Gudfryktige givere har evig lykke i vente
«Gud elsket verden så høyt at han gav sin enbårne Sønn, for at enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men ha evig liv.» — JOHANNES 3: 16.
1, 2. a) Hvem er den største Giver, og hva er hans største gave til menneskeheten? b) Hvilken egenskap la Gud for dagen da han gav denne største gaven?
JEHOVA GUD er den største av alle Givere. Det var om ham, Skaperen av himmelen og jorden, den kristne disippelen Jakob skrev: «Enhver god gave og enhver fullkommen gave kommer ovenfra, for den kommer ned fra himmellysenes Far, og hos ham er det ingen forandring i form av skyggens dreining.» (Jakob 1: 17) Jehova er også den som har gitt den største gave som noensinne kunne bli gitt. Det ble sagt om den største gaven han har gitt menneskeheten: «Gud elsket verden så høyt at han gav sin enbårne Sønn, for at enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men ha evig liv.» — Johannes 3: 16.
2 Den som sa dette, var ingen annen enn Guds enbårne Sønn selv. En fars enbårne sønn vil naturlig nok sette pris på sin far og være glad i ham som den som har gitt ham livet og alt det gode som gjør at han kan glede seg over livet. Men Gud viste ikke bare denne ene Sønnen kjærlighet. Gud gav også andre av sine skapninger denne gaven og viste på den måten kjærlighet i en helt spesiell grad. (Jevnfør Romerne 5: 8—10.) Dette blir enda tydeligere for oss når vi undersøker hva ordet «gav» egentlig betyr i denne sammenheng.
Guds gave, ’hans elskede Sønn’
3. Hvem andre enn den himmelske Fars ’elskede Sønn’ har erfart hans kjærlighet?
3 I en tidsperiode av ukjent varighet hadde Gud vært sammen med sin enbårne Sønn — ’sin elskede Sønn’ — i himmelen. (Kolosserne 1: 13) I løpet av hele denne tiden hadde kjærligheten og hengivenheten mellom Faderen og Sønnen vokst slik at det aldri har vært noen gjensidig kjærlighet som denne. De andre skapningene, som Jehova Gud skapte ved hjelp av sin enbårne Sønn, var også elsket som medlemmer av Jehovas guddommelige familie. Det hersket altså kjærlighet i hele Guds familie. Det sies med rette i Den hellige skrift at «Gud er kjærlighet». (1. Johannes 4: 8) Den guddommelige familie skulle derfor bestå av dem som var elsket av Faderen, Jehova Gud.
4. Hvorfor betydde det at Gud gav sin Sønn, mer enn at han berøvet seg selv muligheten til å være sammen med ham, og hvem var det til gagn for?
4 Forholdet mellom Jehova og hans førstefødte Sønn var så nært at hvis de berøvet seg selv et slikt nært fellesskap, ville det være et stort tap i seg selv. (Kolosserne 1: 15) Men det at Gud «gav» sin enbårne Sønn, betydde mer enn at han berøvet seg selv muligheten til å være sammen med ’sin elskede Sønn’. Det betydde at han til og med tillot at hans Sønn døde og dermed midlertidig opphørte å eksistere som et medlem av hans universelle familie. Han døde for dem som aldri hadde vært medlemmer av Guds familie. Jehova kunne ikke ha gitt den nødstilte menneskehet noen større gave enn sin enbårne Sønn, som Bibelen også identifiserer som «Guds skapnings begynnelse». — Åpenbaringen 3: 14.
5. a) Hvilken situasjon befant Adams etterkommere seg i, og hva krevde Guds rettferdighet av en av Hans trofaste sønner? b) Hva ville Guds største gave kreve av ham selv?
5 Det første menneskepar, Adam og Eva, klarte ikke å beholde sin plass i Guds familie. Etter at de var blitt drevet ut av Edens hage fordi de hadde syndet mot Gud, tilhørte de ikke hans familie lenger. Ikke nok med det; de hadde også en dødsdom hengende over seg. Problemet bestod derfor ikke bare i å hjelpe etterkommerne til å oppnå Guds gunst som medlemmer av hans familie, men også i å fjerne den dødsdommen Gud hadde avsagt. I samsvar med Jehova Guds rettferdighet ville dette kreve at en av hans trofaste sønner døde isteden, som en løsepenge. Det store spørsmålet var derfor: Ville den som ble valgt ut, være villig til å dø for andre på denne måten, for menneskelige syndere? Dette ville dessuten kreve at Den allmektige Gud gjorde et mirakel. Det ville også kreve at han viste kjærlighet i en grad som var uten sidestykke. — Romerne 8: 32.
