Idrett i oldtiden — hvor viktig var det å vinne?

«ENHVER som deltar i en konkurranse, viser selvkontroll i alt.» «Hvis noen kjemper i idrettslekene, blir han ikke kronet med mindre han har kjempet etter reglene.» — 1. Korinter 9: 25; 2. Timoteus 2: 5.

De idrettslekene apostelen Paulus henviste til, var et vesentlig trekk ved oldtidens greske kultur. Hva kan så historien fortelle oss om slike konkurranser og om den atmosfæren de var omgitt av?

For ikke så lenge siden var det en utstilling om de greske idrettslekene, Nike—Il gioco e la vittoria («Nike — konkurransen og seieren»), i Colosseum i Roma.a Utstillingsgjenstandene gav noen svar på spørsmålet ovenfor og gir oss noe å tenke over når det gjelder de kristnes syn på sport og idrett.

En gammel institusjon

De gamle grekere var ikke de første som drev med idrett. Men når det gjelder Hellas, beskrev den greske dikteren Homer allerede rundt 700-tallet fvt. et samfunn som var preget av konkurranseånd, hvor helter ble sett opp til som forbilder, og hvor man satte militært kampmot og idrett høyt. Utstillingen viste at de eldste greske festivalene opprinnelig var religiøse høytider som ble holdt til ære for gudene når helter skulle begraves. Homers verk Iliaden, det eldste greske litterære verket som er bevart, forteller for eksempel om noen krigere, følgesvennene til Akilles, som la ned våpnene sine under begravelsesritualene for Patroklos og konkurrerte i boksing, bryting, diskos, spydkast og vognkappløp for å vise sin tapperhet.

Lignende festivaler ble etter hvert holdt overalt i Hellas. I håndboken til utstillingen står det: «Festivalene var i bunn og grunn anledninger da grekerne av respekt for gudene avbrøt sine endeløse og ofte voldsomme diskusjoner og lyktes i å bruke sin karakteristiske konkurranseånd til et fredelig, mer opphøyd formål på en like helhjertet måte — til å konkurrere i idrett.»

Grupper av bystater innførte den skikk å samles jevnlig ved felles sentre for gudsdyrkelse for å hylle gudene sine gjennom idrettskonkurranser. Fire slike festivaler kom til å bli stadig mer betydningsfulle og fikk med tiden status som panhellenske festivaler, noe som betydde at de var åpne for konkurransedeltakere fra hele den greske verden. Av disse fire festivalene var de olympiske leker og de nemeiske leker viet til Zevs, mens de pytiske leker og de istmiske leker var viet til henholdsvis Apollon og Poseidon. Ofring og bønn var viktige trekk ved festivalene, men gudene ble også æret ved elitekonkurranser innen idrett eller kunst.

Den eldste og mest prestisjefylte av disse festivalene var den som ble holdt hvert fjerde år til ære for Zevs i Olympia, og som sies å skrive seg fra år 776 fvt. Den nest viktigste var den pytiske festivalen. Den ble holdt i nærheten av oldtidens mest kjente orakel, oraklet i Delfi. Idrett var en del av også denne festivalen, men det var sang og dans som stod i høysetet, til ære for Apollon, poesiens og musikkens beskytter.

Konkurransene

Oldtidens grekere hadde ganske få disipliner de konkurrerte i, hvis man sammenligner med hvor mange som finnes i moderne idrett. Ved de olympiske lekene i oldtiden var det aldri mer enn omkring ti idrettsgrener på programmet. Dessuten var det bare menn som kunne delta. Statuene, relieffene, mosaikkene og bildene på terrakottavasene på utstillingen i Colosseum gav noen glimt fra lekene.

Det var løp på tre distanser — ett på én stadionlengde, noe som tilsvarte i underkant av 200 meter, ett på to stadier, en lengde som kan sammenlignes med våre dagers 400 meter, og et langdistanseløp på omkring 4500 meter. Idrettsutøverne var helt nakne, både når de trente, og når de konkurrerte. De som deltok i femkamp, konkurrerte i disse fem disiplinene: løp, lengdehopp, diskos, spydkast og bryting. Man hadde også boksekamper og pankration, som blir beskrevet som «en brutal idrett som var en kombinasjon av bryting og boksing med bare nevene». Dessuten hadde man vognkappløp over en distanse på åtte stadier hvor man brukte lette vogner som var åpne bak. Vognene hadde små hjul og ble trukket av to eller fire foler eller voksne hester.

Boksekampene var spesielt voldelige og noen ganger også dødbringende. Deltakerne hadde strimler av stivt lær beslått med skarpe metallstykker viklet rundt hendene. Det er lett å forstå hvorfor en deltaker som het Stratofonte, ikke var i stand til å kjenne seg selv igjen i speilet etter å ha bokset i fire timer. Statuer og mosaikk fra oldtiden vitner om at bokserne ble fryktelig skamfert.

