Gud får det til å vokse — gjør du ditt for å bidra til veksten?
FORESTILL deg at du befinner deg i en vakker hage. Du er omgitt av majestetiske trær, frodige busker og et vell av fargesprakende blomster. Smaragdgrønne gressplener skråner ned mot velstelte elvebredder, og vannet i elven er krystallklart. Det er ingenting som forstyrrer idyllen. Overveldet av synet spør du hvem som er opphavsmann til dette vakre stedet. Gartneren svarer beskjedent at Gud får alt til å vokse.
Ja, naturligvis. Det visste du jo. Og du husker gartnerens ord når du kommer hjem og ser din egen ustelte hage der det ikke vokser noen pene planter, men der søplet hoper seg opp, og regnvannet blir liggende i stygge hull i bakken. Ditt store ønske er å ha en hage som den du nettopp har besøkt. Ettersom du tror fullt og fast på gartnerens ord, legger du deg på kne og ber inderlig til Gud om at han må få vakre blomster til å vokse fram i hagen din. Hva skjer? Selvsagt ingenting.
Hvordan forholder det seg med åndelig vekst? Du har kanskje et sterkt ønske om å erfare åndelig vekst i form av nye disipler som tar imot sannheten i Guds Ord, eller i form av din egen åndelige framgang. Og det kan være at du ber inderlig til Jehova om å frambringe en slik vekst, og at du har en dyp overbevisning om at han har makt til å gjøre det. Men vil ditt sterke ønske, din inderlige bønn og din tillit til Guds makt i seg selv frambringe vekst?
Gud får det til å vokse
Du føler muligens at den rollen du spiller når det gjelder å frambringe åndelig vekst, er bagatellmessig, ja, kanskje ubetydelig. Var det ikke dette apostelen Paulus antydet i 1. Korinter 3: 5—7, der han skrev: «Hva er da Apollos? Ja, hva er Paulus? Tjenere ved hvem dere ble troende, slik som Herren gav hver enkelt. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud fikk det hele tiden til å vokse; slik at verken den som planter, eller den som vanner, er noe, men Gud, som får det til å vokse.»
Paulus anerkjente med rette at når noe vokser, er det Gud som har æren for det. En gartner bearbeider kanskje jorden, sår sæden og steller plantene omhyggelig, men til syvende og sist er det på grunn av Guds fantastiske skaperkraft at de vokser. (1. Mosebok 1: 11, 12, 29) Men hva mener Paulus når han sier at «verken den som planter, eller den som vanner, er noe»? («Det er ikke gartnerne med deres planting og vanning som teller», The New English Bible.) Bagatelliserer han den rollen den enkelte tjener spiller med hensyn til å gjøre nye disipler, og antyder han at det i det lange løp har liten betydning hvordan vi utfører vår tjeneste?
’Den som planter, er ikke noe’
Vi bør ha i tankene at i denne delen av brevet drøfter Paulus ikke den kristne tjeneste, men den dårskapen som består i å følge mennesker framfor Jesus Kristus. Noen i Korint tilla fremtredende tjenere for Jehova, slike som Paulus og Apollos, for stor betydning. Andre fremmet sektvesen og opphøyde menn som mente at de var bedre enn sine kristne brødre. — 1. Korinter 4: 6—8; 2. Korinter 11: 4, 5, 13.
Det er ikke sunt å opphøye mennesker på denne måten. Det er uttrykk for en kjødelig tankegang, som skaper skinnsyke og strid. (1. Korinter 3: 3, 4) Paulus viser hva en slik tankegang fører til. Han sier: «Det er stridigheter blant dere. Det jeg mener, er dette at enhver av dere sier: ’Jeg hører til Paulus’, ’Men jeg til Apollos’, ’Men jeg til Kefas’, ’Men jeg til Kristus’.» — 1. Korinter 1: 11, 12.
