BORGER, BORGERSKAP

En borger er en innbygger i en by eller en stat. Borgerskap eller borgerrett oppnås ved fødsel eller ved naturalisasjon. Som statsborger i et land har man visse rettigheter og privilegier som utlendinger ikke har, men man påtar seg samtidig de forpliktelser som myndighetene har knyttet til de rettigheter et statsborgerskap gir. I Bibelen forekommer uttrykkene «borger» og «borgerskap» bare i De kristne greske skrifter. De greske ordene polịtes (borger), politeia (borgerrettigheter; borgerskap; stat), polịteuma (borgerskap; liv som borger), synpolịtes (medborger) og politeuomai (å oppføre seg som borger) er alle beslektet med pọlis, som betyr «by».

Selv om uttrykkene «borger» og «borgerskap» ikke forekommer i De hebraiske skrifter, finner man tanken om borger og ikke-borger i slike uttrykk som ’innfødt’ og «fastboende utlending». (3Mo 24: 22) Under Moseloven var menigheten det samfunn som fremmede, med visse unntagelser og begrensninger, kunne få adgang til, for der å få del i mange goder som var felles for de innfødte israelittene. Det kan sies at naturalisasjon ble oppnådd når en mannlig fastboende utlending ble omskåret, noe som gav ham muligheter til å ha en full andel i de større privilegier som var forbundet med tilbedelsen av Jehova, deriblant det å kunne delta i den årlige påskehøytiden. – 2Mo 12: 43–49; 4Mo 9: 14; se FASTBOENDE UTLENDING; FREMMED.

Romersk borgerrett. Romersk borgerrett sikret en person spesielle rettigheter og friheter som var anerkjent og aktet i hele Romerriket. Det var for eksempel ulovlig å piske eller torturere en romersk borger for å tvinge ham til å tilstå en forbrytelse. Disse formene for straff ble ansett for bare å egne seg for slaver. I Jerusalem reddet romerske soldater Paulus fra en jødisk pøbelflokk. Paulus gav seg ikke straks til kjenne som romersk borger, men da de skulle til å piske ham, sa han til en offiser som stod der: «Har dere lov til å piske en mann som er romer og ikke er dømt?» Beretningen sier videre: «Da nå offiseren hørte dette, gikk han til den militære befalingsmannen og avla rapport og sa: ’Hva er det du har i sinne å gjøre? Denne mannen er jo romer.’» Så snart man ble klar over hvordan det forholdt seg, trakk de mennene som skulle til å forhøre ham under tortur, seg unna ham, «og den militære befalingsmannen ble redd da han fikk rede på at han var romer, og at han hadde bundet ham». – Apg 21: 27–39; 22: 25–29; se også Apg 16: 37–40.

En annen fordel man hadde som romersk borger, var at man hadde rett til å anke stattholderens avgjørelse til den romerske keiser, og i saker hvor det kunne idømmes dødsstraff, hadde man rett til å bli sendt til Roma for å få sin sak prøvd av keiseren personlig. Da Paulus førte sin sak for Festus, erklærte han derfor: «Jeg står for keiserens dommersete, hvor jeg bør dømmes. . . . ingen [kan] utlevere meg til dem [jødene] som en gunstbevisning. Jeg anker til keiseren!» (Apg 25: 10–12) Når man først hadde gjort krav på sin rett til å anke til Roma, kunne anmodningen ikke trekkes tilbake. Derfor sa kong Agrippa II til Festus, etter at han hadde hørt Paulus’ sak: «Denne mannen kunne ha blitt frigitt hvis han ikke hadde anket til keiseren.» – Apg 26: 32.

Romersk borgerrett kunne oppnås på flere måter. Noen ganger skjenket keiserne denne spesielle gunst til hele byer eller områder, eller til enkeltpersoner, for tjenester de hadde ytet. Det kunne også være mulig ganske enkelt å kjøpe denne retten for en sum penger. Det hadde for eksempel den militære befalingsmannen Claudius Lysias gjort, for han sa til Paulus: «Jeg har kjøpt disse borgerrettighetene for en stor sum penger.» Paulus repliserte: «Men jeg er til og med født med dem.» – Apg 22: 28.

Åndelig borgerskap. I sine brev taler Paulus også om et åndelig borgerskap. Uomskårne ikke-jøder som ble åndelige israelitter, omtaler han som mennesker som på et tidspunkt var uten Kristus, fremmedgjort for Israel og fremmede for paktene, uten håp og uten Gud, men som nå var «i forening med Kristus Jesus». Og som en fortsettelse av denne tanken sier han så: «Derfor er dere visselig ikke lenger fremmede og fastboende utlendinger, men dere er de helliges medborgere.» (Ef 2: 12, 13, 19) Til de kristne i Filippi skrev Paulus: «Hva oss angår, så er vårt borgerskap i himlene.» (Flp 3: 20) Disse ordene hadde en spesiell betydning når man tenker på at Filippi var en av de byene som var blitt tildelt romersk borgerrett som gave, og at det var i denne byen Paulus’ egen borgerrett ti år tidligere var blitt krenket. I det samme brevet tilskyndte han sine medtroende til å ’oppføre seg på en måte som er det gode budskap verdig’. Det greske ordet som er gjengitt med «oppføre seg» (politeuomai), betyr bokstavelig «å oppføre seg som borger». – Flp 1: 27; jf. Int.