Overse ikke hensikten med Guds ufortjente godhet
«DET å snakke om religion . . . er prestens oppgave,» sa en kirkegjenger. (Uthevet av oss) Andre har innrømmet at «svært få kristne prøver å snakke med andre om sin tro». (Uthevet av oss) Slike uttalelser viser klart at for de fleste av dagens kirkegjengere betyr det å være en kristen bare å ha en passiv tro på Gud og på Kristus som Messias.
Hvilket syn har du? Jesu disipler snakket med andre om sin tro. (Lukas 8: 1) Er de kristne i dag pålagt å gjøre det samme? Hvis nå Gud ikke lenger krever at de som kaller seg kristne, skal være forkynnere, hva er det da han krever av dem? Har Gud en hensikt med de kristne i dag? Ja, det har han. Og av den grunn er apostelen Paulus’ advarsel til de kristne i Korint av betydning for oss. Han sa: «Dere [må ikke] ta imot Guds ufortjente godhet og overse hensikten med den.» (2. Korinter 6: 1, NW) La oss undersøke hva disse ordene betyr for oss.
Guds hensikt
Som Paulus hadde de kristne i Korint tatt imot Jesu Kristi gjenløsningsoffer. Jehova erklærte dem rettferdige fordi de viste tro på denne foranstaltningen. Da de på grunnlag av Paulus’ tjeneste tok imot sannheten om Messias, ble de utfridd av fangenskapet under falske, hedenske og umoralske skikker, som det gamle Korint var kjent for. For dem betydde Jehovas ufortjente godhet utfrielse. Men ble de vist en slik ufortjent godhet uten hensikt?
Nei. Jehova hadde en hensikt med at han utfridde dem — den samme hensikt som han hadde da han utfridde Paulus av fedrenes ubibelske tradisjoner. Paulus slår selv fast hva denne hensikten er: «Jeg ble en tjener for dette i samsvar med Guds ufortjente godhets frie gave som ble meg gitt . . . at jeg skulle kunngjøre for folkeslagene det gode budskap om Kristi uutgrunnelige rikdom.» (Efeserne 3: 7, 8, NW; jevnfør Galaterne 1: 15, 16, NW.) Ja, hensikten med Guds ufortjente godhet var at hans tjenere skulle ta opp den sanne tilbedelse — opphøye hans navn, Jehova, og gjøre det kjent gjennom den kristne tjeneste, slik Paulus gjorde. — Romerne 10: 10.
Da Paulus skrev sitt første brev til korinterne, virket det imidlertid som om mange av dem ikke hadde forstått hensikten med Guds ufortjente godhet. Hvordan det? De fortsatte ikke å tilbe Gud på en måte som var ren og akseptabel i hans øyne, men hadde latt seg sløve av den umoral som hersket blant innbyggerne i Korint. Det ble rapportert både om stridigheter og hor blant dem. (1. Korinter 1: 11; 5: 1, 2) De fleste av dem som tilhørte menigheten, forandret seg i samsvar med Paulus’ råd. Men Paulus ville ikke at noe skulle virke forstyrrende inn på deres kristne tjeneste. Derfor minnet han dem senere om at de ikke måtte «ta imot Guds ufortjente godhet og overse hensikten med den». — 2. Korinter 6: 1, NW.
Et eksempel fra gammel tid
Det hadde oppstått en lignende situasjon noen hundre år tidligere. Våren 537 f.Kr. utfridde Jehova Gud ved perserkongen Kyros sitt utvalgte folk, israelittene, av fangenskapet i Babylon. Hensikten med utfrielsen kunngjorde Kyros selv i følgende dekret: «Gud være med alle dere som tilhører hans folk! Dere kan dra opp til Jerusalem i Judea og bygge templet for [Jehova], Israels Gud.» — Esra 1: 1—3.
Ja, det var Jehovas fastsatte tid for å gjenopprette den sanne tilbedelse i Juda. De hjemsendte jødene fikk på grunn av Jehovas ufortjente godhet det privilegium å gjenreise templet i Jerusalem. De hjemvendte fangene tok imot utfordringen og bosatte seg i hjemlandet og tok fatt på gjenoppbyggingen av templet. — Esra 1: 5—11.
Men det tok ikke lang tid før den hjemvendte jødiske nasjon tillot at motstandere utenfra forstyrret dem i arbeidet. De glemte hensikten med at de var blitt utfridd, og begynte å si: «Ennå er ikke tiden inne til å bygge [Jehovas] hus.» (Haggai 1: 2) Resultatet var at gjenoppbyggingsarbeidet ble liggende nede i cirka 16 år.
I mellomtiden var jødene opptatt med sitt, og de la større vekt på materielle ting og på kjødelige nytelser enn på å gjenoppbygge Jehovas hellige tempel. (Haggai 1: 3—9) I Haggai 1: 4 leser vi: «Er det tid for dere til å bo i bordkledde hus så lenge templet ligger i grus?» Jehovas tempel lå i «grus». Bare grunnmuren stod der, mens jødene bodde i hus med solide tak og vegger kledd med fine tresorter.
