Hvorfor Herrens aftensmåltid har betydning for deg
JESUS KRISTUS innstiftet Herrens aftensmåltid den siste kvelden han levde som menneske. Dette var torsdag kveld, den 31. mars, og han døde om ettermiddagen fredag den 1. april. Etter den jødiske kalender ble dagene regnet fra aften til aften, og både Herrens aftensmåltid og Jesu død fant derfor sted den 14. nisan i år 33 e.v.t.
Hvorfor innstiftet Jesus dette måltidet? Hvilken betydning har brødet og vinen som han benyttet? Hvem skulle forsyne seg? Hvor ofte skulle dette måltidet holdes? Og hvilken betydning kan det ha for deg?
Hvorfor ble det innstiftet?
Angående Herrens aftensmåltid sa Jesus til sine apostler: «Fortsett å gjøre dette til minne om meg.» (1. Korinter 11: 24) Herrens aftensmåltid blir da også ofte kalt minnehøytiden eller høytiden til minne om Kristi død.
Jesus døde som en ulastelig talsmann for Jehovas overherredømme og beviste derved at Satan er en løgnaktig bakvasker når han hevder at rettskafne mennesker bare har selviske motiver for å tjene Gud. (Job 2: 1—5) Ved sin død gledet han Guds hjerte. — Ordspråkene 27: 11.
Ved at Jesus døde som et fullkomment menneske, gav han «sin sjel som en løsepenge i bytte for mange». (Matteus 20: 28) Da det første menneske syndet mot Gud, forspilte han sitt fullkomne menneskeliv og de muligheter som var forbundet med det. Men «Gud elsket verden [menneskeverdenen] så høyt at han gav sin enbårne Sønn, for at enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men ha evig liv». (Johannes 3: 16) Ja, «den lønn synden betaler, er døden, men den gave Gud gir, er evig liv ved Kristus Jesus, vår Herre». — Romerne 6: 23.
«Mottatt fra Herren»
Apostelen Paulus skriver noe som kaster lys over høytiden til minne om Kristi død: «Jeg har mottatt fra Herren det som jeg også har gitt videre til dere, at Herren Jesus den natten da han skulle overgis, tok et brød, og, etter å ha takket, brøt det og sa: ’Dette betyr mitt legeme, som er til gagn for dere. Fortsett å gjøre dette til minne om meg.’ Han gjorde likedan også med begeret, etter at han hadde inntatt aftensmåltidet, og sa: ’Dette beger betyr den nye pakt i kraft av mitt blod. Fortsett å gjøre dette, så ofte som dere drikker det, til minne om meg.’ For så ofte som dere spiser dette brød og drikker dette beger, fortsetter dere å forkynne Herrens død, inntil han kommer.» — 1. Korinter 11: 23—26.
Ettersom Paulus ikke var til stede sammen med Jesus og de 11 apostlene den 14. nisan i år 33, var disse opplysningene tydeligvis noe han hadde «mottatt fra Herren» ved en inspirert åpenbaring. Jesus innstiftet minnehøytiden «den natten da han skulle overgis» av Judas til sine jødiske religiøse fiender, som fikk romerne til å pælfeste Kristus. De som er berettiget til å spise av de symbolene som brødet og vinen utgjør, skulle gjøre det til minne om ham.
Hvor ofte skulle høytiden holdes?
Hva menes med Paulus’ ord: «Så ofte som dere spiser dette brød og drikker dette beger, fortsetter dere å forkynne Herrens død, inntil han kommer»? Trofaste salvede kristne skulle forsyne seg med minnehøytidens symboler «ofte» inntil de døde og senere ble oppreist til himmelsk liv. Overfor Gud og verden ville de derved ofte bekjenne sin tro på Jesu offer, som er tilveiebrakt av Jehova. Hvor lenge skulle dette pågå? «Inntil han kommer,» sa Paulus. Han mente tydeligvis at påbudet om å holde denne minnehøytiden skulle følges helt fram til Jesus kom for å ta sine salvede etterfølgere opp til himmelen ved deres oppstandelse, som skulle finne sted i løpet av hans «nærvær». (1. Tessaloniker 4: 14—17) Dette stemmer overens med det Jesus sa til de 11 lojale apostlene: «Når jeg går bort og bereder et sted for dere, kommer jeg igjen og vil ta dere hjem til meg, for at også dere skal være der hvor jeg er.» — Johannes 14: 3.