6. Hvordan holdt Guds Sønn mål i forbindelse med de spesielle behov som hadde oppstått, og hva sa han i den forbindelse?
6 Det var bare Jehovas førstefødte Sønn som holdt mål i forbindelse med de spesielle behov som den syndige menneskehets situasjon medførte. Han er i så høy grad et bilde av sin himmelske Far når det gjelder hengivenhet for medlemmer av den guddommelig frambrakte familie, at han er uten like blant Guds sønner. Ettersom alle andre fornuftutstyrte skapninger er blitt til ved hjelp av ham, er det klart at hans hengivenhet for dem ville være stor. Dessuten er kjærlighet en av de mest fremtredende egenskapene hos Jehovas enbårne Sønn, Jesus Kristus, for «han er gjenskinnet av [Guds] herlighet og det nøyaktige bilde av selve hans vesen». (Hebreerne 1: 3) Jesus var så villig til å gi uttrykk for sin kjærlighet at han ville gi sitt liv for den syndige menneskehet. Det viste han da han sa til de 12 apostlene: «Menneskesønnen er [ikke] kommet for å bli tjent, men for å tjene og gi sin sjel som en løsepenge i bytte for mange.» — Markus 10: 45; se også Johannes 15: 13.
7, 8. a) Hva var Jehovas motiv for å sende Jesus Kristus til menneskeverdenen? b) Hva slags oppdrag sendte Gud sin enbårne Sønn ut på?
7 Jehova Gud hadde en spesiell grunn til å sende Jesus til denne nødstilte menneskehet. Det var kjærligheten som motiverte ham til det, for Jesus selv sa: «Gud elsket verden så høyt at han gav sin enbårne Sønn, for at enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men ha evig liv. For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for at han skulle dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.» — Johannes 3: 16, 17.
8 Det var et frelsesoppdrag Jehova i sin kjærlighet sendte sin enbårne Sønn ut på. Han sendte ham ikke hit for at han skulle dømme verden. Hvis Guds Sønn var blitt sendt ut på et slikt juridisk oppdrag, ville utsiktene ha vært håpløse for hele menneskeheten. Den ugunstige dom Jesus Kristus ville ha avsagt over menneskeslekten, ville ha vært en dødsdom. (Romerne 5: 12) Ved dette unike utslag av sin kjærlighet oppveide Gud den dødsdom som absolutt rettferdighet ville ha krevd.
9. Hva syntes salmisten David om Jehovas gaver?
9 I alle ting viser Jehova Gud kjærlighet, som er det fremste trekk ved hans personlighet. Det kan med rette sies at Gud i sin kjærlighet gir sine trofaste tilbedere på jorden mer enn nok av gode ting. Salmisten David følte det slik da han sa til Gud: «Herre, hvor stor din godhet er som du har beredt for dem som frykter deg, og vist mot dem som søker tilflukt hos deg like for menneskenes øyne.» (Salme 31: 20) I løpet av den tiden David var konge over nasjonen Israel — ja, i løpet av hele sitt liv som medlem av den nasjon som var spesielt utvalgt av Gud — erfarte han ofte Jehovas godhet. Og han erfarte at den var stor.
Israel går glipp av en stor gave fra Gud
10. Hvorfor skilte det gamle Israel seg ut fra alle andre nasjoner på jorden?
10 Fordi det gamle Israel hadde Jehova som sin Gud, var denne nasjonen helt ulik alle andre nasjoner på jorden. Med profeten Moses som mellommann førte Jehova Abrahams, Isaks og Jakobs etterkommere inn i et paktsforhold med seg selv. Han hadde ikke handlet med noen annen nasjon etter dette mønsteret. Salmisten kunne derfor utbryte under inspirasjon: «Han forkynte sitt ord for Jakob, sine forskrifter og dommer for Israel. Det har han ikke gjort for andre folk, de kjenner ikke hans dommer. Halleluja!» — Salme 147: 19, 20.
11. Hvor lenge beholdt Israel sitt begunstigede forhold til Gud, og hva sa Jesus om den forandring som fant sted?
11 Det kjødelige Israel fortsatte å stå i dette begunstigede forholdet til Gud helt til nasjonen forkastet Jesus Kristus som Messias i år 33 e.Kr. Det var virkelig en trist dag for Israel da Jesus kom med dette sørgmodige utbruddet: «Jerusalem, Jerusalem, som dreper profetene og steiner dem som er sendt til henne — hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, slik en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Men dere ville ikke. Se, deres hus blir overlatt til dere selv.» (Matteus 23: 37, 38) Jesu ord antydet at selv om nasjonen Israel tidligere hadde vært begunstiget av Jehova Gud, hadde den gått glipp av en spesiell gave fra ham. Hvordan det?
