Ser du bare på det ytre?
DREVET av hat planla tenåringen Heinz å drepe stefaren sin. Heldigvis sviktet motet ham. Flere år senere bestemte han seg for å ta sitt eget liv, men han klarte ikke å gjennomføre det heller. Han begynte å stjele og å handle med narkotika og havnet av den grunn i fengsel. Så gikk ekteskapet hans over styr.
I dag er ikke Heinz narkoman lenger. Han forsørger seg og sine på ærlig vis, er lykkelig gift og har et godt forhold til sin stefar. Hva var årsaken til denne forandringen? Han begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner og fikk gradvis et annet syn på livet.
De som kjente Heinz slik han var før, ville uten tvil ha betraktet ham som et håpløst tilfelle. Mange som er i samme situasjon som Heinz, kan være takknemlig for at Gud ikke betrakter dem som håpløst fortapt. Hvorfor gjør han ikke det? Grunnen er: «Gud ser ikke på det som menneskene ser på. Menneskene ser på det ytre, men [Jehova] ser på hjertet.» — 1. Samuelsbok 16: 7.
Det er en av de store forskjellene på Gud og mennesker. Vi er tilbøyelige til å dømme etter det vi ser. Vi sier til og med at førsteinntrykket er avgjørende. Vi har med andre ord en tendens til å plassere folk i båser etter førsteinntrykket. Men Gud er rettferdig og upartisk fordi han vet hva som bor i menneskers hjerte. Derfor sendte han også sin Sønn, Jesus Kristus, til jorden, for at «alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne». (1. Timoteus 2: 4) I den forbindelse har innviede kristne det privilegium å være «Guds medarbeidere» ved å ta aktivt del i forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike for alle mennesker. (1. Korinter 3: 9) Men de kristne har sine begrensninger — de kan ikke se hva som bor i folks hjerte. De må derfor være upartiske og ikke ha fordommer på grunn av andres utseende.
Jesu halvbror Jakob var klar over denne faren i den første kristne menighet. Han sa: «Mine brødre, dere som tror på vår Herre Jesus Kristus, som regjerer i herlighet, dere må ikke være snobbete. Hvis for eksempel to besøkende skulle komme til deres sted for tilbedelse, den ene en velkledd mann med gullringer, og den andre en fattig mann i loslitte klær. Sett at dere viet den velkledde mannen spesiell oppmerksomhet . . . Ser dere ikke at dere er inkonsekvente og dømmer etter urette normer?» Hender det at vi også fra tid til annen feilbedømmer folk som kommer til Rikets sal for første gang? — Jakob 2: 1—4, The New English Bible.
Jesu eksempel
Jesus betraktet ikke mennesker som syndere som var håpløst fortapt, men som mulige oppriktige mennesker som var villige til å forandre seg hvis de fikk den nødvendige hjelp og en god grunn til å gjøre det. Det er grunnen til at han «gav seg selv som løsepenge for alle». (1. Timoteus 2: 6) I forkynnelsesarbeidet betraktet han alle som hadde en god hjertetilstand, som verdige til å bli vist oppmerksomhet. Han lot ikke stolthet eller selvrettferdighet påvirke sitt syn på folk. — Lukas 5: 12, 13.
Hvor annerledes var ikke han sammenlignet med fariseerne, som vi leser følgende om: «Da de skriftlærde blant fariseerne så at han spiste sammen med syndere og tollere, sa de til disiplene: ’Han spiser sammen med tollere og syndere.’ Jesus fikk høre det og sa til dem: ’Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere’»! — Markus 2: 16, 17.
Det betyr selvfølgelig ikke at Jesus så gjennom fingrene med de uærlige og urette handlingene som disse tollerne og synderne begikk. Men han visste at folk uforvarende eller på grunn av omstendigheter som de vanskelig kan gjøre noe med, kan begynne å følge en gal handlemåte. Han viste derfor forståelse og «syntes inderlig synd på dem, for de var som sauer uten hyrde». (Markus 6: 34) Han skilte på en kjærlig måte mellom deres dårlige handlemåte og deres mulige gode hjerte.
