Kampen for det gode budskap i Tessalonika

Tessalonika, i dag kjent som Thessaloníki, eller Saloniki, er en blomstrende havneby i det nordøstlige Hellas. Denne storbyen spilte en fremtredende rolle i de første kristnes historie, spesielt i forbindelse med den tjenesten Paulus utførte – han som blir omtalt som «en apostel for nasjonene». – APOSTLENES GJERNINGER 9:15; ROMERNE 11:13.

OMKRING år 50 kom Paulus og hans reisefelle Silas til Tessalonika. De var på Paulus’ andre misjonsreise, og dette var første gang de hadde anledning til å bringe det gode budskap om Kristus til det som i vår tid er Europa.

Da de kom til Tessalonika, hadde de uten tvil i frisk erindring at de var blitt slått og fengslet i Filippi, den fremste byen i oldtidens Makedonia. Paulus fortalte senere tessalonikerne at det på grunn av det som hadde hendt i Filippi, faktisk hadde vært en «stor kamp» for ham å forkynne «Guds gode budskap» i deres by. (1. Tessaloniker 2:1, 2) Før han kom til Tessalonika, hadde han sikkert lurt på om det ville være lettere å forkynne der enn det hadde vært i Filippi. Og ville forkynnelsen bære frukt? Det skal vi komme nærmere inn på, men først skal vi se litt på selve byen.

En gammel by med en turbulent fortid

Navnet Tessalonika er avledet av to greske ord som betyr henholdsvis «thessalere» og «seier», noe som bringer tanken hen på kamp og strid. Det er alminnelig enighet om at makedonerkongen Filip II, far til Aleksander den store, i 352 fvt. beseiret en stamme som kom fra det sentrale Hellas, og at kampen stod i det området som heter Thessalia. Han gav en av døtrene sine navnet Thessalonike, noe han skal ha gjort til minne om denne seieren. Datteren giftet seg senere med Kassandros (Kassander), en av etterfølgerne til hennes bror Aleksander. Omkring 315 fvt. bygde Kassandros en by på vestsiden av halvøya Khalkidikí og oppkalte den etter sin hustru. Tessalonika ble i løpet av sin problemfylte historie gjentatte ganger hjemsøkt av konflikter.

Tessalonika var en velstående by. Den hadde en av de beste naturlige havnene i Egeerhavet og lå dessuten ved en av Romerrikets kjente hovedveier, Via Egnatia (Egnatiske vei). Siden Tessalonika hadde en slik strategisk sett gunstig beliggenhet ved sjøveier og landeveier, var byen en av Romerrikets porter til handelsvirksomhet med omverdenen. I århundrenes løp gjorde Tessalonikas velstand byen til et ettertraktet angrepsmål for gotere, slavere, frankere, venetianere og tyrkere. Noen av dem erobret byen, og det ble utgytt mye blod. Men la oss nå fokusere på Paulus’ besøk, da kampen for det gode budskap begynte.

Paulus kommer til Tessalonika

Når Paulus kom til en ny by, tok han vanligvis først kontakt med jødene, for de kjente Skriftene, som han derfor kunne bruke for å hjelpe dem til å forstå det gode budskap. En bibelkommentator mener at denne praksisen kan ha vært et utslag av Paulus’ omtanke for sine landsmenn eller et forsøk på å bruke jødene og de gudfryktige som et springbrett i arbeidet blant hedningene. – Apostlenes gjerninger 17:2–4

Da Paulus begynte sin tjeneste i Tessalonika, gikk han derfor først inn i synagogen, hvor han «resonnerte . . . med [jødene] ut fra Skriftene, idet han forklarte og beviste ved hjelp av henvisninger at Kristus måtte lide og oppstå fra de døde, og han sa: ’Dette er Kristus, denne Jesus som jeg forkynner for dere’». – Apostlenes gjerninger 17:2, 3, 10.

Det Paulus kastet lys over – Messias’ rolle og identitet – var et kontroversielt tema. Tanken om en lidende Messias gikk på tvers av jødenes ideal om en seierrik kriger-Messias. For å overbevise jødene «resonnerte», «forklarte» og «beviste» Paulus «ved hjelp av henvisninger» til Skriftene at Jesus var Kristus, eller Messias. Det er tydelig at Paulus var dyktig til å undervise.a Men hvordan reagerte tilhørerne da han fortalte dem alt dette?