Når det gjaldt bryting, var det bare tillatt med grep på overkroppen, og den som først la sin motstander i bakken tre ganger, hadde vunnet. I pankration var det derimot ingen grep som var forbudt. Deltakerne kunne sparke og slå hverandre og vri knokler av ledd. Det eneste som var forbudt, var å stikke ut øynene på motstanderen og å klore og bite. Hensikten med det hele var å få motstanderen til å ligge urørlig på bakken og å tvinge ham til å gi seg. Noen syntes dette var den «beste oppvisningen i hele Olympia».

Den mest berømte pankrationkampen i oldtiden sies å ha funnet sted i den olympiske finalen i 564 fvt. Arrhachion, som var i ferd med å bli kvalt, hadde åndsnærværelse nok til å vri en av motstanderens tær av ledd. Motstanderen ble overmannet av smerte og gav seg like før Arrhachion døde. Dommerne utropte liket av Arrhachion til seierherre!

Vognkappløpene var de mest prestisjefylte konkurransene og var også de som var mest populære hos overklassen, fordi vinneren ikke var kusken, men den som eide vognen og hestene. De avgjørende øyeblikkene i konkurransen var starten og framfor alt hver gang de skulle vende ved stolpene i hver ende av banen. Feil eller juks kunne forårsake ulykker som gav denne populære begivenheten enda mer dramatikk.

Seiersprisen

Apostelen Paulus sa at «løperne i et løp alle sammen løper, men bare én får seiersprisen». (1. Korinter 9: 24) Det eneste som telte, var å vinne. Det fantes ingen sølv- eller bronsemedalje, ingen andre- eller tredjeplass. «Seier, ’Nike’, var det endelige målet for en idrettsmann,» stod det i noe av informasjonen om utstillingen. «Bare dette var bra nok, siden bare det kunne gi et sant bilde av hans personlige karakter, både fysisk og moralsk, og gjøre ham til hjembyens stolthet.» Innstillingen kan oppsummeres med en linje fra Iliaden: «[Jeg har lært] alltid å te meg som helt og heve meg over de andre.»

Den seiersprisen som ble tildelt vinneren av de panhellenske lekene, var rent symbolsk — en krans eller krone av kvister og blad. Paulus kalte den «en forgjengelig krone». (1. Korinter 9: 25) Likevel ble den tillagt stor betydning. Den var et symbol på at naturkreftene skjenket vinneren sine krefter. En seier, som ble oppnådd ved hjelp av målbevisst besluttsomhet, var intet mindre enn en guddommelig gunstbevisning. På utstillingen var det gjenstander som viste hvordan oldtidens billedhoggere og malere forestilte seg at Nike, den greske seiersgudinnen med vinger, rakte ut kransen til seierherren. En seier i Olympia var høydepunktet i karrieren for enhver atlet.

De olympiske kransene ble laget av blad fra ville oliventrær, mens de istmiske kransene ble laget av kvister fra pinjetrær, de pytiske av laurbærblad og de nemeiske av vill selleri. De som arrangerte leker andre steder, utlovte pengegaver eller andre premier for å lokke til seg de beste konkurransedeltakerne. Mange av de vasene som ble vist fram på utstillingen, hadde vært premier i de pan-atenske leker, som ble arrangert i Aten til ære for gudinnen Atene. Disse amforaene inneholdt opprinnelig kostbar olje fra Attika. En av vasene har en dekorasjon på den ene siden som forestiller gudinnen, og som har innskriften «seierspris i konkurransene for Atene». På den andre siden er det en framstilling av et bestemt arrangement, sannsynligvis av den konkurransen hvor vasen var premien.

Greske byer likte å sole seg i den berømmelse idrettsutøverne deres oppnådde. Disse ble helter på hjemstedene sine på grunn av seirene de hadde vunnet. Når seierherrene vendte hjem, ble det feiret med triumftog. Det ble reist statuer av dem som et takkoffer til gudene — en ære som ellers ikke ble vanlige dødelige til del — og diktere lovsang tapperheten deres. Vinnerne ble for framtiden tildelt de fremste plassene ved offentlige høytideligheter, og de mottok pensjon fra det offentlige.

Gymnasene og idrettsmennene der

Idrettskonkurranser ble sett på som en vesentlig del av borgernes soldatopplæring. Alle greske byer hadde gymnaser for unge menn der man forente fysisk fostring med intellektuell og religiøs opplæring. Gymnasbygningene lå rundt en stor, åpen idrettsplass, omgitt av søyleganger og andre overbygde områder som ble brukt til bibliotek og klasserom. De som oppsøkte slike institusjoner, var hovedsakelig unge menn fra velstående familier som hadde råd til å vie tid til utdanning framfor arbeid. Her underkastet idrettsutøverne seg lange, intense forberedelser til lekene. De hadde trenere som hjalp dem, og som også forordnet dietter og sikret at de var seksuelt avholdende.