Jesus så heller ikke på det ytre når han handlet med sine etterfølgere. De var syndere som ofte gjorde feil, men Jesus var ingen urimelig perfeksjonist som hele tiden gjorde dem oppmerksom på hvert eneste lille feiltrinn. Han visste at de mente det godt, eller hadde hjertet på rett sted, som vi ville si i dag. Det de trengte, var hjelp og oppmuntring, og Jesus gav dem villig begge deler. Det er ingen tvil om at han betraktet folk slik Gud betrakter dem. Forsøker vi å etterligne hans enestående eksempel?
’Dømmer du rettferdig’?
En gang stod Jesus overfor en gruppe selvrettferdige mennesker som irriterte seg over at han hadde helbredet på sabbaten. Han veiledet dem og sa: «Døm ikke etter det dere ser, men døm rettferdig!» Hvorfor gledet de seg ikke over å se Jesus utføre et mirakel og gjøre «hele mannen frisk» istedenfor å «bli sinte» og betrakte ham som en som hadde brutt loven om sabbaten? De dømte etter det ytre, noe som viste at de hadde urette motiver. De viste at de dømte både selvrettferdig og urettferdig. — Johannes 7: 23, 24.
Hvordan kan vi komme til å gjøre den samme feilen? Ved at vi unnlater å glede oss over at en som angrer, kommer tilbake til menigheten, eller at en person som er svært verdslig, lærer sannheten å kjenne og begynner å bli helbredet åndelig sett. Noen ganger dømmer vi kanskje andre etter deres uvanlige klesdrakt og ytre for øvrig og avskriver dem som mulige framtidige vitner. Men mange tidligere hippier og andre med en uortodoks livsstil er med tiden blitt kristne vitner for Jehova. Mens slike mennesker er i ferd med å gjøre de nødvendige forandringer, ønsker ikke vi å ’dømme etter det vi ser’, og være blinde for deres gode hjertetilstand.
Hvor mye bedre og mer i samsvar med Jesu eksempel vil det ikke være å be for dem og tilby dem praktisk hjelp, slik at de kan nå fram til kristen modenhet! Det kan være vanskelig å betrakte dem som en grunn til glede. Men skulle vi avvise dem på grunnlag av våre egne trangsynte kriterier hvis Jehova drar dem til seg gjennom Kristus? (Johannes 6: 44) Hvis vi dømmer noen når vi verken kjenner deres hjertetilstand eller omstendigheter, kan vi pådra oss selv en ugunstig dom. — Jevnfør Matteus 7: 1—5.
Istedenfor å felle en hard dom over slike nyinteresserte bør vi hjelpe, oppmuntre og formane dem ved vårt eksempel. Men selv om vi viser nyinteresserte vennlighet, vil vi ikke vise nye som kanskje har et kjent navn i denne verden, nesegrus beundring. Det ville være en form for partiskhet. Det ville også være et tegn på umodenhet fra vår side. Og ville vår grenseløse beundring hjelpe vedkommende til å framelske ydmykhet? Ville den ikke snarere gjøre ham forlegen? — 3. Mosebok 19: 15.
Vent ikke mer av dem enn Gud gjør
Ettersom Jehova ransaker hjertet, er vårt syn på andre svært begrenset i forhold til hans. (1. Krønikebok 28: 9) Når vi innser det, vil det hjelpe oss til ikke å etterligne de selvrettferdige fariseerne ved å forsøke å presse folk inn i et mønster som vi selv har laget, og som er basert på vår egen rettferdighet, og på den måten få dem til å passe inn i det vi mener er rett. Hvis vi forsøker å betrakte folk slik Gud betrakter dem, vil vi ikke kreve mer av dem enn han gjør. Vi vil ikke «gå ut over det som er skrevet». (1. Korinter 4: 6) Det er spesielt viktig at kristne eldste legger seg dette på sinne. — 1. Peter 5: 2, 3.
