SPILL, LEKER

På et tidlig tidspunkt i menneskenes historie oppstod det interesse for atspredelse og underholdning. Jubal, som tilhørte den sjuende generasjonen etter Adam, blir omtalt som «stamfar til alle dem som spiller på harpe og pipe». (1Mo 4: 21) I tidens løp, iallfall etter vannflommen, ble det også oppfunnet forskjellige slags spill og leker.

Egypt og Mesopotamia. Rundt omkring i Egypt, Palestina og Mesopotamia har arkeologene gravd fram forskjellige former for brettspill, terninger og andre gjenstander som er blitt brukt i spill, og noen av dem skriver seg fra tiden før Abraham. På et relieff fra en egyptisk tempelport ser man Ramses III spille et spill som ligner på dam, med en av sine medhustruer. I de fleste spill brukte man terninger eller kastet pinner for å bestemme trekkene.

På egyptiske malerier ser man ikke bare dansere og musikere, men også scener der unge jenter spiller ball og sjonglerer med baller. De unge hadde også leker, blant annet en slags tautrekking, hvor flere deltok. Å spille med kuler var også populært.

Israel. Bibelen nevner ikke noe konkret om spill og leker blant hebreerne, men noen steder blir det nevnt forskjellige former for atspredelse foruten musikk, sang, dans og samtale. I Sakarja 8: 5 står det om barn som leker på torgene, og i Job 21: 11, 12 om gutter som synger og danser. På Jesu tid lekte barn leker hvor de etterlignet både hyggelige og triste hendelser. (Mt 11: 16, 17) Ved utgravninger i Palestina har man funnet en del barneleker, blant annet rangler, fløyter og små gryter og vogner. Job 41: 5 kan tyde på at man holdt tamme fugler. Det ser ut til at man øvde seg i å skyte mot mål med pil og bue og også i å kaste mot mål med stein og slynge. (1Sa 20: 20–22, 35–40; Dom 20: 16) Men det ser ikke ut til at man drev med egentlig konkurransesport blant jødene før i den hellenistiske perioden.

Gåter og gjetteleker var populære i Israel. Ett eksempel er den gåten som Samson framsatte for filisterne. – Dom 14: 12–14.

Hellas. Grekerne arrangerte olympiske idrettskonkurranser til ære for Zevs iallfall så tidlig som i 776 f.v.t., omtrent på den tiden da Jesaja begynte å profetere i Juda. Lekene i Olympia ble de mest berømte, men tre andre greske steder ble også viktige sentre for idrettskonkurranser. På eidet Isthmos i nærheten av Korint holdt man de istmiske leker til ære for Poseidon. I Delfi holdt man de pytiske leker, og i nærheten av Nemea holdt man de nemeiske leker til ære for Zevs.

De olympiske leker ble arrangert hvert fjerde år og hadde stor religiøs betydning. Religiøse ofre og tilbedelse av den olympiske ild var fremtredende trekk ved arrangementet. De istmiske leker i nærheten av Korint ble holdt annethvert år.

Programmet ved alle disse lekene bestod blant annet i kappkjøring med vogner foruten konkurranser i løp, bryting, boksing, diskoskast og spydkast. Deltakerne avla ed på at de ville følge det harde ti måneder lange treningsprogrammet, som tok mesteparten av tiden deres. Treningen ble nøye overvåket av dommere som bodde sammen med deltakerne. Idrettsutøverne trente ofte under forhold som var vanskeligere enn under selve konkurransen; for eksempel trente løpere med vekter festet til føttene, mens boksere trente iført tunge uniformer. Det tok ofte år å utvikle de ferdighetene som måtte til for å bli en vinner. Seiersprisen bestod av en enkel krans eller krone av kvister og blad. I de olympiske leker var kransen laget av blad fra ville oliventrær, i de istmiske leker av kvister fra pinjetrær, i de pytiske leker av laurbær og i de nemeiske leker av vill selleri. Under løpskonkurranser var seiersprisen ofte anbrakt synlig ved mållinjen ved siden av dommeren, for å anspore løperne til å anstrenge seg til det ytterste mens de holdt blikket festet på prisen. Hvis man brøt reglene, ble man diskvalifisert. Lekene var det alminnelige samtaleemnet både før, under og etter arrangementet. Vinnerne ble hyllet, feiret, gjort til idoler og overøst med gaver. I Korint fikk vinnerne livsvarig pensjon.

Roma. De lekene eller kampene som romerne arrangerte, var nokså annerledes enn grekernes, for de dreide seg primært om gladiatorkamper og andre oppvisninger av ekstrem brutalitet. Gladiatorlekene begynte på 200-tallet f.v.t. som en religiøs handling i forbindelse med begravelser og har kanskje hatt nær tilknytning til gamle hedenske riter der avgudsdyrkerne skar flenger på kroppen for å la blodet flyte til ære for sine guder eller de avdøde. (1Kg 18: 28; jf. forbudet i 3Mo 19: 28 mot å innføre slike skikker blant israelittene.) Romerne viet senere slike leker til guden Saturn. De var uten sidestykke når det gjelder råskap og brutalitet. Keiser Trajan arrangerte en gang noen kampleker hvor det deltok 10 000 gladiatorer, hvorav de fleste døde under kampen. Også noen senatorer, noen adelige kvinner og en keiser, Commodus, opptrådte som gladiatorer. Fra Neros tid ble mange kristne drept på de romerske arenaene.