12. Hvem var ’Jerusalems barn’, og hva ville det ha betydd at Jesus samlet dem?
12 Ved å bruke ordet «barn» viste Jesus bare til de kjødelige, omskårne jøder som bodde i Jerusalem og representerte hele den jødiske nasjon. At Jesus skulle samle ’Jerusalems barn’, ville ha betydd at han førte disse «barn» inn i en ny pakt med Jehova Gud, med seg selv som mellommann mellom Jehova og disse kjødelige jøder. (Jeremia 31: 31—34) Det ville ha ført til tilgivelse for synder, for så stor var Guds kjærlighet. (Jevnfør Malaki 1: 2.) Dette ville virkelig ha vært en stor gave.
13. Hva gikk israelittene glipp av fordi de forkastet Guds Sønn, men hvorfor var Jehovas glede like sterk som før?
13 I samsvar med sitt profetiske Ord ventet Jehova så lenge det var rimelig å vente, før han gav ikke-jøder den gave å bli med i den nye pakt. Ved å forkaste Guds egen Sønn, Messias, gikk det kjødelige Israel glipp av denne store gaven. Jehova oppveide derfor det at de forkastet hans Sønn, ved å gi denne gaven til mennesker som ikke tilhørte den jødiske nasjon. På den måten fortsatte Jehovas glede som den store Giver å være like sterk som før.
Lykke ved å gi
14. Hvorfor er Jesus Kristus den lykkeligste skapning i hele universet?
14 Jehova er ’den lykkelige Gud’. (1. Timoteus 1: 11) Å gi andre noe er én ting som gjør ham lykkelig. I det første århundre sa hans enbårne Sønn: «Det er større lykke ved å gi enn ved å få.» (Apostlenes gjerninger 20: 35) I samsvar med dette prinsippet er Jesus blitt den lykkeligste skapning som Skaperen av hele universet har skapt. Hvordan det? Nest etter Jehova Gud selv har Jesus Kristus gitt den største av alle gaver ved å gi sitt liv for menneskeheten. Han er i virkeligheten ’den lykkelige Makthaver’. (1. Timoteus 6: 15) Jesus belyser altså ved sitt eget eksempel det han sa om at det er større lykke ved å gi.
15. I hvilken henseende vil Jehova aldri slutte å være et eksempel, og hvordan kan hans fornuftutstyrte skapninger erfare et mål av hans lykke?
15 Ved hjelp av Jesus Kristus vil Jehova Gud aldri slutte å være en gavmild Giver for alle sine fornuftutstyrte skapninger. Han vil alltid være deres beste eksempel når det gjelder det å gi. Han finner ikke bare selv glede i å gi gode gaver; han har også lagt gavmildhetens ånd i hjertet på sine fornuftutstyrte skapninger på jorden. På den måten gjenspeiler og etterligner de hans personlighet og erfarer et mål av hans lykke. (1. Mosebok 1: 26; Efeserne 5: 1) Jesus sa til disiplene: «Gjør det til en vane å gi, og folk skal gi til dere. Et godt mål, presset, rystet og overfylt, skal de tømme i fanget deres. For med det mål dere måler ut med, skal de måle ut til dere til gjengjeld.» — Lukas 6: 38.
16. Hva var det Jesus hadde i tankene i Lukas 6: 38?
16 Jesus foregikk disiplene med et enestående eksempel ved å gjøre det til en vane å gi. Han sa at det å gi på den måten ville føre til en positiv reaksjon hos dem som tok imot. I Lukas 6: 38 hadde ikke Jesus i tankene utelukkende det å gi materielle gaver. Han sa ikke til disiplene at de skulle følge en kurs som ville gjøre dem fattige materielt sett. Han sa derimot at de skulle følge en kurs som ville gi dem en følelse av åndelig tilfredshet.
Forvissning om evig lykke
17. Hvilken storslagen gave har Gud gitt sine vitner nå i de siste dager?
17 For en storslagen gave Jehova, hele skaperverkets overhode, har gitt sine vitner nå i de siste dager! Han har gitt oss det gode budskap om sitt rike. Vi har det store privilegium å forkynne om Guds opprettede rike, som hans Sønn, Jesus Kristus, er konge i. (Matteus 24: 14; Markus 13: 10) Det at vi kan være vitner for den høyeste Gud ved det vi sier, er en gave som langt overgår enhver annen gave. Og den beste måten vi kan etterligne Gud på ved å gjøre det til en vane å gi, er å gjøre andre kjent med budskapet om Riket før enden for denne onde tingenes ordning kommer.
