LOVGIVER

En som utsteder lover. Bibelen henleder oppmerksomheten på Jehova som universets høyeste Lovgiver.

Jehova som Lovgiver. Jehova er i virkeligheten universets eneste sanne Lovgiver. Fra ham stammer de fysiske lovene som styrer det livløse skaperverk (Job 38: 4–38; Sl 104: 5–19) og dyreverdenen (Job 39: 1–30). Menneskene er, som en del av det Jehova har skapt, også underlagt hans fysiske lover, og ettersom de er utstyrt med moralsk sans og fornuft og har evnen til å resonnere og fatte åndelige ting, er de dessuten underlagt hans morallover. (Ro 12: 1; 1Kt 2: 14–16) Også åndeskapninger, englene, er underlagt Jehovas lover. – Sl 103: 20; 2Pe 2: 4, 11.

Jehovas fysiske lover er ubrytelige. (Jer 33: 20, 21) Overalt i det kjente, synlige univers er disse lovene så stabile og pålitelige at vitenskapsmennene på grunnlag av de lovene som de har kjennskap til, kan beregne månens, planetenes og de andre himmellegemenes bevegelser med stor nøyaktighet. Den som ignorerer disse lovene, får straks erfare virkningen av det ved de følger det får. Også Jehovas morallover er urokkelige; man kan ikke ustraffet omgå eller overtre dem. De blir håndhevet like sikkert som hans naturlover, selv om en overtredelse av dem kanskje ikke straffes like hurtig. «Gud kan ikke holdes for narr. For hva et menneske enn sår, det skal han også høste.» – Ga 6: 7; 1Ti 5: 24.

Hvordan kunne menneskene vite hva Gud krevde av dem, før han hadde gitt sin lov til Israel?

Selv om ondskapen tiltok blant de fleste av Adams etterkommere i tiden fra Adams opprør og fram til vannflommen, fantes det noen trofaste menn som «fortsatte å vandre med den sanne Gud». (1Mo 5: 22–24; 6: 9; He 11: 4–7) De eneste direkte påbud som foreligger fra Gud til disse mennene, er de instruksene som Gud gav Noah i forbindelse med byggingen av arken, instrukser som Noah i ett og alt fulgte. (1Mo 6: 13–22) Det fantes imidlertid visse prinsipper og presedenser som trofaste mennesker kunne la seg lede av når de ’vandret med den sanne Gud’.

De visste hvor gavmildt Gud hadde sørget for menneskene i Eden, og så i det et bevis på hans uselviskhet og kjærlige interesse. De visste at prinsippet om lederskap hadde vært gjeldende helt fra begynnelsen av – at Gud var mannens hode, og at mannen var kvinnens hode. De visste hvilken arbeidsoppgave Gud hadde gitt menneskene, og at han ville at de skulle vise omsorg for det som han hadde gitt dem, og som skulle være til gagn og glede for dem. De visste at den seksuelle forening var forbeholdt en mann og en kvinne i et ekteskap, at de skulle ’forlate far og mor’ for å inngå et forhold som skulle være varig og ikke midlertidig (slik tilfellet er når noen driver utukt). Av Guds påbud angående trærne i Edens hage, og især om treet til kunnskap om godt og ondt, kunne de utlede prinsippet om eiendomsrett og lære å vise passende respekt for det. De kjente til hvilke dårlige følger den første løgn fikk. De visste at Gud hadde godkjent Abels form for tilbedelse, at han ikke godkjente Kains misunnelse og hat overfor sin bror, og at han hadde straffet Kain for mordet på Abel. – 1Mo 1: 26 til 4: 16.

Når det oppstod andre, lignende situasjoner, kunne de støtte seg til disse prinsippene og presedensene uten at de behøvde å få nye konkrete bestemmelser, forordninger eller lover fra Gud. Mange hundre år senere så Jesus og hans apostler det som hendte i tiden før vannflommen, på den måten. (Mt 19: 3–9; Joh 8: 43–47; 1Ti 2: 11–14; 1Jo 3: 11, 12) Begrepet lov kan blant annet defineres som en regel for menneskers atferd. På grunnlag av Guds ord og gjerninger kunne fortidens mennesker få kjennskap til hans vei, hans normer, og dette kunne bli en lov, en regel for atferd, for dem. På den måten kunne de ’fortsette å vandre med den sanne Gud’. De som ikke gjorde det, syndet, eller «forfeilet målet», selv om det ikke fantes noen lovsamling som fordømte dem.