Forkynnelsen bærer frukt, men møter hindringer

Noen jøder og mange grekere som hadde gått over til jødedommen, tok imot Paulus’ budskap. Blant disse var «ikke få av de fremste kvinnene». Formuleringen «de fremste kvinnene» stemmer godt med forholdene i Makedonia, der kvinner hadde høy status i samfunnet. Kvinner hadde offentlige stillinger, eide eiendom, hadde visse borgerrettigheter og drev forretningsvirksomhet. Det ble til og med reist monumenter til ære for kvinner. I Filippi hadde forretningskvinnen Lydia tatt imot det gode budskap, og nå gjorde mange fornemme kvinner i Tessalonika det samme, sannsynligvis kvinner fra gode familier eller hustruer til framstående borgere. – Apostlenes gjerninger 16:14, 15; 17:4.

Jødene ble imidlertid fulle av misunnelse. De fikk med seg «onde menn blant dagdriverne på torget og dannet en pøbelflokk og begynte å bringe byen i opprør». (Apostlenes gjerninger 17:5) En bibelkommentator omtaler disse menneskene som «ranglefantene og de verdiløse». Han legger til: «Det ser ikke ut til at de var særlig interessert i det som ble diskutert, men de lot seg, i likhet med andre pøbelflokker, lett hisse opp og tilskynde til alle slags voldshandlinger.»

Denne blandede flokken «stormet Jasons hus [der Paulus og Silas bodde] og begynte å lete for å få dem ført ut til pøbelen». Da de ikke fant dem, vendte de seg til byens øverste ledelse. De «slepte . . . Jason og noen brødre til byens styresmenn og ropte: ’Disse mennene som har vendt opp ned på den bebodde jord, er nå også her’». – Apostlenes gjerninger 17:5, 6.

Som hovedstad i datidens Makedonia hadde Tessalonika et visst selvstyre. Byen hadde blant annet en folkeforsamling, eller et borgerråd, som tok seg av lokale offentlige saker. «Byens styresmenn», eller politarkene,b var høye embetsmenn, som hadde plikt til å opprettholde orden og ta kontroll over situasjoner som kunne føre til at romerne grep inn og byen mistet sine privilegier. De ville derfor bli urolige over å høre at den offentlige ro og orden ble truet av disse bråkmakerne.

Det ble så rettet en høyst alvorlig anklage mot Paulus og Silas: «Disse handler i strid med keiserens forordninger, idet de sier at det er en annen konge, Jesus.» (Apostlenes gjerninger 17:7) Bibelkommentatoren Albert Barnes sier at dette innebar «oppvigleri og opprør» mot keiserne, som «ikke tillot at navnet på [en annen] konge ble nevnt i noen av de beseirede provinsene med mindre de selv hadde gitt tillatelse til det». Det faktum at Jesus, som Paulus forkynte som Konge, var blitt henrettet av romerske myndigheter som følge av en anklage om nettopp oppvigleri, bidrog til å gjøre det sannsynlig at det var noe i den anklagen som nå ble rettet mot disse mennene. – Lukas 23:2.

Byens styresmenn ble urolige. Men det ble ikke funnet beviser for anklagene, og det var heller ikke mulig å finne de anklagede, så «etter å ha latt Jason og de andre stille tilstrekkelig sikkerhet lot de dem gå». (Apostlenes gjerninger 17:8, 9) Det kan her ha dreid seg om en slags kausjon. Jason og andre kristne kan ha stilt garanti for at Paulus ville forlate byen og ikke ville vende tilbake og være årsak til uro igjen. Det var kanskje denne hendelsen Paulus hentydet til da han nevnte at «Satan hindret» ham i å vende tilbake til byen. – 1. Tessaloniker 2:18.

På grunn av situasjonen ble Paulus og Silas sendt av sted til Berøa om natten. Paulus’ forkynnelse viste seg å bære frukt der også, men denne framgangen gjorde hans jødiske motstandere i Tessalonika så rasende at de drog den 80 kilometer lange veien til Berøa for å hisse opp folk der og fyre opp under motstanden. Paulus var snart på veien igjen, nå med kurs mot Aten, men kampen for det gode budskap skulle komme til å fortsette. – Apostlenes gjerninger 17:10–14.

