FØDSELSVEER

Etter at Eva, den første kvinnen, hadde syndet, kunngjorde Gud hvilke følger dette ville få i forbindelse med barnefødsler. Hvis hun hadde fortsatt å være lydig, ville Guds velsignelse ha fortsatt å hvile over henne, og det ville ha vært en ublandet glede å føde barn, for «Jehovas velsignelse – det er den som gjør rik, og han føyer ingen smerte til den». (Ord 10: 22) Men nå ville det som regel medføre smerte, fordi kroppens funksjoner var blitt ufullkomne. Derfor sa Gud (som ofte omtales som om han gjør noe som han egentlig bare tillater): «Jeg skal i høy grad øke smerten under ditt svangerskap; med fødselsveer skal du føde barn.» – 1Mo 3: 16.

Det hebraiske uttrykket som blir brukt i dette skriftstedet, er, bokstavelig gjengitt, «din smerte og ditt svangerskap». I noen eldre oversettelser blir det gjengitt med «din møye og ditt svangerskap» eller lignende. (GN; se også KJ.) Men her er det brukt en spesiell grammatisk form som kalles hendiadys, som innebærer at ett begrep blir uttrykt ved to ord forbundet med «og». Nyere oversettelser gjengir uttrykket i samsvar med denne forståelsen. (EN; NO; RS) Det sies derfor ikke at svangerskapene nødvendigvis ville bli hyppigere, men at smerten skulle øke.

Det er nok så at smerten ved svangerskap og fødsel kan lindres ved medisinsk behandling og til og med hindres i en viss grad ved påpasselighet og visse forberedende øvelser. Men i alminnelighet er det å føde fortsatt en fysisk påkjenning. – 1Mo 35: 16–20; Jes 26: 17.

Symbolsk bruk. Selv om en fødsel er forbundet med smertefulle veer, følger det også stor glede med det at et barn blir født. Under en fortrolig samtale Jesus Kristus hadde med sine apostler kvelden før han døde, brukte han dette som en illustrasjon. Han fortalte at han skulle forlate dem, og sa videre: «I sannhet, ja i sannhet, sier jeg dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal fryde seg; dere skal bli sorgfulle, men deres sorg skal bli vendt til glede. Når en kvinne føder, har hun sorg, fordi hennes time er kommet; men når hun har født det lille barnet, husker hun ikke trengselen lenger, på grunn av gleden over at et menneske er blitt født til verden. Derfor har også dere nå virkelig sorg; men jeg skal se dere igjen, og deres hjerter skal fryde seg, og ingen skal ta deres glede fra dere.» – Joh 16: 20–22.

Denne smertefulle tid opplevde de i deler av tre dager, da de utvilsomt gråt og ’plaget sin sjel’ ved å faste. (Lu 5: 35; jf. Sl 35: 13.) Men tidlig om morgenen den tredje dagen, den 16. nisan, og i de 40 dagene som fulgte, viste den oppstandne Jesus seg for noen av disiplene. Da ble sorgen vendt til glede. På pinsedagen, den 50. dagen etter Jesu oppstandelse, ble Guds hellige ånd utgytt over dem, og de begynte med glede å vitne om hans oppstandelse – først i Jerusalem og senere på fjernere steder på jorden. (Apg 1: 3, 8) Og ingen kunne ta fra dem deres glede. – Joh 16: 22.

Salmisten forteller om hvordan en gruppe konger reagerte da de så den prakt og storhet som preget Guds hellige by, Sion, med dens tårn og festningsvoller. Han sier: «De så, og da ble de forbløffet. De ble forferdet, de ble drevet til å løpe i panikk. Ja, en skjelving grep dem der, fødselsveer som hos en fødende kvinne.» (Sl 48: 1–6) Salmen dreier seg åpenbart om en faktisk hendelse, om fiendtlige konger som fikk panikk i forbindelse med et planlagt angrep på Jerusalem.