Bør det holdes en høytid til minne om Kristi død hver dag, eller kanskje hver uke? Det var i forbindelse med påsken Jesus innstiftet Herrens aftensmåltid og døde. Påsken var en høytid til minne om israelittenes utfrielse av trelldommen i Egypt. Jesus blir faktisk omtalt som «vårt påskeoffer, Kristus», fordi han er det Lam som er ofret for de kristne. (1. Korinter 5: 7) Påsken ble holdt bare én gang i året, den 14. nisan. (2. Mosebok 12: 6, 14; 3. Mosebok 23: 5) Dette indikerer at høytiden til minne om Jesu død bør holdes like ofte som påskehøytiden, ikke oftere, nemlig én gang i året, og ikke hver dag eller hver uke.
I flere hundre år fortsatte mange som bekjente seg til kristendommen, å holde en årlig høytid til minne om Jesu død. Fordi de gjorde dette den 14. nisan, ble de kalt kvartodesimaner etter et ord som betyr «fjortende». Historikeren J. L. von Mosheim skrev følgende om dem: «De kristne i Lilleasia var vant til å feire denne hellige høytiden, en høytid til minne om innstiftelsen av Herrens aftensmåltid og til minne om Jesu Kristi død, på samme tid som jødene spiste sitt påskelam, nemlig om kvelden den fjortende dag i den første måned [nisan]. . . . De betraktet Kristi eksempel som en lov.»
Hva symbolene betyr
Paulus sa at Jesus «tok et brød, og, etter å ha takket, brøt det». Dette flatbrødlignende brødet som var bakt av mel og vann uten surdeig (eller gjær), måtte brytes i stykker før det kunne spises. I Bibelens symbolspråk er surdeig en betegnelse for synd eller forderv. Da Paulus oppfordret de kristne i Korint til å utstøte en umoralsk mann av menigheten, sa han: «Vet dere ikke at en liten surdeig syrer hele deigen? Rens ut den gamle surdeigen, for at dere kan være en ny deig, liksom dere er usyret. For vårt påskeoffer, Kristus, er jo blitt slaktet. La oss derfor holde høytid, ikke med gammel surdeig, heller ikke med ondskaps og ugudelighets surdeig, men med oppriktighets og sannhets usyrede brød.» (1. Korinter 5: 6—8) Akkurat som en liten klatt surdeig syrer hele brøddeigen, ville menigheten bli uren i Guds øyne hvis ikke den syndige mannens fordervende innflytelse ble fjernet. De trengte å få «surdeigen» bort fra seg, liksom israelittene måtte sørge for at de ikke hadde noe surdeig i husene sine i løpet av de usyrede brøds høytid, som fulgte etter påsken.
Angående det usyrede brødet til minnehøytiden sa Jesus: «Dette betyr mitt legeme, som er til gagn for dere.» (1. Korinter 11: 24) Brødet representerer Jesu fullkomne kjødelige legeme, som Paulus skrev følgende om: «Derfor sier han [Jesus] idet han kommer inn i verden: ’«Slaktoffer og offergave ønsket du ikke, men du gjorde i stand et legeme til meg. Du godkjente ikke hele brennofre og syndoffer.» Da sa jeg: «Se, jeg er kommet (i bokrullen står det skrevet om meg) for å gjøre din vilje, Gud.»’ . . . Ved den nevnte ’vilje’ er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle.» (Hebreerne 10: 5—10) Jesu fullkomne menneskelige legeme var syndfritt og tjente som et gjenløsningsoffer for menneskeheten. — Hebreerne 7: 26.
Etter at Jesus hadde bedt over begeret med ren, ublandet rødvin, sa han: «Dette beger betyr den nye pakt i kraft av mitt blod.» (1. Korinter 11: 25) En annen oversettelse sier: «Dette beger er den nye pakt, sluttet i mitt blod.» (Erik Gunnes’ oversettelse) Akkurat som Lovpakten, som ble opprettet mellom Gud og Israels folk, ble gjort gyldig ved hjelp av blodet av ofrede okser og geiter, gjorde også Jesu blod, som ble utgytt ved hans død, den nye pakt gyldig. Det at denne nye pakt blir nevnt, hjelper oss til å fastslå hvem som er berettiget til å forsyne seg av minnehøytidens symboler.
Hvem kan forsyne seg?
Jesu salvede etterfølgere, som er med i den nye pakt, kan med rette forsyne seg av minnehøytidens symboler. Denne pakten er inngått mellom Gud og det åndelige Israel. (Jeremia 31: 31—34; Galaterne 6: 16) Men den nye pakt vil i sin tid bringe velsignelser til alle lydige mennesker, og du har mulighet til å være blant dem som får disse velsignelsene.