En nyopprettet menighets utfordringer

Det var naturligvis en stor glede at det nå var opprettet en menighet i Tessalonika, men motstand var ikke den eneste utfordringen de kristne der stod overfor. De levde i en by med et hedensk og umoralsk miljø, og dette gjorde Paulus bekymret. Hvordan skulle det gå med hans kristne brødre? – 1. Tessaloniker 2:17; 3:1, 2, 5.

De kristne i Tessalonika var klar over at når de sluttet å delta i sosiale og religiøse aktiviteter som var alminnelige i byen, ville dette vekke ergrelse og sinne hos deres tidligere venner. (Johannes 17:14) I Tessalonika fantes det dessuten et vell av helligdommer for slike greske guder som Zevs, Artemis og Apollon og også for visse egyptiske guder. Keiserdyrkelsen gjorde seg også sterkt gjeldende, og alle innbyggere måtte følge dens riter. Det å nekte å ta del i keiserdyrkelsen kunne bli betraktet som opprør mot Roma.

Avgudsdyrkelsen skapte grobunn for en høyst umoralsk livsstil. Dionysos og Afrodite foruten Isis fra Egypt samt Kabiros, som var skytsgud for Tessalonika, ble alle dyrket på en måte som var svært seksualisert og var forbundet med orgiastiske riter og vill festing. Samliv utenfor ekteskap var alminnelig, og det samme gjaldt prostitusjon. Utukt, eller seksuell omgang utenfor ekteskapet, ble ikke betraktet som synd. Dette var et samfunn påvirket av romersk kultur, der innbyggerne «hadde tilgang på tjenester fra en hel befolkning av menn og kvinner som stod til rådighet for å tilfredsstille alle deres begjær – og leger rådet folk til ikke å undertrykke slike begjær», sies det i en artikkel i den amerikanske avisen Trinity Journal. Det er forståelig at Paulus formante de kristne i Tessalonika til å ’avholde seg fra utukt’ og til å ta avstand fra «begjærlig seksuell lyst» og «urenhet». – 1. Tessaloniker 4:3–8.

En seierrik kamp

De kristne i Tessalonika måtte kjempe en hard kamp for troen. Men til tross for at de erfarte motstand og motgang, og at miljøet rundt dem var hedensk og umoralsk, kunne Paulus rose dem for «deres trofaste arbeid og deres kjærlige strev og deres utholdenhet» og for det bidrag de ytet for å utbre det gode budskap vidt og bredt. – 1. Tessaloniker 1:3, 8.

I 303 brøt det ut voldsom forfølgelse i Romerriket mot dem som bekjente seg til kristendommen. En av anstifterne var keiser Galerius, som hadde sin residens i Tessalonika. Han lot oppføre flere praktfulle byggverk der i byen. Turister kan fortsatt se ruinene av noen av dem.

Når Jehovas vitner i denne byen i dag forkynner for sine medmennesker, gjør de det ofte rett foran byggverk oppført av denne grusomme fienden av kristendommen. Til tross for at forkynnelsesarbeidet møtte hard motstand gjennom flere tiår i det 20. århundre, har Jehovas vitner nå omkring 60 blomstrende menigheter i Thessaloníki-området. Forkynnernes iherdige innsats viser at kampen for det gode budskap som begynte for så mange hundre år siden, fortsatt pågår og fortsatt har framgang.

[Fotnoter]

[Kart på side 18]

(Se publikasjonen)

Via Egnatia

MAKEDONIA

Filippi

Amfipolis

Tessalonika

Berøa

THESSALIA

Egeerhavet

ATEN

[Bilder på sidene 20 og 21]

Øverst: Thessaloníki i dag

Over: Arkade og romersk badehus på agoraen

[Rettigheter]

De to bildene nederst til venstre: 16th Ephorate of Prehistoric and Classical Antiquities, copyright Hellenic Ministry of Culture and Tourism

[Bilder på side 21]

Rotunden i nærheten av Galeriusbuen; et relieff av keiser Galerius; forkynnelse ved Galeriusbuen

[Rettigheter]

Bildet i midten: Thessalonica Archaeological Museum, copyright Hellenic Ministry of Culture and Tourism

[Bilderettigheter på side 18]

Portrettmedaljong: © Bibliothèque nationale de France; steininnskrift: Thessalonica Archaeological Museum, copyright Hellenic Ministry of Culture and Tourism