Gjennom profetene Haggai og Sakarja minnet Jehova jødene om hensikten med at de var blitt utfridd, og gjenoppbyggingsarbeidet ble til slutt fullført. De som fortsatte å sette materielle ting høyere enn det privilegium å se den sanne tilbedelse bli gjenopprettet i Jerusalem, overså uten tvil hensikten med Jehovas ufortjente godhet.
Hensikten med vår utfrielse
Hva kan vi lære av eksemplet med jødene som vendte tilbake i 537 f.Kr., og av de kristne i Korint på Paulus’ tid? Vi er også som innviede tjenere for Gud blitt utfridd. Gjennom Guds ufortjente godhet er vi ikke lenger slaver under Babylon den stores falske læresetninger og tradisjoner eller av denne ugudelige tingenes ordning. (Johannes 8: 32; 2. Korinter 4: 4—6) En slik utfrielse og den frihet som den bringer med seg, gir oss muligheten til å vise at vi verdsetter den kjærlighet Gud har vist oss. (1. Johannes 4: 9) Hvordan?
Ved ikke å overse hensikten med Guds ufortjente godhet. Hensikten er den samme som da Jehovas tjenere i tidligere tider ble vist ufortjent godhet, nemlig at vi skal ta opp den sanne tilbedelse. Det betyr at vi som lever i dag, som på Paulus’ tid, må ’forkynne for folkeslagene det glade budskap om Kristus’. (Efeserne 3: 8) Alle som blir gjenstand for Guds ufortjente godhet, må derfor delta i den kristne tjeneste. Det betyr at vi som innviede tjenere for Jehova Gud er pålagt å gjøre sannheten kjent for andre, å prise og opphøye Guds navn og å utøve en tilbedelse som er ren og hellig. — Matteus 28: 19, 20; Hebreerne 13: 15; Jakob 1: 27.
’Overse ikke hensikten’
Er det mulig at noen av oss, som noen av de kristne i det første århundre, står i fare for å «overse hensikten» med Guds ufortjente godhet? Ja. Mange av oss må som dem omgås mennesker, på jobben eller på skolen, som praktiserer seksuell umoral, som stjeler, lyver og bedrar og gjør andre ting som Jehova Gud har avsky for. (1. Korinter 6: 9, 10; Galaterne 5: 19—21) Det er derfor viktig at vi ikke omgås slike personer, slik at vi ikke begynner å like gale ting. (1. Korinter 15: 33) Slike omgangsvenner vil bare bryte ned vår tro. Paulus skrev til Titus: «For Guds ufortjente godhet som bringer frelse til alle slags mennesker, er blitt tilkjennegitt, idet den opplærer oss til å fornekte ugudelighet og verdslige ønsker og til å leve i samsvar med et sunt sinn og rettferdighet og gudhengivenhet midt i den nåværende tingenes ordning.» — Titus 2: 11, 12, NW.
Noen trekker kanskje den slutning at de fullfører sin tjeneste hvis de går på møtene i Rikets sal, regelmessig forkynner det gode budskap om Guds rike og ikke bedriver noen form for umoral. Det er imidlertid en annen faktor som man må ta i betraktning. Jesus sa: «Ingen kan tjene to herrer.» (Matteus 6: 24) Hva mente han med det? Selv om vi setter av en viss tid til å fremme det gode budskap, kan det være at det viktigste for oss er å streve etter å få stadig flere materielle ting. Det kan være at vi synes utsiktene til en ny ordning under Kristus Jesus virkelig er tiltalende, men at vi samtidig ønsker å få det meste ut av denne ordningen mens den fremdeles eksisterer. En slik holdning tjener bare til å lede vår oppmerksomhet bort fra hensikten med vår utfrielse. Var det ikke en lignende holdning til materielle ting som ledet de hjemvendte jødenes oppmerksomhet bort fra hensikten med deres utfrielse?
Viser våre gjerninger at vi har oversett hensikten med at vi er blitt utfridd av denne ugudelige ordningen og dens falske religioner? Paulus sa til korinterne at «nå er den rette tid» til å hjelpe andre til å oppnå frelse. (2. Korinter 6: 2) Paulus’ ord er mye mer presserende i dag, nå som ødeleggelsen av denne ugudelige tingenes ordning er nær forestående. De fleste av dagens kirkegjengere velger tydeligvis ikke å snakke med andre om sin tro, men kristne som har inderlig kjærlighet til Jehova Gud, ser det som et privilegium fullt ut å kunne ta del i den kristne tjeneste som de har fått i oppdrag å utføre. Alle som trofast forkynner det gode budskap nå når det er den rette tid, og som utøver en tilbedelse som er ren og hellig, kan være forvisset om at de har ’tatt imot Guds ufortjente godhet og ikke oversett hensikten med den’. — 2. Korinter 6: 1, NW.