Da Jeremia profeterte om det nederlag som skulle ramme det mektige Babylon, fortalte han om et folk som skulle komme fra nord, og at ryktet om dette folket skulle føre til at Babylons konge ble grepet av voldsomme smerter, som hos en fødende kvinne. Denne profetien ble oppfylt da Kyros kom mot Babylon, og spesielt da den mystiske håndskriften viste seg på veggen under babylonerkongen Belsasars fest. Profeten Daniel tydet denne skriften som et varsel om at Babylon umiddelbart skulle falle for mederne og perserne. – Jer 50: 41–43; Da 5: 5, 6, 28.

Apostelen Paulus pekte på at «Jehovas dag» skal komme når det blir ropt: «Fred og sikkerhet!» Da skal «en plutselig tilintetgjørelse komme over dem på et øyeblikk, liksom veene over en gravid kvinne; og de skal slett ikke unnslippe». (1Te 5: 2, 3) Fødselsveer kommer plutselig, uten at man på forhånd har nøyaktig kjennskap til dagen og timen. Til å begynne med er det 15 til 20 minutters mellomrom mellom veene, men etter hvert kommer de tettere og tettere. Når veene er i gang, er det forholdsvis kort tid til fødselen finner sted, særlig etter at den andre fasen har begynt, men med det samme veene setter inn, vet kvinnen at fødselen nærmer seg, og at hun må kjempe seg gjennom den. Det er ikke mulig å «unnslippe».

I et av de synene som er beskrevet i Åpenbaringen, fikk Johannes se en himmelsk kvinne som ropte «i sine veer og i sin smerte for å føde». Barnet hun fødte, var «en sønn, en gutt, som skal gjete alle nasjonene med en jernstav». Dragen forsøkte å sluke barnet, men «hennes barn ble bortrykket til Gud og til hans trone». (Åp 12: 1, 2, 4–6) Det at sønnen ble rykket bort av Gud, må bety at Gud anerkjenner ham som sin egen, liksom det var vanlig i gammel tid å bære et nyfødt barn fram for faren for at han skulle anerkjenne det. (Se FØDSEL.) «Kvinnen» må derfor være Guds «hustru», det «Jerusalem som er der oppe», som er «mor» til Kristus og hans åndelige brødre. – Ga 4: 26; He 2: 11, 12, 17.

Guds himmelske «kvinne» er naturligvis fullkommen, så fødselen kunne ikke være forbundet med bokstavelig smerte. Hennes «veer» må derfor være et symbolsk uttrykk for at hun forstod at fødselen var nær forestående. – Åp 12: 12.

Hvem var så hennes sønn? Han skulle «gjete alle nasjonene med en jernstav». Dette var det forutsagt i Salme 2: 6–9 at Guds messianske konge skulle gjøre. Men Johannes så dette synet lenge etter Kristi fødsel på jorden og hans død og oppstandelse. Synet må derfor etter alt å dømme gjelde det at Guds messianske rike blir født med Guds Sønn Jesus Kristus som konge, han som da han ble oppreist fra de døde, ’satte seg ved Guds høyre hånd, og fra da av skulle vente inntil hans fiender ble lagt som en skammel for hans føtter’. – He 10: 12, 13; Sl 110: 1; Åp 12: 10.

Dette var en begivenhet som var ventet, og etter hvert som tiden nærmet seg, steg forventningen om den i himmelen og på jorden, for de oppfylte profetiene ville være en sikker indikasjon på at den var nær. Når det gjelder Jehovas dags komme, ville det derfor forholde seg slik apostelen pekte på for de kristne: «Med hensyn til tidene og tidsperiodene, brødre, har dere ikke behov for at det blir skrevet noe til dere.» «Dere, brødre, dere er ikke i mørke, så den dagen skulle overraske dere, slik den ville overraske tyver.» – 1Te 5: 1, 4.