til å bli forlikt med Gud. Hva gjorde så Paulus for at oppriktige jøder ikke skulle bli hindret i å ta imot Jesus? Han «omskar [Timoteus] av hensyn til de jødene som bodde i disse strøk». Det gjorde han selv om omskjærelse ikke var et krav til de kristne. — Apostlenes gjerninger 16: 1—3.
4. Hva var formålet med det Paulus gjorde, ifølge 1. Korinter 9: 20?
4 Paulus gjorde altså noe for det gode budskaps skyld da han gav uttrykk for kjærlig omtanke for andre jøder. Han skrev: «For jøder har jeg vært som en jøde, for å vinne jøder. For dem som er under loven, lever jeg som om jeg var under loven, for å vinne dem, enda jeg selv ikke er under loven.» (1. Korinter 9: 20) Ja, som tilfellet med Timoteus viser, gjorde Paulus det han kunne for å vinne jøder, for å hjelpe dem til å bli kristne. Men gjorde han det samme med hedninger?
Han prøvde å vinne hedninger
5. Hvem forkynte Paulus for i Korint, og med hvilket resultat?
5 Etter at Paulus hadde kommet til Korint rundt høsttider i år 50 e.Kr., holdt han ukentlige taler i synagogen for en forsamling som bestod av jøder og av greske proselytter som hadde gått over til den jødiske tro. Men hans nidkjære forkynnelse møtte så sterk opposisjon at han sa til sine motstandere: «Deres blod skal komme over deres egne hoder. Jeg har ingen skyld. Fra nå av går jeg til hedningene.» Jehova velsignet dette skrittet, for «mange andre i Korint som hørte ham, kom til tro og ble døpt» som kristne. Ja, i et syn formante Herren ham til å holde seg til dette oppdraget, for, som han sa: «Jeg har mange i denne byen som er av mitt folk.» — Apostlenes gjerninger 18: 1—10.
6. Hva var det som fikk Paulus til å vise interesse for dem som hadde en annen bakgrunn enn han?
6 Det at Paulus hadde et oppriktig ønske om å vinne hedninger for kristendommen, fikk ham til å vise interesse også for mennesker som hadde en helt annen bakgrunn enn han selv. «For dem som ikke har noen lov [hedningene], lever jeg som om jeg var uten lov, for å vinne dem, enda jeg ikke er uten lov for Gud, men er bundet av Kristi lov.» (1. Korinter 9: 21) Hvordan prøvde han å vinne hedninger?
7. Hvorfor var Titus’ situasjon annerledes enn Timoteus’ situasjon når det gjaldt omskjærelse?
7 Da Paulus drog til Jerusalem omkring år 49 e.Kr. for å være til stede ved det viktige møtet som den kristne menighets styrende råd skulle holde, hadde han med seg den greske disippelen Titus. Overfor de brødrene som var samlet der, avgav han rapport om sitt forkynnelsesarbeid blant folkeslagene, og senere skrev han: «Ikke engang Titus, som var med meg, og som er greker, ble tvunget til å la seg omskjære.» (Galaterne 2: 1—3) I motsetning til Timoteus utførte Titus sin tjeneste stort sett blant uomskårne mennesker. Spørsmålet om omskjærelse oppstod derfor ikke i hans tilfelle. — 2. Korinter 8: 6, 16—18, 23; 12: 18; Titus 1: 4, 5.
8. Hvordan avla Paulus et vitnesbyrd i Aten?
8 I Aten viste Paulus igjen at han gjorde alt for det gode budskaps skyld. I sin forkynnelse tok han hensyn til hvordan innbyggerne i denne greske hovedstaden tenkte. Han fortalte dem om den Gud som var ukjent for dem, og siterte deres diktere Aratos og Kleanthes, som sa: «For vi er hans slekt.» Han prøvde dermed å hjelpe sine tilhørere til å forstå at de «ikke [måtte] tenke at guddommen ligner et bilde . . . formet av menneskers kunst eller tanke». Han resonnerte videre med dem: «Disse uvitenhetens tider har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker hvor de enn er, at de må vende om.» Han henledet på en virkningsfull måte oppmerksomheten på ham «som er herre over himmel og jord», Jehova. Og hva ble resultatet? «Det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro.» (Apostlenes gjerninger 17: 22—34) Ja, de metodene Paulus brukte, virket!
9. Hvordan ble Paulus ’svak for de svake’, og hvorfor?
9 «For de svake er jeg blitt svak, for å vinne de svake,» sa Paulus. (1. Korinter 9: 22a) Selv om han talte på en kraftfull måte, tok han hensyn til at enkelte jøder og hedninger i menigheten hadde en svak samvittighet. Han formante de kristne i Roma: «Ta imot den som er svak i troen, uten å gjøre dere til dommere over hans tanker.» Paulus var ikke fordømmende, men sa: «La oss gjøre det vi kan for å bevare freden og bygge opp fellesskapet.» (Romerne 14: 1, 13, 19) Han kom med denne veiledningen: «Vi som er sterke, må bære svakhetene hos dem som er svake, og ikke bare tenke på oss selv.» (Romerne 15: 1) Han var klar over at han var forpliktet til å tilpasse sin måte å snakke og handle på slik at han kunne hjelpe andre, og skrev: «For alle er jeg blitt alt.» — 1. Korinter 9: 22b; Galaterne 3: 28.