De som forsyner seg av minnehøytidens symboler, må være med i den personlige pakten om Riket som Jesus opprettet. Da Jesus innstiftet dette måltidet, sa han til sine lojale apostler: «Jeg inngår en pakt med dere, liksom min Far har inngått en pakt med meg, om et rike.» (Lukas 22: 29) Den pakten om Riket som Gud inngikk med kong David, viste hen til Jesus, han som skulle komme, og som skulle herske til evig tid i det himmelske rike. Angående de 144 000 åndelige israelitter, som skal herske sammen med ham, blir det i en billedlig beskrivelse sagt at de står på det himmelske Sions fjell sammen med Lammet, Jesus Kristus. Når de blir oppreist, skal de herske med Kristus som hans medkonger og medprester. (2. Samuelsbok 7: 11—16; Åpenbaringen 7: 4; 14: 1—4; 20: 6) Bare de som er med i den nye pakt og i den personlige pakten med Jesus, kan med rette forsyne seg av symbolene ved Herrens aftensmåltid.
Guds ånd vitner sammen med de salvedes ånd om at de er Hans barn og Kristi medarvinger. Paulus skrev: «Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn. Når vi altså er barn, er vi også arvinger: ja, Guds arvinger, men Kristi medarvinger, forutsatt at vi lider sammen med ham, for at vi også skal bli herliggjort sammen med ham.» (Romerne 8: 16, 17) Guds hellige ånd, eller virksomme kraft, skaper hos de salvede den forvissning at de skal få himmelsk liv. Alt Bibelen sier om himmelsk liv, oppfatter de som om det er rettet til dem, og de er villig til å ofre alt det jordiske, også deres liv som menneske. Selv om det ville være skjønt å leve i det jordiske paradis, er det ikke dette deres håp dreier seg om. (Lukas 23: 43) Et fast og uforanderlig himmelsk håp som ikke er basert på urette religiøse oppfatninger, gjør dem berettiget til å forsyne seg av minnehøytidens symboler.
Det ville mishage Jehova hvis noen utgav seg for å være kalt til å være en himmelsk konge og prest uten at vedkommende hadde et slikt kall. (Romerne 9: 16; Åpenbaringen 22: 5) Gud straffet Korah med døden for å ha strebet etter å få prestedømmet med urette. (2. Mosebok 28: 1; 4. Mosebok 16: 4—11, 31—35) Hvordan bør da den forholde seg som på grunn av sterke følelser eller tidligere religiøse oppfatninger med urette har forsynt seg av minnehøytidens symboler? Vedkommende bør slutte med å forsyne seg av symbolene og ydmykt be Gud om tilgivelse. — Salme 19: 14.
Hvordan dette berører deg
Det å forsyne seg av minnehøytidens symboler er ikke nødvendig for å kunne nyte godt av Jesu gjenløsningsoffer og få evig liv på jorden. Det er for eksempel ikke noe i Bibelen som viser at gudfryktige mennesker som Abraham, Sara, Isak, Rebekka, Boas, Rut og David noen gang vil forsyne seg av disse symbolene. Men de og alle andre som ønsker å få endeløst liv her på jorden, vil måtte vise tro på Gud og Kristus og på Jesu gjenløsningsoffer, som Jehova har tilveiebrakt. (Johannes 3: 36; 14: 1) Den årlige høytiden til minne om Kristi død tjener som en påminnelse om dette store offer.
Betydningen av Jesu offer framgår av apostelen Johannes’ ord: «Jeg skriver disse ting til dere for at dere ikke skal begå en synd. Og hvis noen likevel begår en synd, har vi en hjelper hos Faderen, Jesus Kristus, en rettferdig. Og han er et sonoffer for våre synder, og ikke bare for våre, men også for hele verdens.» (1. Johannes 2: 1, 2) Salvede kristne kan si om Jesus: «Han er et sonoffer for våre synder.» Men han er også et offer for hele verdens synder, slik at det er mulig for lydige mennesker å oppnå evig liv i det jordiske paradiset, som nå er så nær.
Hvis du er til stede ved høytiden til minne om Kristi død, kan du ha utbytte av å høre et tankevekkende bibelsk foredrag. Du vil bli minnet om hvor mye Jehova Gud og Jesus Kristus har gjort for oss. Det vil være åndelig berikende å være sammen med folk som har dyp respekt for Gud og Kristus og for Jesu gjenløsningsoffer. Dette møtet kan komme til å styrke ditt ønske om å få ta imot Guds ufortjente godhet, som fører til evig liv. Vi innbyr deg herved på det hjerteligste til å komme sammen med Jehovas vitner den 6. april 1993, etter solnedgang, for å minnes Jesu Kristi død, for Herrens aftensmåltid kan ha stor betydning for deg.