Ved utstillingen i Colosseum var det mulig for de besøkende å beundre fine framstillinger av oldtidens idrettsutøvere; de fleste av dem var romerske kopier av greske skulpturer. I den klassiske ideologien var fysisk fullkommenhet ensbetydende med moralsk fullkommenhet og noe som bare overklassen var i besittelse av. Derfor representerte disse velproporsjonerte kroppene til de seirende idrettsutøverne et filosofisk ideal. Romerne på sin side betraktet skulpturene som kunstverk, og mange av dem ble brukt for å utsmykke stadioner, bad, villaer og palasser.

Blant romerne var voldelig underholdning alltid populært. Av alle de greske disiplinene som det ble konkurrert i i Roma, var det derfor boksing, bryting og pankration som høstet mest bifall. Romerne så ikke på slike idretter som konkurranser mellom likemenn hvor man fastslo deres respektive fortreffelighet, men betraktet dem ganske enkelt som underholdning. Det opprinnelige synet på idrett — at det var en del av utdanningen for elitesoldater — ble nå forlatt. For romerne kom idrett rett og slett til å bety enten trening for helsens skyld før man badet, eller en tilskuersport som ble utøvd av profesjonelle fra de lavere samfunnsklassene, omtrent som gladiatorkampene.

De kristne og konkurransene

Konkurransenes religiøse karakter var én årsak for de kristne i det første århundre til å ta avstand fra dem, for «hvilken overensstemmelse er det mellom Guds tempel og avguder»? (2. Korinter 6: 14, 16) Hva så med sport og idrett i dag?

Det er klart at sport og idrett i dag ikke utøves for å ære hedenske guder. Men er det ikke slik at noen idretter er omgitt av en nærmest religiøs glød, som kan sammenlignes med den som fantes blant oldtidens mennesker? Og i de siste årene er det meldt om at noen idrettsutøvere har vært villige til å ta prestasjonsfremmende midler som er helsefarlige og til og med kan være livsfarlige, for å vinne.

I de kristnes øyne er fysiske prestasjoner av svært begrenset verdi. Det er de åndelige egenskapene til «hjertets skjulte menneske» som gjør oss vakre i Guds øyne. (1. Peter 3: 3, 4) Vi vet at ikke alle som driver idrett i dag, har en innbitt konkurranseånd, men det er mange som har det. Vil det å være sammen med dem hjelpe oss til å følge Bibelens formaning om ’ikke å gjøre noe av stridslyst eller av selvopptatthet, men å ha et ydmykt sinn’? Er det ikke heller slik at den slags omgang vil føre til «fiendskap, strid, skinnsyke, vredesutbrudd, tretting [og] splittelser»? — Filipperne 2: 3; Galaterne 5: 19—21.

Mange av dagens kontaktidretter har et potensial for vold. En som føler seg tiltrukket av slike idretter, gjør derfor vel i å huske på ordene i Salme 11: 5: «Jehova selv gransker den rettferdige så vel som den onde, og den som elsker vold, ham hater Hans sjel.»

Fysisk aktivitet kan være morsomt når det blir holdt på rette plass, og apostelen Paulus sa jo at «kroppslig øving er nyttig til litt». (1. Timoteus 4: 7—10) Men når han henviste til de greske lekene, gjorde han det bare for å illustrere hvor viktig det er at de kristne har slike egenskaper som selvkontroll og utholdenhet. Det målet Paulus jaget fram mot, var framfor alt å motta den «krone» fra Gud som består i evig liv. (1. Korinter 9: 24—27; 1. Timoteus 6: 12) Han er et eksempel for oss når det gjelder dette.

[Fotnote]

[Ramme/bilder på side 31]

Bokseren etter nok en kamp

Denne bronsefiguren fra 300-tallet fvt. viser hvor ille tilredt en kunne bli av boksing i oldtiden, en idrett hvor «en boksers motstand . . . i utmattende kamper, der det ble ’gitt sår for sår’, ble framholdt som et godt eksempel,» ifølge en katalog til utstillingen i Roma. «Merker etter den kampen som nettopp er avsluttet, føyer seg til merkene fra tidligere kamper,» lyder den videre beskrivelsen.

[Bilde på side 29]

Vognkappløp var den mest prestisjefylte av oldtidens konkurranser

[Bilde på side 30]

Kunstnere i oldtiden forestilte seg at seiersgudinnen Nike, som hadde vinger, kronet seierherren