Bli dyktigere i forkynnelsen
10. Hvordan kan vi i vår tid følge Paulus’ eksempel?
10 Jehovas vitner i vår tid trenger å følge Paulus’ eksempel, slik han fulgte Kristi eksempel. (1. Korinter 11: 1) Apostelen Paulus var en dyktig forkynner som hadde misjonærånd. Det kan vi være også, selv om vår situasjon kanskje ikke tillater oss å tjene i et fremmed land. I likhet med Paulus må vi ’gjøre alt for det gode budskaps skyld, så vi kan bli delaktig i det med andre’. (1. Korinter 9: 23, NW) Men hvordan kan vi bli dyktigere til å forkynne om Riket og gjøre disipler? — Matteus 28: 19, 20.
11. Hvorfor bør du være observant som en Ordets tjener?
11 Prøv å bli mer observant. Hvis du er det, kan du lære mye som vil gjøre det lettere for deg å tilpasse din presentasjon av det gode budskap etter hver enkelt som du snakker med. Hvis du for eksempel forkynner for byboere, kan du merke deg låsene på døren, om det er noen dekorasjoner som røper hvilket livssyn husets beboere har, og om de har klistremerker på vinduene eller dørene med slagord på. Disse tingene kan hjelpe deg til å avlegge et vitnesbyrd som kan røre hjertet til dem som bor der. Paulus var så avgjort observant. I Aten brukte han et alter med innskriften «For en ukjent Gud» som ett trekk ved sitt fine vitnesbyrd om «Gud, han som skapte verden og alt som er i den». (Apostlenes gjerninger 17: 22—25) Du kan gjøre noe lignende i din tjeneste.
12. Hvilken rolle spiller skjelneevne i vår tjeneste?
12 Bruk skjelneevne i tjenesten. Bli ikke motløs om en person først ikke har lyst til å åpne døren og snakke med deg. La deg ikke avvise av et strengt ansiktsuttrykk, men vis vennlighet og bruk skjelneevne. Gå inn for å tilpasse din forkynnelse etter omstendighetene. Selv ved hjelp av en stille, kort bønn kan du bli i stand til å si noe som vil røre ved en streng i vedkommendes hjerte og gjøre ham eller henne lydhør. — Jevnfør Nehemja 2: 4—6.
13. Hvordan kan vi vise at vi tar hensyn til dem vi forkynner for?
13 Vær hensynsfull. I denne forbindelse er det flere forskjellige ting du kan gjøre for det gode budskaps skyld. Hvis du er hensynsfull, vil du for eksempel ikke la eldre eller syke stå i døren så lenge. Du kan foreslå at du kan snakke med dem inne, hvor de kanskje føler seg mer avslappet. Eller det kan være at du på grunn av omstendighetene finner ut at det er best å gjøre besøket kort. Vis i alle fall hensyn. Vis at du bryr deg om dem du snakker med! — Matteus 9: 35, 36.
14. Hvordan kan vi få dem vi forkynner for, til å føle seg vel?
14 Snakk på en måte som gjør at tilhørerne føler seg vel. Begynn med en vennlig hilsen som er passende på stedet. (Matteus 10: 12) Ta med i beregningen at folk kanskje er redde eller har fordommer. Uttrykk deg på en høflig måte og med oppriktig vennlighet. Da blir beboerne lettere forvisset om at du kommer for å hjelpe og ikke har baktanker med ditt besøk.
15. Hvorfor bør du gi nødvendige opplysninger om deg selv og om hvorfor du kommer?
15 De vi besøker, har krav på å få vite hvem vi er, og hvorfor vi kommer. Si derfor det som trengs, om deg selv. Noen steder, spesielt i Afrika og Asia, er folk så interessert i besøkende at de gjerne vil ha svar på slike spørsmål som: Hvem er du? Hvor bor du? Er du gift? Har du barn? For at forkynnerne skal kunne gjøre sitt til at det blir et hyggelig besøk, må de følge skikken på stedet og besvare disse spørsmålene før de forklarer hvorfor de kommer. Se ikke på slike innledninger som noe unødvendig, men benytt tiden til å lære noe om vedkommende og til å få respektfull øyekontakt med ham.
16. Hvorfor kan det være nyttig å stille gode spørsmål for å holde i gang samtalen med en beboer?
16 Still gode spørsmål for å holde i gang samtalen med beboeren. Det kan nok være at han røper noe ved sitt ansiktsuttrykk, men du trenger å forstå hva han tenker og synes. Det kan derfor være at du må stille spørsmål som får ham til å gi uttrykk for hva han mener og føler. Vi kan nevne et eksempel: En barnløs kvinne som var glad i dyr, sa dette om et besøk hun fikk av et av Jehovas vitner: «Det jeg husker av det smilende ansiktet hennes, var freden og roen over det. Det gjorde inntrykk på meg. Denne damen spurte meg hva som bekymret meg mest når det gjaldt forholdene på jorden. Jeg sa jeg var bekymret over den måten menneskene behandlet dyrene på, og hun viste meg Jesaja 11: 6—9 om dyr som lever under virkelig fredelige forhold. Jeg ville vite mer.»