18. Hva må vi som Jehovas vitner gi andre?
18 Apostelen Paulus nevnte forskjellige vanskeligheter han måtte igjennom når han forkynte budskapet om Riket for andre. (2. Korinter 11: 23—27) Jehovas vitner i nyere tid må også gjennomgå vanskeligheter og skyve personlige ønsker til side i sine bestrebelser på å gi andre håpet om Riket. Det er kanskje ikke lett for oss å ringe på folks dører, spesielt hvis vi er sjenerte. Men som Kristi etterfølgere kan vi ikke unngå det privilegium å gi åndelige gaver ved å forkynne «dette gode budskap om riket». (Matteus 24: 14) Vi må ha samme holdning som Jesus hadde. Da han stod ansikt til ansikt med døden, bad han: «Min Far, . . . ikke som jeg vil, men som du vil.» (Matteus 26: 39) Når det gjelder det å gi andre det gode budskap om Riket, må Jehovas tjenere gjøre hans vilje, ikke sin egen — de må gjøre det Gud vil, ikke det de selv måtte ønske.
19. Hvem er det som eier «de evige boliger», og hvordan kan vi bli venner med dem?
19 Det at vi gir på den måten, betyr at vi gir av vår tid og våre midler. Men fordi vi er gudfryktige givere, kan vi være forvisset om at vår lykke vil vare evig. Hvorfor? Fordi Jesus sa: «Skaff dere venner ved hjelp av den urettferdige rikdom [verdslig velstand, New International Version], slik at de, når den svikter, kan ta imot dere i de evige boliger.» (Lukas 16: 9) Formålet med at vi bruker den «urettferdige rikdom», bør være å bli venner med dem som eier «de evige boliger». Som Skaperen eier Jehova alt, og hans førstefødte Sønn har en andel i dette eierforholdet som arving til alle ting. (Salme 50: 10—12; Hebreerne 1: 1, 2) For å bli venner med dem må vi bruke vår rikdom på en måte som de godkjenner. Det betyr blant annet at vi må ha det rette syn på det å bruke materielle ting til gagn for andre. (Jevnfør Matteus 6: 3, 4; 2. Korinter 9: 7.) Vi kan bruke penger på en rett måte ved å bruke dem for å styrke vårt vennskap med Jehova Gud og Jesus Kristus. Vi gjør dette ved at vi for eksempel med glede bruker det vi har, for å hjelpe mennesker som er i nød, og ved å bruke våre midler til å fremme Guds rikes interesser. — Ordspråkene 19: 17; Matteus 6: 33.
20. a) Hvorfor kan Jehova og Jesus føre oss inn i «evige boliger», og hvor er disse boligene? b) Hvilket privilegium kan vi få ha i all evighet?
20 Fordi Jehova Gud og Jesus Kristus er udødelige, kan de være våre Venner i all evighet og kan føre oss inn i «evige boliger». Det er tilfellet enten disse boliger vil være i himmelen sammen med alle de hellige engler eller her på jorden i det gjenopprettede paradiset. (Lukas 23: 43) Det at Gud i sin kjærlighet gav oss Jesus Kristus, gjorde alt dette mulig. (Johannes 3: 16) Og Jehova Gud vil bruke Jesus for å fortsette å gi hele skapningen gaver, noe som gir ham selv stor lykke. Vi selv vil faktisk i all evighet få det privilegium å gi gaver under Jehova Guds universelle overherredømme og hans enbårne Sønns, vår Herre og Frelsers, Jesu Kristi, kongedømme. Det vil føre til evig lykke for alle gudfryktige givere.
Husker du?
◻ Hva ville Guds største gave kreve av ham selv?
◻ Hva slags oppdrag sendte Gud sin Sønn ut på?
◻ Hvem er den lykkeligste skapning i hele universet, og hvorfor?
◻ Hvordan vil gudfryktige givere erfare evig lykke?
[Bilde på side 10]
Setter du pris på den gave Gud gav da han sendte sin Sønn som et gjenløsningsoffer?
[Bilde på side 12]
Søker du Guds rike først ved å forkynne det gode budskap og ved å støtte dette arbeidet med dine midler?