Hedenske leker innført i Palestina. I regjeringstiden til Antiokhos Epifanes på 100-tallet f.v.t. innførte helleniserte jøder gresk kultur og greske idrettskonkurranser i Israel. Ifølge det første kapitlet i den apokryfiske boken 1. Makkabeerbok ble det oppført et gymnasium (et idrettsanlegg) i Jerusalem. Det framgår av 2. Makkabeerbok 4: 12–15 at selv prestene forsømte sine plikter til fordel for idrettslekene. Andre var imidlertid sterkt imot det å anta hedenske skikker.

I det første århundre f.v.t. bygde Herodes den store et teater i Jerusalem og et amfiteater på sletten foruten et teater og et amfiteater i Cæsarea, og han bestemte at det hvert femte år skulle holdes kampleker til ære for keiseren. I tillegg til brytekamper, kappkjøring med vogner og andre konkurranser innførte han kamper mellom ville dyr eller mellom dødsdømte menn og slike dyr. Ifølge Josefus førte alt dette til at jødene ble fiendtlig innstilt til Herodes, og noen av dem sammensverget seg mot ham og forsøkte å myrde ham, men mislyktes. – Jewish Antiquities, XV, 267–291 (viii, 1–4); XV, 331–341 (ix, 6).

Det kristne syn. Skribenten Tertullian, som levde på 100- og 200-tallet e.v.t., skildrer de første kristnes holdning til vanlige atspredelser blant romerne slik: «Vår munn, vårt øye og vårt øre har ikke noe å gjøre med sirkusets tåpeligheter, med teatrets skamløshet, med arenaens villskap og fektesalens tomhet.» Han legger til: «Hvordan sjenerer vi dere så, når vi har andre meninger om vellyst? . . . vi avviser det som behager dere. Det som behager oss, er heller ikke til glede for dere.» (Tertullians forsvarsskrift for de kristne, Århus 1990, XXXVIII, 4, 5) Den kristne holdning til «kroppslig øving», eller fysisk trening, i sin alminnelighet kommer til uttrykk i Paulus’ veiledning til Timoteus i 1. Timoteus 4: 7–10.

Brukt billedlig. Flere trekk ved idrettslekene ble på en treffende måte brukt av Paulus og Peter for å illustrere lærepunkter. I motsetning til deltakerne i de greske lekene, som kjempet for å oppnå en seierspris i form av en krans av løv som visnet, strebet en salvet kristen etter en uvisnelig krone, den belønningen som består i udødelig liv. (1Pe 1: 3, 4; 5: 4) Han måtte løpe fast besluttet på å vinne seiersprisen og måtte holde blikket festet på den; å se seg tilbake ville være katastrofalt. (1Kt 9: 24; Flp 3: 13, 14) Han måtte kjempe etter reglene og leve et moralsk rent liv, slik at han ikke ble diskvalifisert. (2Ti 2: 5) Både selvkontroll, selvdisiplin og opplæring måtte til. (1Kt 9: 25; 1Pe 5: 10) Den kristne måtte være målbevisst og ha seieren i sikte, akkurat som den veltrente bokseren som rettet sine slag slik at han ikke slo i luften og sløste med kreftene. Den kristnes slag var imidlertid ikke rettet mot et annet menneske, men mot alt, deriblant ting i ham selv, som kunne føre til at han gikk glipp av seieren. (1Kt 9: 26, 27; 1Ti 6: 12) Akkurat som deltakerne i kappløpene tok av seg tyngende klesplagg, måtte den kristne ’avlegge alt som tynger, og den synd som lett vikler seg om oss’ – den synden som består i mangel på tro. Den som deltok i det kristne løp, måtte være forberedt på å gjennomføre et utholdenhetsløp, ikke bare et sprintløp. – He 12: 1, 2.

Det er verdt å merke seg at Paulus i Hebreerne 12: 1 snakker om en stor «sky av vitner [gr. martỵron] omkring oss». At han ikke sikter til en stor mengde tilskuere, framgår tydelig av innholdet i det foregående kapitlet, som han viser tilbake til ved å si: «Derfor, da . . .» Paulus oppfordrer altså de kristne til å fortsette løpet, idet han ikke viser til en gruppe tilskuere, men til det gode eksempel som andre har foregått med i dette løpet, og spesielt oppfordrer han de kristne til å se ufravendt på ham som allerede har seiret, og som nå er deres Dommer, Kristus Jesus.

Illustrasjonen i 1. Korinter 4: 9 kan være hentet fra de romerske kamplekene. Paulus sammenligner her seg selv og de andre apostlene med dem som skulle sist inn på arenaen. Den blodigste delen av forestillingen kom som regel til slutt, og deltakerne hadde den visse død i vente. Også det som sies i Hebreerne 10: 32, 33, henspiller på de romerske kamplekene. (Se TEATER.) I betraktning av at Paulus i 1. Korinter 15: 32 sier at han «kjempet med villdyr i Efesos», er det mulig at han selv kan ha blitt utsatt for de farer som var forbundet med de romerske kamplekene. Noen anser det som usannsynlig at en romersk borger ville bli stilt overfor ville dyr på arenaen, og mener at denne passasjen er en billedlig omtale av villdyrlignende motstandere i Efesos. Men Paulus’ uttalelse i 2. Korinter 1: 8–10 om den alvorlige fare han var blitt utsatt for «i distriktet Asia», hvor Efesos lå, og om at Gud hadde reddet ham «fra noe så stort som døden», ville avgjort stemme langt bedre med en erfaring med bokstavelige villdyr på arenaen, enn med den motstand Paulus ble utsatt for fra mennesker i Efesos. (Apg 19: 23–41) Dette kan derfor ha vært ett av de mange tilfellene da Paulus var «døden nær» i løpet av sin tjeneste. – 2Kt 11: 23; se ATSPREDELSER.