LAODIKEA

(Laodikẹa), LAODIKEERE.

Laodikea var en by i den vestlige delen av Lilleasia. Ruinene av den ligger ved Denizli, 150 km øst for Efesos. Byen ble tidligere kalt Diospolis og Rhoas, men ble etter alt å dømme grunnlagt på nytt på 200-tallet f.v.t. av den selevkidske herskeren Antiokhos III og oppkalt etter hans hustru, Laodike. Laodikea lå i den fruktbare Lykos-dalen, på et sted hvor viktige handelsveier krysset hverandre, og byen hadde veiforbindelse med for eksempel Efesos, Pergamon og Filadelfia.

Det rådde stor velstand i Laodikea, som var en industriby og et senter for bankvirksomhet. Noe som kan gi en antydning om byens store rikdom, er at gjenoppbyggingen etter et voldsomt jordskjelv på keiser Neros tid kunne skje uten økonomisk støtte fra Roma. (Tacitus, Årbøkene, XIV, 27 [s. 420]) Den skinnende, svarte ullen fra Laodikea og de klærne som ble laget av den, var kjent vidt og bredt. En kjent legeskole befant seg i byen, og en øyenmedisin som ble kalt frygisk pulver, ble antagelig også produsert her. En av byens hovedguddommer var Asklepios, legekunstens gud.

På ett område var denne byen ugunstig stilt. Mens den nærliggende byen Hierapolis hadde kilder med varmt vann som var kjent for sin helbredende virkning, og en annen by i nærheten, Kolossai, hadde tilgang til forfriskende, kaldt vann, var Laodikea vannfattig. Byen måtte få sin vannforsyning langt bortefra gjennom vannledninger, og vannet var antagelig lunkent når det nådde fram til byen. Vannet ble ført gjennom en akvedukt den første delen av veien, og nærmere byen ble det ført gjennom kubiske steinblokker som det var boret hull gjennom, og som så var festet sammen med mørtel.

Det var etter alt å dømme et betydelig antall jøder i Laodikea. Av et brev fra noen magistrater i Laodikea framgår det (ifølge Josefus’ gjengivelse av brevet) at jødene i samsvar med en bestemmelse som Gaius Rabirius hadde truffet, hadde lov til å holde sine sabbater og gjennomføre andre hellige seremonier. (Jewish Antiquities, XIV, 241–243 [x, 20]) Iallfall noen av jødene i byen var ganske velstående. Da stattholderen Flaccus bestemte at de årlige bidragene til templet i Jerusalem skulle konfiskeres, skal det nemlig ha dreid seg om over 20 pund (6,5 kg) gull.

I det første århundre e.v.t. var det en kristen menighet i Laodikea. Den holdt tydeligvis sine møter hjemme hos Nymfa, en kristen søster der i byen. Epafras’ virksomhet hadde utvilsomt bidratt til at menigheten var blitt opprettet. (Kol 4: 12, 13, 15) Og virkningene av Paulus’ arbeid i Efesos nådde sannsynligvis helt til Laodikea. (Apg 19: 10) Selv om han ikke personlig hadde forkynt der, var han like fullt opptatt av stedets menighet, og han skrev også et brev til den. (Kol 2: 1; 4: 16) Noen forskere mener at Paulus’ brev kan ha vært en kopi av det brevet han sendte til Efesos. Men dette er bare en teori, et forsøk på å forklare hvorfor Bibelen ikke inneholder noe brev fra Paulus til laodikeerne, selv om Paulus skrev til dem. Brevet til Laodikea kan ganske enkelt ha inneholdt opplysninger som vi ikke trenger i dag, eller det kan ha vært en gjentagelse av punkter som det er redegjort tilstrekkelig for i andre, kanoniske brev.

Menigheten i Laodikea var en av de sju menighetene i Lilleasia som den herliggjorte Jesus Kristus henvendte seg til med personlige budskaper i en åpenbaring som ble gitt til Johannes. (Åp 1: 11) På den tiden, henimot slutten av det første århundre, var det ikke mye godt å si om menigheten i Laodikea. Selv om den materielt sett var rik, var den åndelig sett fattig. Det menigheten i Laodikea trengte, var ikke bokstavelig gull som gikk gjennom hendene på bankfolkene i Laodikea, eller klær av skinnende, svart ull, som ble laget i byen, eller den øyenmedisinen som utvilsomt ble framstilt av legekyndige i Laodikea, eller det brennvarme vannet med medisinsk virkning fra kildene i det nærliggende Hierapolis, men noe som kunne sammenlignes med alt dette i åndelig forstand. Den trengte «gull som er lutret i ild», for at dens egenskaper skulle bli beriket (jf. 1Kt 3: 10–14; 1Pe 1: 6, 7), og den trengte hvite ytterkledninger for å framstå som en gruppe ulastelige kristne uten ukristne trekk som var like anstøtelige som legemlig nakenhet. (Jf. Åp 16: 15; 19: 8.) Den trengte åndelig «øyensalve» for at den ikke lenger skulle være blind for Bibelens sannhet og sine kristne forpliktelser. (Jf. Jes 29: 18; 2Pe 1: 5–10; 1Jo 2: 11.) Den kunne kjøpe disse tingene fra Kristus Jesus, fra ham som banket på døren, hvis den gjestfritt åpnet døren for ham og holdt måltid med ham. (Jf. Jes 55: 1, 2.) Den trengte å bli stimulerende varm (jf. Sl 69: 9; 2Kt 9: 2; Tit 2: 14) eller forfriskende kald (jf. Ord 25: 13, 25) og måtte ikke fortsette å være lunken. – Åp 3: 14–22.