Etter vannflommen gav Gud Noah en lov som gjaldt for hele menneskeheten, og ifølge den var det tillatt å spise kjøtt, men forbudt å spise blod. Denne loven inneholdt også prinsippet om dødsstraff for mord. (1Mo 9: 1–6) I den første tiden etter vannflommen viste menn som Abraham, Isak, Jakob og Josef stor respekt for Guds vei, eller norm for atferd. (1Mo 18: 17–19; 39: 7–9; 2Mo 3: 6) Gud gav trofaste menn visse befalinger (1Mo 26: 5), for eksempel loven om omskjærelse, men det sies ikke noe om at han gav dem en detaljert lovsamling som de skulle følge. (Jf. 5Mo 5: 1–3.) De hadde imidlertid ikke bare prinsippene og de generelle retningslinjene fra tiden før vannflommen å støtte seg til, men også de ytterligere prinsipper og retningslinjer som kunne utledes av Guds uttalelser og handlemåte i forbindelse med menneskene i tiden etter vannflommen.

Selv om Gud ikke på det tidspunktet hadde gitt menneskene noen detaljert lovsamling slik som den han senere gav israelittene, var de altså ikke uten holdepunkter som kunne hjelpe dem til å skjelne mellom rett og galt. Det fantes for eksempel ikke noe direkte forbud mot avgudsdyrkelse. Ikke desto mindre fantes det, som apostelen Paulus viser, ingen unnskyldning for dem som tilbad avguder, ettersom Guds «usynlige egenskaper ses tydelig fra verdens skapelse av, ja hans evige kraft og guddommelighet». Det å ’dyrke skapningen og yte den hellig tjeneste i stedet for Ham som skapte’, var i strid med all fornuft. De som fulgte en så «tomhjernet» kurs, ville senere gjøre seg skyldige i andre urette ting, for eksempel homoseksuelle handlinger, og derved bytte «den naturlige bruk av seg selv bort mot en som er i strid med naturen». Skjønt det ikke fantes noen uttrykkelig lov mot dette, var det åpenbart i strid med Guds, Skaperens, norm, noe som framgår av selve den måten mannen og kvinnen rent fysisk er skapt på. Ettersom menneskene opprinnelig ble skapt i Guds bilde, hadde de tilstrekkelig fornuft til at de kunne innse det. De ville derfor være ansvarlige overfor Gud hvis de handlet i strid med Guds norm; de syndet, eller «forfeilet målet», selv om det ikke fantes noen klart uttrykt lov som kjente dem skyldige. – Ro 1: 18–27; jf. Ro 5: 13.

Lovpakten. Allerede før utgangen av Egypt hadde Jehova opptrådt som Lovgiver for sitt folk, Israel. (2Mo 12: 1, 14–20; 13: 10) Ved innstiftelsen av lovpakten framstod han imidlertid i spesiell forstand som Lovgiver for en hel nasjon. For første gang fantes det nå en lovsamling som gjaldt alle livets forhold. Denne pakten gjorde Israel til et spesielt folk, en nasjon som var Guds egen eiendom, atskilt fra alle andre nasjoner. – 2Mo 31: 16, 17; 5Mo 4: 8; Sl 78: 5; 147: 19, 20.

I et profetisk budskap om frelse fra Jehova skrev profeten Jesaja: «Jehova er vår Dommer, Jehova er vår Lovgiver, Jehova er vår Konge; han er den som skal frelse oss.» (Jes 33: 22) Jehova hadde derfor både den dømmende, den lovgivende og den utøvende makten i Israel; alle de tre myndighetsfunksjonene var samlet hos ham. Jesajas profeti inneholdt således en forsikring om sikker beskyttelse og pålitelig ledelse, for den viste at Jehova i ordets fulle forstand var nasjonens suverene Hersker.

