«Stå fast» — pass på at du ikke snubler
DET største stridsspørsmålet menneskeheten står overfor i dag, er det som gjelder det universelle overherredømme. Jehova oppfordrer oss til å ta et standpunkt og bli regnet med i denne saken ved å underkaste oss under hans utnevnte konge, Kristus Jesus. Det haster med å følge denne oppfordringen, og bare de siste fem årene har over en million mennesker gjort det. Men disse har funnet at det å ta et standpunkt innebærer mer enn at en på et bestemt tidspunkt bestemmer seg for å tjene Jehova. Det innebærer at en foretar en innvielse som gjelder hele livet. Vil vi holde fast ved vårt standpunkt når vi møter vanskeligheter? Eller vil vi gradvis bli svakere etter å ha ’stått fast’ til å begynne med? — 1. Korinter 16: 13; Hebreerne 2: 1.
Hvis du har erfart at det ikke er lett å følge den kristne kurs, kan du finne trøst i å vite at Jesus Kristus også erfarte det. Ja, selv Guds enbårne Sønn måtte be om styrke for å holde fast ved sitt standpunkt, særlig da hans største prøve nærmet seg. Se ham for deg der han er i Getsemane hage og ber inntrengende: «Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette beger fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» (Markus 14: 36) Han visste at det som lå foran ham, var vanskelig. Han var spesielt klar over at hans Fars navn ville bli berørt. Det eneste fullkomne menneske på jorden skammet seg derfor ikke over å be om hjelp.
Når vi møter vanskeligheter, kan vi finne styrke på samme måte som Jesus gjorde. Vi kan be Jehova om hjelp til ikke å snuble eller falle. Men hva slags farer kan få oss til å snuble? Hvis vi vet det og forbereder oss, kan det hjelpe oss til ikke å snuble.
Forfølgelse kan få oss til å snuble
Bibelen sier: «Alle som vil leve et gudfryktig liv i troen på Kristus Jesus, skal bli forfulgt.» (2. Timoteus 3: 12) Forfølgelse er noe som kan få oss til å snuble. (Markus 4: 17; se NW.) Forfølgelsen kan anta mange former. Det kan være at arbeidet vårt blir forbudt, slik at vi risikerer å bli fengslet og til og med drept. Eller det kan være at vi blir utsatt for pøbelangrep, møter daglig motstand fra en ektefelle som er bestemt på å svekke vår tro, eller hele tiden blir utsatt for hån og spott fra skolekamerater.
Forfølgelse er vanskelig å utholde, men vi er blitt advart om at vi vil møte forfølgelse på en eller annen måte. Vi kan derfor bygge opp vår tro nå og lære å stole på Jehovas styrke, slik at vi når den tid kommer, kan holde ut ved hjelp av hans styrke. (1. Peter 4: 13, 14; 5: 6—11) Men det som kan få en til å snuble, er ofte ting som kommer mer snikende enn hard forfølgelse.
Skuffelser kan svekke vår tro
Hvem kan ikke huske at de en gang da de var små, følte seg helt knust av skuffelse? Husker du at far en gang lovte familien noe spesielt, og at han så av en eller annen grunn ombestemte seg? Eller at han en gang skulle ta deg med til dyreparken og i siste liten måtte avlyse det hele? Så skuffet du ble!
Voksne kristne kan også bli skuffet, og dette har i enkelte tilfelle ført til åndelig katastrofe. Noen har satt sitt håp til en bestemt dato og vært sikker på at Harmageddon skulle komme da. Da det ikke skjedde noe den dagen, ble de skuffet. Andre er blitt skuffet fordi de ikke har fått et privilegium de hadde håpet å få. Også andre mennesker kan skuffe en. En 18 år gammel jente sa til foreldrene sine at hun var så skuffet over den måten noen av de unge mennene i menigheten oppførte seg på — og over at foreldrene deres ikke tuktet dem — at hun ikke ville ha mer med sannheten å gjøre.
Det er forståelig at en kan bli skuffet under slike omstendigheter som disse, men bør de som blir skuffet, snuble slik at de mister sitt gode forhold til Jehova? Tenk deg hvor skuffet Jesus må ha vært over at apostlene ikke holdt opp med å krangle om hvem som var den største av dem, og dermed viste at de hadde en ærgjerrig holdning. (Lukas 9: 46; 22: 24) Tenk deg også hvor skuffet Job må ha blitt da de tre vennene hans, som heller burde ha hjulpet ham, vendte seg mot ham og begynte å dra hans trofasthet i tvil! (Job 22: 5—10) Men verken Jesus eller Job snublet.
Alle mennesker er svake, så det ville være urimelig å la andres feil gå ut over vårt forhold til Jehova. (Salme 51: 3) Andres ufullkommenhet bør ikke gjøre oss blind for det vidunderlige arbeid Jehova utfører når han «sammenfatter alt i Kristus». (Efeserne 1: 9, 10) Husk at det er ufullkomne, falne mennesker som oss Jehova samler inn, mennesker som trenger å bli tuktet og lutret for å bli sterke. (Salme 130: 3) Det er ikke vår ufullkomne, kristne bror som er vår fiende, men Satan, som vil sluke oss hvis han kan. Han vil ikke lykkes hvis vi ’står ham imot, faste i troen’. (1. Peter 5: 8, 9) Hvis vi har en slik tro, vil vi på ingen måte «bli skuffet». — Romerne 9: 33, NW.
Det er ødeleggende å fordømme seg selv
Noen har mistet sitt forhold til Jehova Gud fordi de har følt seg uverdige. De er klar over sine egne svakheter og feil og trekker den konklusjon at Jehova aldri vil godta deres tjeneste. De mener at det bare er hykleri av dem å gi seg ut for å være et av Jehovas vitner. Har du noen gang vært hard mot deg selv på denne måten? I så fall bør du kjempe imot slike følelser.
