BYTTE
Plyndringsgods eller hærfang tatt fra en beseiret fiende eller, sjeldnere, gods stjålet av røvere. (Lu 11: 21, 22) Selv om israelittene tok bytte fra dem de beseiret, var det ikke dette som var motivet deres for å føre krig. Likevel utgjorde det en del av Jehovas belønning til dem fordi de gjennomførte hans vilje som hans domsfullbyrdere.
Da Abraham hadde utfridd Lot av Kedorlaomers styrker, ville han ikke ta imot noe av byttet av kongen i Sodoma, for at ingen skulle si at det var han, ikke Jehova, som hadde gjort Abraham rik. – 1Mo 14: 1–24; He 7: 4.
Deling av bytte. Da israelittene tok hevn over midjanittene fordi disse hadde vært årsak til at mange israelitter syndet og ble tilintetgjort (4Mo 25), ble det tatt mye bytte. Byttet ble fordelt slik at de 12 000 som hadde tatt del i kampen, fikk den ene halvparten, mens de som var blitt hjemme, fikk den andre. Så gikk en femhundredel av krigernes part til prestene og en femtidel av den andre parten til levittene. Soldatene gav frivillig mye av gullet de hadde tatt som bytte, især smykker og pyntegjenstander, til helligdommen som et uttrykk for verdsettelse av at Jehova hadde beskyttet dem i kampen; de hadde ikke mistet en eneste mann. – 4Mo 31: 3–5, 21–54.
Byttet ble nok ikke delt på nøyaktig samme måte i senere tilfeller, men det kan se ut til at denne framgangsmåten dannet et visst mønster. (1Sa 30: 16–20, 22–25; Sl 68: 12) Senere, i kongetiden, ble en del av byttet satt av til kongen eller til helligdommen. – 2Sa 8: 7, 8, 11, 12; 2Kg 14: 14; 1Kr 18: 7, 11.
Ved erobringen av Kanaan. Byene i de sju kanaaneiske nasjonene skulle vies til tilintetgjørelse. Alle innbyggerne skulle drepes; det var bare husdyr og gods som kunne tas som bytte. (5Mo 20: 16–18; 7: 1, 2; Jos 11: 14) Jeriko var et unntak, fordi byen var førstegrøden ved erobringen av Kanaan; her var det bare metaller man beholdt og gav til helligdommen. (Jos 6: 21, 24) Rahab og hennes husstand ble spart på grunn av hennes tro. (Jos 6: 25) Hvis byer som tilhørte andre nasjoner, måtte tas med makt, ble jomfruer og barn spart. (5Mo 20: 10–15) Alt gods som ble tatt som bytte, skulle renses: Tøy, skinn og tre skulle vaskes, mens gjenstander av metall skulle behandles med ild. – 4Mo 31: 20–23.
Frafalne byer. Hvis en israelittisk by falt fra den sanne tilbedelse, skulle den bli fullstendig utslettet sammen med alle innbyggerne. Byttet skulle brennes på torget, og byen skulle bli «en ruinhaug til uavgrenset tid». – 5Mo 13: 12–17.
Kristus plyndrer Satans hus. Mens Jesus Kristus var på jorden, ’plyndret’ han Satans hus ved å utfri dem som ble holdt i trelldom av demoner, og helbrede dem for de plager som demonene hadde påført dem. (Mt 12: 22–29) Og «da han steg opp i det høye, førte han bort fanger; han gav gaver i form av mennesker». Han førte disse menneskene bort, slik at de ikke lenger stod under Satans myndighet, og gav dem som gaver til oppbyggelse av menigheten. – Ef 4: 8, 11, 12.
Religiøse utbyttere. Kristus erklærte at de skriftlærde og fariseerne var «fulle av rov», tydeligvis i den forstand at de utbyttet enker og andre forsvarsløse mennesker, og også i den forstand at de hadde tatt bort «kunnskapens nøkkel» og derved holdt folket i religiøs trelldom. (Mt 23: 25; Lu 11: 52) De jødiske religiøse lederne bidrog dessuten aktivt til at de kristne ble plyndret for sine eiendeler. – He 10: 34.