Da Jesaja omtalte Jehova som Israels Lovgiver, brukte han en form av det hebraiske ordet chaqạq, som bokstavelig betyr «å hogge ut, risse inn» eller «å opptegne, skrive opp». Om dette ordet sier W. Gesenius’ hebraiske ordbok: «Ettersom det å risse inn lover og forordninger på offentlige tavler og monumenter var noe som påhvilte lovgiveren, inneholdt dette også tanken om myndighet til å utstede lover.» (A Hebrew and English Lexicon of the Old Testament, oversatt til engelsk av E. Robinson, 1836, s. 366.) Bibeloversettere har gjengitt ordet med uttrykk som «lovgiver», «hersker», «befalingsmann» og «kommandostav». (1Mo 49: 10; 5Mo 33: 21; Dom 5: 14; Sl 60: 7; 108: 8; jf. KJ, NO, EN, NB, NV.) Gjengivelsen «Lovgiver» i Jesaja 33: 22 er således i samsvar med én av betydningene av det hebraiske ordet og utfyller på en passende måte det som sies i resten av dette verset, hvor begrepene «Dommer» og «Konge» er brukt.

Gud hadde ikke gitt en slik detaljert lov til noen annen nasjon eller noe annet folk. Han hadde imidlertid opprinnelig skapt mennesket rettferdig og gitt det en samvittighet. Til tross for det falne menneskes nedarvede ufullkommenhet og tilbøyelighet til å synde kunne man fremdeles se vitnesbyrd om at det var skapt i Guds bilde og likhet, og at det hadde en samvittighet. Selv de ikke-israelittiske nasjoner utviklet således regler for atferd og traff rettslige avgjørelser som til en viss grad gjenspeilte Guds rettferdige prinsipper.

Apostelen Paulus beskriver dette på denne måten: «For eksempel skal alle de som har syndet uten lov [det vil si den lov Gud gav sitt folk], også gå til grunne uten lov; men alle de som har syndet under lov, skal bli dømt ved lov. For det er ikke de som hører lov, som er rettferdige for Gud; men de som handler etter lov, skal bli erklært rettferdige. For når folk av nasjonene, som er uten lov, av naturen gjør de ting loven sier, da er disse, selv om de er uten lov, seg selv en lov. Det er nettopp de som viser at lovens innhold er skrevet i deres hjerter, idet deres samvittighet vitner sammen med dem, og de, mellom sine egne tanker, blir anklaget eller også unnskyldt.» (Ro 2: 12–15) Disse nasjonene, som ikke ved en lov stod i noe paktsforhold til Gud, var altså ikke syndfrie, men «forfeilet målet», Jehovas fullkomne normer. – Jf. Ro 3: 9.

Ved å gi Israel lovpakten viste Gud at alle mennesker, ikke bare de hedenske avgudsdyrkerne, men også israelittene, var syndere. Loven gjorde israelittene smertelig klar over at de i mange henseender ikke klarte å leve opp til Guds fullkomne normer. Hensikten med dette blir uttrykt på denne måten: «For at hver munn skal bli lukket og hele verden bli straffskyldig overfor Gud . . . for ved lov kommer den nøyaktige kunnskap om synd.» (Ro 3: 19, 20) Selv om en israelitt tok avstand fra avgudsdyrkelse, avholdt seg fra blod og ikke begikk mord, ville lovpakten likevel erklære ham skyldig i synd. Hvorfor? Fordi lovpakten tydelig viste at det var en lang rekke handlinger og til og med bestemte holdninger som var syndige. Paulus sier derfor, idet han framstiller det som om han var i live i sine forfedres lender før Loven ble gitt: «Jeg ville i virkeligheten ikke ha lært synden å kjenne hvis det ikke hadde vært for Loven; og jeg ville for eksempel ikke ha kjent begjærligheten hvis ikke Loven hadde sagt: ’Du skal ikke begjære.’ . . . Jeg var i virkeligheten en gang levende uten lov; men da budet kom, ble synden levende igjen, men jeg døde.» – Ro 7: 7–9.

