LOVLØSHETENS MENNESKE

Et uttrykk som blir brukt av apostelen Paulus i 2. Tessaloniker 2: 2, 3, hvor han advarer om det store, antikristne frafall som skulle finne sted før «Jehovas dag». Det greske ordet for «frafall» som er brukt her, apostasịa, står for noe mer enn bare det å gli bort på grunn av likegyldighet. Det betyr frafall med vitende og vilje, et planlagt, overlagt opprør. I gamle papyrusdokumenter ble ordet brukt i forbindelse med politiske opprørere.

Et religiøst opprør. Dette er imidlertid ikke et politisk opprør. Det er et religiøst opprør, et opprør mot Jehova Gud og Jesus Kristus og derfor mot den kristne menighet.

Forutsagt. Apostlene Paulus og Peter kom med andre forutsigelser angående dette frafallet, både muntlig og skriftlig, og Herren Jesus Kristus advarte selv om at det ville komme. I sin illustrasjon om hveten og ugresset (Mt 13) sa Jesus at Djevelen ville så «ugress», falske kristne, «den ondes sønner», blant «hveten», «rikets sønner». Ugresset skulle bli stående inntil avslutningen på tingenes ordning, da det ville bli identifisert og «brent opp».

Paulus advarte de kristne tilsynsmennene i Efesos om at det etter at han var gått bort, skulle komme «undertrykkende ulver» inn blant de sanne kristne. Disse skulle ikke behandle hjorden med skånsomhet, og de ville ikke bare skaffe seg disipler, men de ville forsøke å trekke «disiplene» – Kristi disipler – bort, etter seg selv. (Apg 20: 29, 30) I 1. Timoteus 4: 1–3 skrev han: «Men den inspirerte uttalelse sier uttrykkelig at i senere tidsperioder skal noen falle fra troen, idet de retter sin oppmerksomhet mot villedende inspirerte uttalelser og demoners lærdommer, ved hykleriet hos mennesker som taler løgn, merket i sin samvittighet som med et brennejern [slik at de ikke føler noe samvittighetsnag når de hyklersk taler løgn], idet de forbyr folk å gifte seg og påbyr dem å avholde seg fra visse sorter mat som Gud har skapt til å nytes med takksigelse.»

Senere skrev Paulus til Timoteus: «Det skal komme en tidsperiode da de ikke skal tåle den sunne lære, men i samsvar med sine egne ønsker skal de samle seg en mengde lærere for å få sine ører klødd; og de skal vende sine ører bort fra sannheten.» – 2Ti 4: 3, 4.

Apostelen Peter trakk en parallell mellom frafallet fra kristendommen og det kjødelige Israels frafall. Han sa: «Men det framstod også falske profeter blant folket, liksom det også kommer til å være falske lærere blant dere. Nettopp disse skal i stillhet innføre ødeleggende sekter og skal til og med fornekte den eier som kjøpte dem, og derved føre en hastig tilintetgjørelse over seg selv. Og mange skal følge deres løsaktige gjerninger, og på grunn av dem skal sannhetens vei bli spottet.» Peter sa videre at disse ville utnytte menigheten, men pekte også på at ’deres tilintetgjørelse ikke slumrer’. – 2Pe 2: 1–3.

Et kollektivt «menneske». Det «menneske» som blir omtalt i 2. Tessaloniker 2: 1–12, er følgelig ikke en enkeltperson, men et kollektivt «menneske», en gruppe, og dette «menneske» ville, som de ovenstående skriftstedene viser, fortsette å eksistere etter apostlenes død og helt fram til tiden for Herrens nærvær.

Forræderi mot Gud. Den ’lovløshet’ dette kollektive, frafalne «menneske» øver, er lovløshet mot Jehova Gud, universets suverene Overherre. Dette «menneske» gjør seg skyldig i forræderi. Det blir i likhet med Judas Iskariot, som forrådte Herren Jesus Kristus og medvirket til at han ble drept, kalt «tilintetgjørelsens sønn». «Lovløshetens menneske» vil i likhet med Judas bli tilintetgjort for bestandig. Dette «menneske» er ikke «Babylon den store», som også kjemper mot Gud, men ettersom det i religiøs henseende gjør opprør mot Gud, er det tydeligvis en del av dette hemmelighetsfulle Babylon. – Joh 17: 12; Åp 17: 3, 5.

Åpenbart. Etter apostlenes død trådte «lovløshetens menneske» åpent fram med sitt religiøse hykleri og sin falske lære. (2Te 2: 3, 6, 8) Ifølge det Paulus skrev, ville dette «menneske» under Satans ledelse få stor makt, noe som ville komme til uttrykk ved «enhver kraftig gjerning og løgnaktige tegn og varsler». Om dem som lar seg bedra av virksomheten til det kollektive «lovløshetens menneske», sies det at de «går til grunne [bokst.: «tilintetgjør seg selv»], som en gjengjeldelse fordi de ikke tok imot kjærligheten til sannheten, så de kunne bli frelst». Apostelen skriver at de ’tror løgnen’, og at de alle skal «bli dømt fordi de ikke trodde sannheten, men fant behag i urettferdigheten». (2Te 2: 9–12; se Int.) De vil altså få en ugunstig dom. – Se OPPSTANDELSE (Synd mot den hellige ånd).