17. Hvorfor bør vi være våkne for bemerkninger som folk kanskje kommer med om sin situasjon?
17 Vær våken for bemerkninger som husets beboer kanskje kommer med om sin situasjon, særlig i distrikter som blir gjennomarbeidet ofte. Da vil du, selv om du bare får en kort samtale, sannsynligvis få vite noe som er verdt å merke seg, om vedkommende. Når du går derfra, bør du kort notere slike opplysninger på hus-til-hus-notatskjemaet. Men hva om beboeren stiller et spørsmål som du ikke kan svare på? Da kan du innhente opplysninger i Selskapet Vakttårnets publikasjoner, så kan du finne ut hva som er den beste måten å gå fram på når du skal forkynne det gode budskap for ham neste gang du kommer.
Et eksempel for misjonærer
18. Hva kan misjonærer og andre lære av Paulus?
18 Noen av dem som gjør alt for det gode budskaps skyld, er misjonærer som har gjennomgått Vakttårnets bibelskole Gilead. De kan lære av Paulus, som hadde en fin misjonærånd. Han ville for eksempel ikke være ansvarlig for hindringer som kunne føre til at jøder og hedninger ikke tok imot sannheten. Han var derfor nøye med hva han spiste, og formante de kristne i Korint til å passe på at deres rett til å spise visse matvarer ikke fikk andre til å ta anstøt. (1. Korinter 8: 8, 9) I New Century Bible sa professor F. F. Bruce: «Når det gjelder alle likegyldige ting (for eksempel den mat som saken dreide seg om i [1. Korinter] kapittel 8), retter [Paulus] seg etter skikkene til dem han er sammen med for øyeblikket, for ikke å legge noen hindring i veien for at de kan bli ’vunnet’ for evangeliet.» (Romerne 14: 21) Misjonærer blant Jehovas vitner prøver heller ikke å forandre på skikkene til dem som bor i deres tildelte distrikt, selv om nyinteresserte får åndelig hjelp til å foreta de forandringer som er nødvendige for å behage Gud. — Romerne 12: 1, 2.
19. Hvilke forandringer kan det bli nødvendig å foreta for a) dem som er opptatt i misjonærtjenesten? b) alle Rikets forkynnere?
19 De som begynner i misjonærtjenesten, trenger å lære hva som er skikk og bruk i deres tildelte distrikt. Det er berikende for dem og kan hjelpe dem til å bli mer effektive i forkynnelsen. For at andre ikke skal ta anstøt, kan det være at de trenger å foreta justeringer når det gjelder slike ting som klesdrakt og ytre for øvrig. Da for eksempel en misjonærsøster kom til Vest-Afrika, fant hun ut at den måten hun brukte make-up på, lett kunne få folk i det området til å oppfatte henne som en kvinne med lav moral. For at andre ikke skulle dra hennes motiver i tvil, forandret hun fort sin måte å bruke make-up på. Alle Jehovas vitner bør selvfølgelig vise god dømmekraft når det gjelder sitt ytre, så de kan hjelpe andre åndelig sett. De kristne, som har fått den formaning at de ikke «må få sin bror til å snuble», men må gjøre det de kan for å bygge hverandre opp, ønsker selvfølgelig heller ikke å få andre til å snuble. — Romerne 14: 13, 19.
20. a) Hva vil hjelpe oss til å ’gjøre alt for det gode budskaps skyld’? b) Hvilke spørsmål gjenstår det å få svar på?
20 For å kunne oppnå gode resultater som Rikets forkynnere er vi først og fremst avhengig av Jehovas velsignelse. (1. Korinter 3: 6, 7) Men vi må også anstrenge oss. Vær derfor observant, som Paulus var i sin tjeneste. Bruk skjelneevne, vær hensynsfull, få dem du snakker med, til å føle seg vel og still gode spørsmål for å holde i gang samtalen med dem. Tilpass deg skikker som kanskje virker merkelige, men som ikke er i strid med Bibelen. Ja, la oss ’gjøre alt for det gode budskaps skyld, for at vi kan bli delaktig i det med andre’. (1. Korinter 9: 23, NW) Men hvordan er det med dem som allerede tilhører vårt kristne brorskap? Hvordan behandler vi dem?
Hva svarer du?
◻ Hva gjorde Paulus for å hjelpe jøder til å bli kristne?
◻ Hvordan prøvde Paulus å vinne hedninger?
◻ Hva kan vi gjøre for å bli dyktigere i forkynnelsen?
◻ Hva slags eksempel var Paulus for misjonærer og andre Rikets forkynnere?