Andre lovgivere. Da Guds Sønn kom til jorden, anerkjente han Jehova som sin Lovgiver og Gud. Som jøde var Jesus selv født under lovpakten og var forpliktet til å holde den til fullkommenhet. (Ga 4: 4, 5) Han fastsatte også selv lover for sine etterfølgere, både da han talte til dem personlig, og, senere, da den hellige ånd virket på dem som nedskrev De kristne greske skrifter. Disse lovene blir under ett kalt «Kristi lov». (Ga 6: 2; Joh 15: 10–15; 1Kt 9: 21) «Guds Israel», Guds åndelige «nasjon», er underlagt denne loven. (Ga 6: 16; 1Pe 2: 9) Det var imidlertid ikke Kristus selv som hadde uttenkt disse lovene; han hadde mottatt dem fra den store Lovgiver, Jehova. – Joh 14: 10.

Moses. Bibelen taler riktignok gjentatte ganger om «Mose lov» (Jos 8: 31, 32; 1Kg 2: 3; 2Kr 23: 18; 30: 16), men den viser samtidig at Jehova var den egentlige Lovgiver, og at Moses bare overbrakte Israel Loven som hans redskap og representant. (2Kr 34: 14) Også engler hadde en andel i dette, for Loven «ble overbrakt ved engler, ved en mellommanns hånd». Likevel blir Moses, som var Jehova Guds utnevnte mellommann ved inngåelsen av pakten mellom Jehova og Israel, omtalt som om det var han som var lovgiveren. – Ga 3: 19; He 2: 2.

Jordiske herskere som lovgivere. Gud har ikke innsatt de jordiske styresmakter eller gitt dem myndighet, men alt etter hvordan det har tjent hans hensikt, har han latt dem bestå eller fjernet dem og latt nye komme til makten. (5Mo 32: 8; Da 4: 35; 5: 26–31; Apg 17: 26; Ro 13: 1) Noen av disse herskerne virker som lovgivere for sin nasjon, sin stat eller sitt samfunn. Deres lover og forordninger er imidlertid bare berettiget hvis de blir holdt innenfor rammene av de lover som Jehova Gud, den store Lovgiver, står bak, og er i overensstemmelse med dem. Den kjente britiske juristen sir William Blackstone skrev om naturretten (rettsgrunnsetninger som tenkes å være bestemt av menneskenaturen og naturens orden) at den er diktert av Gud selv, og fortsatte: «Den er bindende over hele verden, i alle land og til alle tider; ingen menneskelagde lover er gyldige hvis de er i strid med den, og de av dem som er gyldige, henter hele sin kraft og hele sin autoritet direkte eller indirekte fra denne opprinnelige rett.» Og videre: «Disse to grunnpilarene, naturretten og den åpenbarte rett [som bare er å finne i Bibelen], skal alle menneskelagde lover hvile på. Man skal med andre ord ikke la noen menneskelagde lover være i strid med disse.» – Chadman’s Cyclopedia of Law, 1912, bd. I, s. 89, 91; jf. Mt 22: 21; Apg 5: 29.

I den kristne menighet. Jesu halvbror Jakob skrev til noen kristne som var blitt stolte og skrytende og kritiserte sine kristne brødre: «Hold opp med å tale imot hverandre, brødre. Den som taler imot en bror eller dømmer sin bror, taler imot lov og dømmer lov. Hvis du da dømmer lov, er du ikke en som handler etter lov, men en dommer. Det er én som er lovgiver [gr. nomothẹtes] og dommer, han som er i stand til å frelse og til å tilintetgjøre. Men du, hvem er du som dømmer din neste?» Deretter talte Jakob om noen som skrøt av hva de skulle gjøre i framtiden, som om de var uavhengige av omstendighetene. De burde i stedet si: «Om Jehova vil.» (Jak 4: 11–16) Jakob hadde tidligere talt om «den kongelige lov»: «Du skal elske din neste som deg selv.» (Jak 2: 8) Ettersom disse kristne ikke viste sin neste kjærlighet, men i stedet talte imot ham, satte de seg i virkeligheten til doms over Guds lov, som om de selv var lovgivere.

