9. Hvilke advarende eksempler inneholder Bibelen med hensyn til personer som søkte sine egne interesser?

⁹ Kjærligheten «søker ikke sine egne interesser». (1. Korinter 13: 5) En person som har kjærlighet, avholder seg fra å manipulere andre for å få det som han vil. Bibelen inneholder advarende eksempler i denne forbindelse. Vi leser blant annet om Dalila, Jesabel og Atalja — kvinner som manipulerte andre av selviske grunner. (Dommerne 16: 16; 1. Kongebok 21: 25; 2. Krønikebok 22: 10—12) Vi leser også om kong Davids sønn Absalom. Han pleide å henvende seg til dem som kom til Jerusalem for å få dom i en rettssak, og listig antyde at kongens domstol manglet ekte interesse for deres problemer. Så sa han rett ut at det domstolen i virkeligheten trengte, var en varmhjertet mann som ham. (2. Samuelsbok 15: 2—4) Men egentlig var Absalom bare interessert i seg selv, ikke i de undertrykte. Som selvutnevnt konge vant han mange for sin sak. Etter en tid led han imidlertid et knusende nederlag. Da han døde, ble han ikke engang regnet verdig til å få en anstendig begravelse. — 2. Samuelsbok 18: 6—17.

10. Hvordan kan vi vise at vi har øye for andres interesser?

¹⁰ Dette utgjør en advarsel til de kristne i vår tid. Både menn og kvinner kan fra naturens side ha gode overtalelsesevner. Det er kanskje lett for oss å få viljen vår, for å si det slik, ved at vi dominerer en samtale eller utmatter dem som har et annet syn. Men hvis vi virkelig har kjærlighet, har vi også øye for andres interesser. (Filipperne 2: 2—4) Vi utnytter ikke andre og fremmer ikke tvilsomme ideer på grunnlag av vår erfaring eller vår stilling i Guds organisasjon, som om våre meninger skulle være de eneste som er noe verd. Vi husker i stedet det bibelske ordspråket: «Stolthet går forut for fall, og en hovmodig ånd forut for snubling.» — Ordspråkene 16: 18.

11. a) På hvilke måter kan vi vise kjærlighet som både er vennlig og sømmelig? b) Hvordan kan vi vise at vi ikke gleder oss over urettferdighet?

¹¹ Paulus skrev også at kjærligheten er «vennlig», og at den ’ikke oppfører seg usømmelig’. (1. Korinter 13: 4, 5) Ja, kjærligheten hindrer oss i å opptre på en uforskammet, vulgær eller respektløs måte. I stedet får den oss til å ta hensyn til andres følelser. En person som har kjærlighet, unngår for eksempel å gjøre ting som forstyrrer andres samvittighet. (Jevnfør 1. Korinter 8: 13.)

12, 13. a) Hvordan bør vi reagere når noen fornærmer oss? b) Nevn noen eksempler fra Bibelen som viser at selv berettiget harme kan få oss til å handle uklokt.

¹² Paulus skriver at kjærligheten ’ikke blir opphisset’ (’ikke er nærtagende’, Phillips’ oversettelse). (1. Korinter 13: 5) Riktignok er det normalt at vi ufullkomne mennesker blir opprørt eller føler en viss harme når noen fornærmer oss. Men det ville være galt å bære nag i lengre tid eller fortsette å være i en opphisset tilstand. (Salme 4: 4; Efeserne 4: 26) Hvis vi ikke la bånd på oss, kunne til og med berettiget harme få oss til å handle uklokt, noe Jehova kunne holde oss ansvarlig for. — 1. Mosebok 34: 1—31; 49: 5—7; 4. Mosebok 12: 3; 20: 10—12; Salme 106: 32, 33.

¹³ Noen kan ha latt andres ufullkommenheter få rokke ved deres beslutning om å gå på kristne møter og delta i felttjenesten. Mange av disse har tidligere kjempet en hard kamp for troen, kanskje ved å utholde motstand fra familien, spott fra arbeidskamerater og lignende ting. De har overvunnet slike hindringer fordi de har betraktet dem som en prøve på sin ulastelighet, og det med rette. Men hva skjer når en medkristen sier eller gjør noe ukjærlig? Er ikke det også en prøve på vår ulastelighet? Jo, så avgjort, for hvis vi fortsetter å være i en opphisset tilstand, kan det være at vi ’gir plass for Djevelen’. — Efeserne 4: 27.

14, 15. a) Hva betyr det å ’holde regnskap med krenkelsen’? b) Hvordan kan vi etterligne Jehova med hensyn til å tilgi?

¹⁴ Med god grunn tilføyer Paulus at kjærligheten ’ikke holder regnskap med krenkelsen’. (1. Korinter 13: 5) Her benytter han et uttrykk som har med regnskapsførsel å gjøre, tydeligvis for å lede tankene hen på det å skrive en fornærmelse opp i en regnskapsbok for at den ikke skal bli glemt. Er det kjærlig å føre en varig mental protokoll over alle sårende ord og handlinger, som om vi skulle behøve å henvise til dem en gang i framtiden? Så glade vi kan være for at Jehova ikke saumfarer oss på en slik ubarmhjertig måte! (Salme 130: 3) Når vi viser anger, stryker han tvert imot ut våre feil. — Apostlenes gjerninger 3: 19.

¹⁵ Vi kan etterligne Jehova med hensyn til dette. Vi bør ikke være overfølsomme når vi synes at noen oppfører seg dårlig overfor oss. Hvis vi er raske til å bli fornærmet, kan det være at vi sårer oss selv mye dypere enn den personen som har fornærmet oss, noen gang ville greie. (Forkynneren 7: 9, 22) I stedet må vi huske at kjærligheten «tror alt». (1. Korinter 13: 7) Det er selvfølgelig ingen av oss som ønsker å være godtroende. Men vi må heller ikke være overdrevent mistenksomme med hensyn til våre brødres motiver. Så sant det er mulig, bør vi la tvilen komme hverandre til gode. — Kolosserne 3: 13.