Spørsmål fra leserne

◼ Trodde de kristne i det første århundre at enden for denne onde ordning skulle komme i deres levetid?

Jesu etterfølgere i det første århundre ventet spent på at enden skulle komme. Som vi skal se, trakk noen av dem den konklusjon at enden var nær og ville komme straks. De trengte å få korrigert sitt syn. Men det var avgjort ikke til skade for kristne mennesker oppriktig å tro at den forutsagte enden måtte betraktes som noe som var nær forestående, og å leve med den forståelsen hver dag. Det er det heller ikke i vår tid.

Da Jesus besvarte disiplenes spørsmål om «tegnet» på hans nærvær, advarte han dem: «Så våk da! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer.» (Matteus 24: 3, 42, vers 3 fra NW) En slik årvåkenhet burde virke inn på deres handlinger, for Kristus tilføyde: «Vær på vakt, og la dere ikke sløve av svir og drikk eller av livets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere . . . Våk hver tid og stund, og be om å få kraft til å komme velberget fra alt dette som skal hende, og bli stående for Menneskesønnen.» — Lukas 21: 34—36.

Legg merke til at Jesus kom med dette rådet like etter at han hadde fortalt hva som skulle utgjøre «tegnet». Så apostlene ble gjort oppmerksom på at det skulle skje en bestemt historisk utvikling før enden kom. Likevel spurte de den oppstandne Jesus bare noen få uker senere: «Herre, vil du på den tid [i denne tiden, NTM] gjenreise riket for Israel?» Han svarte: «Det er ikke deres sak å kjenne de tider og stunder Faderen har fastsatt av sin egen makt.» — Apostlenes gjerninger 1: 6, 7.

Dette viser at Jesu nærmeste etterfølgere var så opptatt av at enden skulle komme fort, at de overså det han nettopp hadde sagt om ting som måtte skje under hans nærvær før enden kom.

De brevene apostelen Paulus skrev til de kristne i Tessalonika, antyder også hvor opptatt de var av dette spørsmålet. Omkring år 50 e.Kr. skrev han: «Om tider og tidspunkt behøver vi ikke å skrive til dere, brødre. For dere vet godt at Herrens dag kommer som en tyv om natten. Så la oss da ikke sove som de andre, men våke og være edrue.» (1. Tessaloniker 5: 1, 2, 6) Noen av disse åndssalvede kristne forstod dette slik at Jesu nærvær (med Jehovas dag for fullbyrdelsen av dommen over de onde) skulle komme straks.

Men det skulle det ikke. Paulus skrev i sitt andre brev til dem: «Når det gjelder vår Herre Jesu Kristi komme [nærvær, NW] og hvordan vi skal samles hos ham, ber vi dere om dette, brødre: La dere ikke så lett drive fra vett og sans, og bli ikke skremt, verken av åndsåpenbaringer, av påstander, eller av brev som sies å være fra oss, om at Herrens dag alt er kommet. La ingen bedra dere på noe vis! For først må frafallet komme og Den Lovløse komme til syne, han som ender i fortapelse.» — 2. Tessaloniker 2: 1—3.

Dette betydde ikke at de kunne ta lett på det Jesus sa om sitt nærvær og om enden på denne ordning. For hvert år som gikk, ble Jesu ord mer vektige: «Så våk da! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer.»

Omkring fem år etter at Paulus hadde skrevet 2. Tessaloniker, skrev han derfor: «Dere vet hvilken tid det nå er: Timen er kommet da dere må våkne opp av søvnen, for frelsen er oss nærmere nå enn da vi kom til tro. Natten er snart slutt, dagen er nær. La oss da legge av mørkets gjerninger og ta på oss lysets våpen.» (Romerne 13: 11, 12) Etter ytterligere fem år sa Paulus til kristne hebreere: «Dere trenger utholdenhet, så dere kan gjøre Guds vilje og vinne det som er lovt. For ennå er det bare en kort stund, så kommer han som komme skal, og han skal ikke dryge.» (Hebreerne 10: 36, 37) I det nest siste verset i Åpenbaringen skrev så apostelen Johannes: «Han som gir dette vitnesbyrd, sier: ’Ja, jeg kommer snart.’ Amen. Kom, Herre Jesus!» — Åpenbaringen 22: 20.

Det var derfor rimelig at en kristen den gangen trodde at enden ville komme i hans levetid. Og hvis han skulle dø før enden kom, på grunn av en ulykke eller på naturlig måte, ville han ha levd med den årvåkenhet som Jesus og de inspirerte skrifter hadde fremkalt.

Alt dette gjelder i større grad oss, vi som lever på et så sent tidspunkt. Vi kan ikke benekte, som en omskrivning av Paulus’ ord, at ’frelsen er oss nærmere nå enn da de første kristne kom til tro, og da vi selv kom til tro. Natten er snart slutt, dagen er virkelig nær’.

Fra og med den første verdenskrig har historien vist at vi lever i avslutningen for denne tingenes ordning. De historiske vitnesbyrd har tårnet seg opp. Istedenfor å være opptatt med å gjette nøyaktig når enden vil komme, bør vi være opptatt med å forkynne det gode budskap, som kan frelse vårt eget og mange andres liv. — 1. Timoteus 4: 16.

Vi har gode grunner for å regne med at denne forkynnelsen blir avsluttet i vår tid. Betyr det at det vil skje før neste månedsskifte eller årsskifte eller før århundreskiftet? Det er det ingen mennesker som vet, for Jesus sa at ’ikke engang englene i himmelen’ visste det. (Matteus 24: 36) Vi trenger ikke å vite det. Vi fortsetter å gjøre det som Herren gir oss befaling om å konsentrere oss om å gjøre. Det som er viktigst, er at Guds vilje skjer, at hans arbeid blir utført, og at vi har en full andel i det. Da kan vi «komme velberget fra alt dette som skal hende, og bli stående for Menneskesønnen». — Lukas 21: 36.