I sitt brev til romerne hadde apostelen Paulus gitt lignende veiledning til noen som dømte andre på grunnlag av hva de for eksempel spiste eller drakk: «Hvem er du som dømmer en annens hustjener? For sin egen herre står eller faller han. Ja, han skal bli holdt stående, for Jehova kan holde ham stående.» – Ro 14: 4.

Hvordan skal man i lys av det foregående se på Paulus’ instrukser i forbindelse med et alvorlig tilfelle av utukt i menigheten i Korint? Han skrev: «Jeg for min del, som nok er fraværende i legemet, men nærværende i ånden, har visselig allerede, som om jeg var nærværende, dømt den mannen som har handlet slik som dette . . . Dømmer ikke dere dem som er innenfor, mens Gud dømmer dem som er utenfor? ’Fjern den onde mannen fra deres midte.’» Han skrev så om det å «dømme i saker som hører dette liv til», og om dem som de hadde ’satt til å være dommere’ over seg. – 1Kt 5: 1–3, 12, 13; 6: 3, 4; jf. Joh 7: 24.

På grunn av den myndighet Paulus hadde som en av Jesu Kristi apostler, hadde han ansvar for menighetenes renhet og velferd (2Kt 1: 1; 11: 28), og han skrev derfor her til dem som ved det styrende råds utnevnelse hadde myndighet i menigheten. (Apg 14: 23; 16: 4, 5; 1Ti 3: 1–13; 5: 22) De hadde ansvaret for at menigheten forble godkjent og ren i Guds øyne. Ved å dømme i den omtalte saken, som dreide seg om en åpenbar og grov overtredelse av Guds lov, satte disse mennene seg ikke til doms over Guds lov og innførte ikke sine egne lover. De overskred ikke den gudgitte lovs rammer. De handlet i overensstemmelse med den lov som var gitt av den store Lovgiver, en lov som fordømte utukt som noe urent. De som gjorde seg skyldig i slike urene handlinger, kunne ifølge Guds lov ikke arve Guds rike. (1Kt 6: 9, 10) De var ikke verdige til å forbli i Kristi menighet. Når de menn som var ansvarlige for å bevare menighetens renhet, ekskluderte de urene, fullbyrdet de imidlertid ikke den straff som Gud, den store Lovgiver, selv ville fullbyrde over dem som uten å angre fortsatte å følge en slik kurs, nemlig døden. – Ro 1: 24–27, 32.

Paulus henleder også de kristnes oppmerksomhet på at «de hellige skal dømme verden», og at de «skal dømme engler». Han taler ikke her om nåtiden, men om framtiden, om den tid da de som regjerer i Riket sammen med Kristus, skal tjene som himmelske dommere og håndheve Guds lov og fullbyrde dommen over de onde. – 1Kt 6: 1–3; Åp 20: 6; jf. 1Kt 4: 8.

Moses’ velsignelse av Gad. Da Moses like før sin død velsignet Israels stammer, sa han til Gad: «Velsignet er den som utvider Gads grenser. . . . Og han [Gad] kommer til å se seg ut den første delen, for der er en lovgivers andel gjemt.» (5Mo 33: 20, 21) I denne bruken av ordet ’lovgiver’ kan det ligge følgende: De fleste av stammene fikk sin arvelodd tildelt ved loddkasting under ledelse av Josva og øverstepresten Eleasar. Men kort tid etter seieren over midjanittene hadde Gads og Rubens stammer bedt om å få landet øst for elven Jordan. Ettersom disse stammene hadde en stor mengde buskap, var dette området velegnet for dem. Moses, Israels lovgiver, lyttet til deres anmodning og lot dem få denne delen av landet. (4Mo 32: 1–5, 20–22, 28) Av den grunn kunne deres del bli omtalt som «en lovgivers andel».