Når han deretter skriver at «planteren og vanneren er ingenting» (Phillips’ oversettelse), går han til kamp mot en slik kjødelig tankegang og understreker behovet for å se hen til Jesus Kristus som Leder og anerkjenne at det utelukkende er Gud som har æren for veksten i menigheten. Apostlene og andre eldste er bare tjenere i menigheten. Ingen burde opphøyes eller selv søke prestisje eller en fremtredende stilling. (1. Korinter 3: 18—23) Derfor er planteren og vanneren ingenting, sier Paulus, «sammenlignet med ham som gir liv til sæden». — 1. Korinter 3: 7, Phillips’ oversettelse.
Guds medarbeidere
Da Paulus sa dette, bagatelliserte han derfor ikke betydningen av den rollen vi spiller med hensyn til å plante og vanne. Han mente ikke at vi skulle begynne å tenke som så: ’Gud vil la det vokse når hans tid er inne’, og så ganske enkelt lene oss tilbake og vente på at han skal gjøre det. Paulus visste at det vi gjør, og måten vi gjør det på, har innvirkning på hvordan veksten foregår.
Det er derfor han bestandig oppfordret de kristne til å arbeide hardt i sin tjeneste og til å forbedre sin evne til å undervise. Tenk over de rådene Paulus gir den unge mannen Timoteus: «Gi stadig akt på deg selv og på din undervisning. Hold ved med disse ting, for ved å gjøre dette skal du frelse både deg selv og dem som hører på deg.» (1. Timoteus 4: 16) «Jeg pålegger deg høytidelig . . . : Forkynn ordet, hold iherdig på med det . . . med all langmodighet og lærekunst . . . fullfør din tjeneste.» (2. Timoteus 4: 1, 2, 5) Det ville ikke være noen mening i at Timoteus skulle arbeide hardt for å forbedre sin evne til å undervise, hvis hans planting og vanning ikke hadde noen innvirkning på veksten.
I likhet med Paulus og Apollos kan også du ha det dyrebare privilegium å tjene som en av Guds medarbeidere. (1. Korinter 3: 9; 2. Korinter 4: 1; 1. Timoteus 1: 12) Som en Guds medarbeider har du et viktig arbeid. Gartneren venter ikke at Gud mirakuløst skal frambringe en vakker hage uten at han selv gjør seg noen anstrengelser. Bør det forholde seg annerledes med den åndelige veksten? Avgjort ikke. Akkurat som bonden som tålmodig «fortsetter å vente på jordens dyrebare grøde», må vi først selv gjøre oss visse anstrengelser for å plante og vanne, mens vi venter på at Gud får det til å vokse. — Jakob 1: 22; 2: 26; 5: 7.
Gjør ditt for å bidra til veksten
Apostelen Paulus sier at «hver skal få sin egen lønn etter sitt eget arbeid», og siden det er slik, gjør vi vel i å spørre oss selv hvordan vi utfører vårt arbeid. — 1. Korinter 3: 8.
Hagebrukseksperten Geoffrey Smith sier: «Det kreves ingen spesielle kvalifikasjoner for å bli gartner, bare interesse for planter.» (Shrubs & Small Trees) På samme måte kreves det heller ingen spesielle, medfødte evner for å bli Guds medarbeidere. Det kreves bare at en har ekte interesse for andre og er villig til å la seg bruke av Gud. — 2. Korinter 2: 16, 17; 3: 4—6; Filipperne 2: 13.
Tenk over noen av de gode rådene som dyktige gartnere kommer med. En autoritet sier at hvis en nybegynner i hagebruksfaget er villig til å lytte til dem som har større erfaring enn ham, «kan eleven raskt bli ekspert». Og den samme autoriteten sier at «eksperten oppdager stadig at han har noe å lære». (The Encyclopedia of Gardening) Tar du villig imot den hjelp og opplæring som Jehova gir, slik at du kan plante og vanne på en effektiv måte? Hvis du gjør det, enten du er ny i arbeidet eller har erfaring, kan du utvikle ytterligere ferdigheter som Guds medarbeider og på den måten bli «tilstrekkelig kvalifisert til å undervise andre». — 2. Timoteus 2: 2.
Geoffrey Smith sier at hvis nybegynneren er villig til å lytte og lære, «vil [han] unngå de verste fallgruvene». Hvis vi lytter til den veiledning som Jehova gir gjennom sitt Ord og sin organisasjon, vil vi gjøre tingene på hans måte. Da vil vi for eksempel unngå slike fallgruver som det å la oss involvere i tåpelige diskusjoner med dem som bare ønsker å krangle eller å drive ordkløveri. — Ordspråkene 17: 14; Kolosserne 4: 6; 2. Timoteus 2: 3—26.
