FORLOVELSE

En gjensidig avtale om ekteskap. Blant hebreerne var det som regel parets foreldre, spesielt fedrene, som traff de nødvendige avtaler. (1Mo 24: 1–4; 38: 6; 21: 21) Det ble ofte tatt hensyn til den unge mannens ønsker. (Dom 14: 2) Piker som hadde fått arvelodden etter sin far fordi faren hadde dødd uten å etterlate seg noen sønner, kunne gifte seg med hvem de ville, bare de giftet seg innenfor sin stamme. (4Mo 36: 6) I Isaks tilfelle var det i virkeligheten Jehova som valgte bruden. (1Mo 24: 50, 51) Det var vanligvis brudgommens foreldre eller hans far som valgte ut bruden og framsatte ekteskapstilbudet. Så fulgte forlovelsen. Dette var en formell handling da brudens foreldre opptrådte på hennes vegne og en venn av brudgommen ofte var dennes juridiske representant. – 1Mo 24: 1–4; Joh 3: 29.

En viktig del av avtalen var fastsettelsen av brudeprisen (hebr. mọhar). Dette ordet forekommer tre ganger i Bibelen. (1Mo 34: 12; 2Mo 22: 16, 17; 1Sa 18: 25) Brudeprisen ble som regel betalt til foreldrene. Når det gjaldt Rebekka, gav Abrahams tjener «utsøkte ting» til hennes mor og til hennes bror Laban, som spilte en fremtredende rolle i forbindelse med den avtalen som ble truffet. (1Mo 24: 53) Brudeprisen kunne også betales ved at en ytet visse tjenester. (1Mo 29: 15–30; Jos 15: 16) Av 2. Mosebok 22: 16, 17 framgår det at hvis en pike var blitt forført, skulle brudeprisen betales til faren som erstatning for krenkelsen, selv om faren avslo å gi henne til ekte til ham som hadde forført henne. Noen ganger fikk bruden en «avskjedsgave», og det hendte også at bruden ved forlovelsen fikk gaver av sin tilkommende, slik som i Rebekkas tilfelle. – 1Kg 9: 16; Jos 15: 17–19; 1Mo 24: 53.

Hebreerne betraktet et forlovet par som bundet til hverandre og så godt som gift, selv om de ikke hadde kjønnslig omgang før bryllupsseremonien var over. – 1Mo 19: 8, 14; Dom 14: 15, 16, 20.

Blant jødene ble en forlovelse betraktet som så bindende at hvis ekteskapet ikke ble inngått – for eksempel fordi brudgommen forandret mening eller av en annen grunn – kunne den unge kvinnen ikke gifte seg med en annen før hun var juridisk fri til det, det vil si etter at det forelå en skilsmisseattest. (Mt 1: 19) Hvis en pike som var forlovet, drev utukt med en annen mann, ble hun dømt til døden som ekteskapsbryterske. (5Mo 22: 23, 24) Hvis en mann hadde omgang med en slavekvinne som var bestemt for en annen mann, men ennå ikke var frigitt, ble begge parter ansett for skyldige og ble straffet. De skulle imidlertid ikke lide døden, ettersom hun ikke var frigitt. – 3Mo 19: 20–22.

En mann som var forlovet, var fritatt for militærtjeneste. – 5Mo 20: 7.

Bibelen nevner ingen begrensninger med hensyn til partenes alder ved forlovelsen. I dag blir jenter i Midtøsten ofte gift i 16-årsalderen, noen ganger til og med tidligere. Talmudister forbød en gutt å inngå ekteskap hvis han var under 13 år og én dag og en jente hvis hun var under 12 år og én dag.

Som regel gikk det ikke år og dag mellom forlovelsen og bryllupet, selv om det noen ganger var nødvendig at det gikk en viss tid, for at brudgommen skulle kunne betale den fastsatte prisen eller yte den ønskede tjenesten. Jakob hadde en forlovelsestid på sju år, da han tjente for å få Rakel, men fikk Lea. Så ventet han en uke til før han fikk Rakel. Deretter fortsatte han å tjene Laban i ytterligere sju år for henne. – 1Mo 29: 20–28.

En kristen bør betrakte et løfte som bindende, og i forbindelse med en forlovelse bør han følge det prinsipp som ble framsatt av Jesus: «La rett og slett deres ord ja bety ja og deres nei nei; for det som er ut over dette, er fra den onde» (Mt 5: 37), og av Jakob: «Men la deres ja bety ja og deres nei nei, så dere ikke faller under dom.» – Jak 5: 12.

Kristi brud. Jesus Kristus har en brud som han venter å bli forent med, nemlig den kristne menighet, som er hans legeme. (Ef 1: 22, 23) På pinsedagen i år 33 fikk de første medlemmene av brudeklassen den hellige ånd og den mirakuløse gaven å tale i tunger. Dette kan sammenlignes med de gaver som ble gitt ved en forlovelse, idet den hellige ånd for Kristi åndelige brud var ’et pant på forhånd på deres arv, for at Guds egen eiendom skulle bli utfridd ved en løsepenge, til hans herlige pris’. (Ef 1: 13, 14) Apostelen Paulus omtalte dem som han hadde gjort kjent med sannheten om Kristus, og som var blitt kristne, som ’lovt bort til ekteskap’, og han oppfordret dem til å bevare sin renhet som «en ren jomfru» for ham. (2Kt 11: 2, 3) De som er lovt bort til ekteskap med Kristus, blir mens de er på jorden, betraktet som en vordende brud og er innbudt til aftensmåltidet ved Lammets bryllup. – Åp 19: 9.