Føler du deg uverdig til å tjene Jehova? Da bør du spørre deg selv: ’Hvem er egentlig dette store privilegiet verdig?’ Alle kristne må hele tiden kjempe imot sine egne ufullkommenheter. Til og med apostelen Paulus sa: «Jeg vil gjøre det gode, men kan ikke annet enn å gjøre det onde.» (Romerne 7: 21) Var Paulus en hykler fordi han noen ganger gjorde det som var galt? Nei. En hykler er en som gir seg ut for å være noe han ikke er. Hvis vi bestreber oss på å gjøre det som er riktig, men gjør en feil en gang iblant uten å ville det, later vi da som om vi er noe annet enn det vi er? Selvfølgelig ikke.
Bibelen formaner oss til å «ta på den nye personlighet». (Efeserne 4: 24, NW) Men betyr det at vi mister alle trekkene ved den gamle personlighet? Nei. Paulus skrev i sitt brev til kolosserne at den nye personlighet «stadig fornyes» gjennom nøyaktig kunnskap. (Kolosserne 3: 9, 10; se NW.) Den formen av verbet som Paulus bruker her, innebærer tanken om en vedvarende handling. Det å forandre personlighet er altså en prosess som pågår hele tiden. Det er derfor ikke overraskende at vi fra tid til annen oppdager feil og mangler hos oss selv.
Dette betyr selvfølgelig ikke at vi skal bagatellisere alvoret av synd, og heller ikke at vi kan gi etter for fristelser uten å kjempe fordi vi går ut fra at Jehova automatisk tilgir oss. Men det hjelper oss til ikke å være urimelig kritiske overfor oss selv. Og det får oss til å elske Jehova enda mer, fordi han skaffet til veie Kristi sonoffer, slik at vi kan tjene ham til tross for vår nedarvede, syndige natur.
Apostelen Johannes gav uttrykk for et likevektig syn på saken da han sa: «Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde.» Men han var realistisk og tilføyde: «Men om noen synder [på grunn av menneskelig ufullkommenhet], har vi en som taler vår sak hos Faderen, Jesus Kristus.» (1. Johannes 2: 1) Vi bør ikke være overdrevent fordømmende overfor oss selv. Nei, denne innsikt i vår egen tilstand og den hjelp Jehova har gitt, får oss til å si det samme som Paulus: «Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre!» — Romerne 7: 25.
Kom deg på fote igjen hvis du snubler
Jesus rettet en streng advarsel til den som eventuelt blir årsak til at andre snubler: «Den som fører på avveier en av disse små som tror på meg [får en av disse små som tror på meg, til å snuble, NW], for ham var det bedre om han var senket i havets dyp med en kvernstein om halsen.» (Matteus 18: 6) Men hva med den som snubler? Hvis noen eller noe får oss til å snuble eller ta anstøt, bør vi da unnskylde oss selv og si: «Det er ikke min feil, så jeg vil ikke tjene Jehova mer»?
Tenk over dette eksemplet: Har du noen gang sklidd på isen eller snublet i trappen? Du var kanskje helt uforberedt på det som skjedde, og det er forståelig at du falt over ende. Men hva gjorde du så? Sa du: «Det er ikke min feil at jeg ligger her. Det er isens [eller trappetrinnets] skyld, så jeg reiser meg ikke opp igjen»? Sannsynligvis reiste du deg og kom deg unna den pinlige situasjonen så fort som mulig.
Burde det ikke være slik i åndelige spørsmål også? Hvis vi tar anstøt av visse omstendigheter eller av en av våre medkristne, er det et alvorlig problem som det bør gjøres noe med. Men hvis vi blir i den situasjonen og holder fast ved at det er en annens skyld at vi har fått dette problemet, er det ikke da slik at situasjonen blir mer og mer vår egen feil?
Hvis vi snubler, er heldigvis de eldste og andre modne personer i menigheten mer enn villig til å hjelpe. (Galaterne 6: 1, NW) Og Jehova selv gir styrke til dem som ønsker å tjene ham til tross for vanskeligheter. (Filipperne 4: 13) Så vi bør alltid være rede til å be om hjelp hvis det ser ut til at noe kommer til å hindre oss i å stå fast for Jehova og hans rike. Da vil vi ikke gi Satan en seier ved å snuble og bli liggende.
Hvor står du?
Hver dag står innviede tjenere for Jehova Gud overfor spørsmål som setter deres hengivenhet for ham på prøve. Uansett hva de må kjempe med, må de stå fast og bli regnet med blant dem som står på Jehovas messianske rikes side. Denne verdens mektige herskere har tatt standpunkt «mot [Jehova] og hans salvede». For et privilegium vi har som kan ta standpunkt for ham! — Salme 2: 2.
Vi kan imidlertid ikke motstå påvirkningen fra hele denne verdensordning på egen hånd. Vi blir derfor oppmuntret av Jesu løfte om at han skal være med sin menighet «inntil verdens ende». (Matteus 28: 20) Jesus vil gi oss hjelp og støtte. I tillegg vil vi få god hjelp når vi holder oss nær til Jehova og søker hans hjelp. Vi kan få styrke ved å vende oss til hans Ord. Men kanskje vi av og til føler at vi ikke klarer mer. Da kan vi huske at Salme 55: 23 oppfordrer oss til å ’kaste på [Jehova] det som tynger oss, og han skal sørge for oss. Han vil aldri i evighet la den rettferdige vakle’. Ja, Bibelen oppfordrer alle som tilhører Guds folk, til å «stå fast i troen» og ikke snuble. — 1. Korinter 16: 13.