GRISKHET

Et utilbørlig eller grådig begjær. Både det hebraiske verbet chamạdh og det greske verbet epithymẹo betyr «å begjære; å ønske». (2Mo 34: 24; Sl 68: 16; Mt 13: 17) Noen ganger framgår det av sammenhengen at disse ordene refererer til et urett, selvisk begjær. (2Mo 20: 17; Ro 7: 7) Det greske ordet pleoneksịa betyr bokstavelig «det å ville ha mer». Det blir i Bibelen brukt i betydningen «griskhet» og «begjærlighet». – Ef 4: 19; 5: 3, NW, fotn.; Kol 3: 5; Lu 12: 15.

Griskhet kan ytre seg som pengekjærhet, maktbegjær, et sterkt ønske om å oppnå vinning eller grådighet når det gjelder mat og drikke, sex eller materielle ting. Bibelen advarer de kristne mot denne nedverdigende egenskapen og pålegger dem å unngå å omgås enhver som kaller seg en kristen bror, men som er grisk. (1Kt 5: 9–11) Griske mennesker blir satt i klasse med utuktige, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere, menn som blir brukt til unaturlige formål, tyver, drankere, spottere og utpressere, og noe av det slike mennesker gjør, er ofte knyttet til griskhet. Hvis en som er grisk, ikke avlegger sin griskhet, kommer han ikke til å arve Guds rike. – 1Kt 6: 9, 10.

I forbindelse med at Paulus fordømmer tåpelig snakk og grove vittigheter, sier han: «Utukt og urenhet . . . eller griskhet må ikke engang nevnes blant dere.» Dette betyr etter alt å dømme ikke bare at de kristne skulle unnlate å praktisere slikt, men også at de ikke skulle snakke om det for å tilfredsstille sine kjødelige lyster. – Ef 5: 3; jf. Flp 4: 8.

Kommer til uttrykk i handling. Griskhet kommer gjerne til uttrykk i en eller annen åpen handling som røper en persons urette og utilbørlige begjær. Bibelskribenten Jakob sier at et urett begjær som er blitt fruktbart, føder synd. (Jak 1: 14, 15) En som er grisk, kan derfor bli avslørt ved sine handlinger. Apostelen Paulus sier at det å være grisk er ensbetydende med å være en avgudsdyrker. (Ef 5: 5) Et slikt menneske gjør det han begjærer, til sin gud og lar det komme foran tjenesten for og tilbedelsen av Skaperen. – Ro 1: 24, 25.

Fremmedgjør en for Gud. De kristne har kommet ut fra en verden som er fylt av alle former for dårlig oppførsel. Paulus peker på at slike former for oppførsel ikke bare praktiseres, men at de praktiseres med griskhet, at noen begjærlig gir seg over til dem. De som handler slik, er «fremmedgjort for det liv som hører Gud til». De som blir kristne, lærer at Kristus, deres eksempel, ikke var slik, og de må derfor fornye sitt sinn og ta på den nye, kristne personlighet. (Ef 4: 17–24; Ro 12: 2) Samtidig lever de blant griske mennesker i verden, og de må derfor være påpasselige så de kan bevare sin renhet og skinne som lysspredere i verden. – 1Kt 5: 9, 10; Flp 2: 14, 15.

En mann som er grisk etter uærlig vinning, er ikke kvalifisert til å være menighetstjener i den kristne menighet. (1Ti 3: 8) Siden eldste og menighetstjenere skal stå som eksempler for menigheten, må det samme kravet om at man ikke skal være grisk, gjelde alle menighetens medlemmer. (1Pe 5: 2, 3) Dette framgår særlig tydelig av Paulus’ uttalelse om at de som er griske, ikke skal arve Riket. – Ef 5: 5.

Begjærlighet. I De kristne greske skrifter blir det samme greske ordet gjengitt med både «griskhet» og «begjærlighet». Jesus sa at begjærlighet besmitter et menneske (Mr 7: 20–23), og han advarte mot dette. Deretter fortalte han illustrasjonen om den begjærlige rike mannen som døde og deretter ikke hadde noen nytte av eller kontroll over sin rikdom, og som samtidig var i den beklagelige situasjonen at han ikke var «rik overfor Gud». (Lu 12: 15–21) Til de kristne blir det sagt at deres liv er blitt «skjult sammen med Kristus», og at de derfor må ’døde’ lemmene på sitt legeme med hensyn til skadelig begjær og griskhet og all urenhet. – Kol 3: 3, 5.