Et annet godt råd i forbindelse med hagebruk går ut på å ha en nøye uttenkt plan før en setter i gang med å grave i jorden. «Før spaden stikkes i jorden, bør en ta seg tid til i ro og mak å få det klart for seg hva en ønsker å oppnå,» sier oppslagsverket The Encyclopedia of Gardening. Faller du i den snaren at du skynder deg ut i den kristne tjeneste uten at du først omhyggelig og under bønn har tenkt over hva du ønsker å oppnå, og hvordan du best kan gjøre det? Ha målet klart for deg før du begynner. Tenk for eksempel på hva slags mennesker du kan komme til å møte, og hva slags problemer du kanskje vil bli stilt overfor, og forbered deg med tanke på dette. Det vil sette deg i stand til å «vinne så mange som mulig», fordi du blir «alt for alle slags mennesker». — 1. Korinter 9: 19—23.
«La ikke hånden hvile»
Hvis vi verdsetter det privilegium det er å tjene som Guds medarbeidere, vil vi ikke spare oss selv og unnlate å gjøre vår del av arbeidet. «Så din sæd om morgenen, og la ikke hånden hvile mot kveld. Du vet jo ikke hva som vil lykkes, enten det ene eller det andre, eller om begge deler er like gode.» (Forkynneren 11: 6) Resultatene ligger i Jehovas hender, men vi kommer bare til å høste hvis vi sår rikelig. — Forkynneren 11: 4.
Ingen hage er noen gang blitt vakker fordi noen har gravd og sådd på en halvhjertet, mekanisk måte. På lignende måte kreves det mer i den kristne tjeneste enn at en har en symbolsk andel i å levere bibelsk litteratur. Som Guds medarbeidere trenger vi å forkynne det gode budskap om Guds rike vidt og bredt og å gå grundig til verks når vi søker etter dem som er rett innstilt. (Apostlenes gjerninger 13: 48) Husk det prinsippet som apostelen Paulus nevner i 2. Korinter 9: 6: «Den som sår sparsomt, skal også høste sparsomt; og den som sår rikelig, skal også høste rikelig.»
Som alle dyktige gartnere forsøker vi å plante i god jord. Men arbeidet er ikke slutt straks noe er plantet, selv ikke når det er plantet i den beste jord. Geoffrey Smith sier: «Dette betyr ikke at den som har ansvaret, så snart han har plantet, ikke trenger å gjøre mer enn å kjøpe seg en fluktstol og en parasoll.» Nei, for å få plantene til å vokse kreves det anstrengelser for å vanne og beskytte dem. — Jevnfør Ordspråkene 6: 10, 11.
Den kristne tjeneste kan i virkeligheten innebære lange perioder med hardt arbeid da det virker som om ingenting skjer. Men plutselig, og noen ganger uventet, kan en oppnå fine resultater. Geoffrey Smith sier: «Hagebruk består av lange perioder med rutineoppgaver avløst av øyeblikk av så stor skjønnhet at all gravingen og lukingen og all den bekymringen en faktisk har hatt, blir glemt.» Du kan også oppleve øyeblikk med dyp tilfredshet når et mottagelig hjerte reagerer positivt på sannhetens budskap — forutsatt at du er villig til å utføre den første gravingen, plantingen, lukingen og vanningen. — Jevnfør Ordspråkene 20: 4.
Paulus og Apollos visste at deres arbeid, som bestod i å forkynne om Riket og å gjøre disipler, ikke gjorde dem fortjent til å få en spesiell, fremtredende stilling i den kristne menighet. De forstod at det er Gud som får det til å vokse. Men de plantet og vannet — rikelig. Måtte vi følge deres eksempel og stille oss til disposisjon for Gud som «tjenere ved hvem [andre blir] troende». — 1. Korinter 3: 5, 6.
[Bilde på side 23]
Gud får alt til å vokse — men gartneren må også gjøre sitt