Vi kan illustrere dette ved et eksempel som gjelder klesdrakt. Det bibelske kravet — Guds krav — er at en kristens klesdrakt skal være ren og pen, velordnet og bære preg av «beskjedenhet og et sunt sinn». (1. Timoteus 2: 9, NW; 3: 2) Det er derfor tydelig at de eldste i én menighet gikk «ut over det som er skrevet», da de for noen år siden krevde at alle som holdt offentlige foredrag i deres menighet, skulle ha på seg hvit skjorte, selv om skjorter i pastellfarger var allment godtatt i landet. Talere fra andre menigheter som møtte opp med en skjorte i en eller annen farge, ble bedt om å skifte til en av de hvite skjortene som ble oppbevart i Rikets sal til bruk i nettopp slike tilfelle. Hvor forsiktig bør vi ikke være for ikke å påtvinge andre vår personlige smak! Og hvor passende er ikke Paulus’ råd: «La deres rimelighet bli kjent for alle mennesker»! — Filipperne 4: 5, NW.
Det bringer gode resultater når vi ikke bare ser på det ytre
Når vi innser at vi ikke kan ransake folks hjerte, vil det hjelpe oss til å bevare et godt forhold til dem vi omgås, både i og utenfor den kristne menighet. Det vil hjelpe oss til å tenke positivt om andre og ikke trekke deres motiver i tvil, for «vi var selv en gang uforstandige og ulydige, vi var kommet på avveier og var slaver av alle slags begjær og lyster». (Titus 3: 3) Når vi innser det, vil vi være villig til å forkynne for alle, også for dem som kanskje ikke ser ut til å være verdige til det hvis vi skulle dømme etter det ytre. Når alt kommer til alt, er det de som avgjør hvorvidt de vil ta imot sannheten eller forkaste den. Det er vårt ansvar å forkynne sannheten for alle mennesker.
Mange Jehovas vitner er i likhet med Heinz glad for at de ble ønsket velkommen i den kristne menighet av brødre og søstre som ikke bare så på det ytre og ikke dømte etter førsteinntrykket.
Ta for eksempel Frank, som en søndag dukket opp i en av Jehovas vitners Rikets saler i den sørlige delen av Vest-Tyskland. Hva fikk de tilstedeværende se? En uflidd ung mann med bart og skulderlangt hår. Han var kledd i skitne klær og kjent som en flittig gjest på barene på stedet. Han var storrøyker og hadde forsømt å ta seg av sin venninne og de små tvillingene de hadde sammen. Ikke desto mindre ble han ønsket velkommen på møtet. Det gjorde så dypt inntrykk på ham at han kom tilbake uken etter. Hva fikk de se da? En velstelt ung mann i rene klær. Den tredje uken fikk de se en ung mann som hadde sluttet å røyke, og denne gangen hadde han med seg sin venninne og de to barna. Den fjerde søndagen så de en ung mann og en ung kvinne som hadde skaffet seg de nødvendige papirer for å legalisere sitt forhold. Den femte søndagen så de en ung mann som hadde brutt all forbindelse med falsk religion. I dag, omkring fire år senere, er de ifølge et av Jehovas vitner på stedet «en familie som gjør et så godt inntrykk at man skulle tro at de hadde vært i sannheten i mange år».
Det er ikke nødvendigvis slik at omslaget gjenspeiler kvaliteten på en bok, eller at fasaden gjenspeiler kvaliteten på et hus. På samme måte gjenspeiler ikke en persons utseende nødvendigvis vedkommendes sanne egenskaper. Kristne som forsøker å betrakte folk slik Gud betrakter dem, vil ikke dømme etter førsteinntrykket. Gud vier «hjertets skjulte menneske» (EN) oppmerksomhet, og det kan vi være takknemlig for. — 1. Peter 3: 3, 4.