Codex Alexandrinus

CODEX ALEXANDRINUS var det første av de viktige bibelhåndskriftene som ble tilgjengelig for bibelforskere. Funnet av det førte til den konstruktive tekstkritikk av de greske skrifter, noe som var til stort gagn for bibeloversettere i ettertid. Hvordan og når ble det funnet?

Kyrillos Lukaris, som var patriark i Alexandria i Egypt, var en stor boksamler, og i år 1621 tok han med seg Codex Alexandrinus da han ble patriark i Konstantinopel i Tyrkia. Men på grunn av urolighetene i Midtøsten og muligheten for at bibelhåndskriftet kunne bli ødelagt hvis det falt i hendene på muslimer, følte Lukaris at det ville være mye tryggere i England. Han gav det derfor i 1624 til den engelske ambassadøren i Tyrkia som en gave til kong Jakob I av England. Kongen døde før han fikk håndskriftet overrakt, så det ble i stedet gitt til hans etterfølger, Karl I, tre år senere.

Var dette bibelhåndskriftet så verdifullt som Kyrillos Lukaris trodde? Ja. Det kan dateres til tidlig i det femte århundre etter Kristus. Det var tydeligvis flere som var med på å skrive det, og hele teksten er blitt rettet. Det er skrevet på velin, med to spalter på hver side, og i uncialskrift (store bokstaver), uten mellomrom mellom ordene. Størstedelen av Matteus’ evangelium og deler av 1. Mosebok, Salmene, Johannes’ evangelium og 2. Korinterbrev mangler. Bibelhåndskriftet, som nå offisielt har betegnelsen Codex A, består av 773 blad og er et tidlig tekstvitne av stor betydning.

De fleste bibelhåndskrifter kan plasseres i grupper eller familier på bakgrunn av like trekk ved dem. Disse trekkene oppstod da avskriverne laget kopier fra den samme kilde eller fra nær beslektede eksemplarer. Men når det gjelder Codex Alexandrinus, ser det ut til at avskriverne har vært interessert i å bruke stoff fra forskjellige familier for å lage en så god tekst som mulig. Det viste seg faktisk at den var eldre og bedre enn alle de greske håndskriftene som ble brukt som grunnlag for King James Version i 1611.

Gjengivelsen av 1. Timoteus 3: 16 i Codex Alexandrinus skapte stor debatt da den ble offentliggjort. I King James Version står det her: «Gud ble åpenbart i kjødet» når det tales om Kristus Jesus. Men denne gamle kodeksen viser at der hvor vi finner den forkortede formen for «Gud», som er de to greske bokstavene «ΘC», stod det opprinnelig «ΟC», som betyr «som». Dette betydde følgelig at Kristus Jesus ikke var «Gud».

Det skulle gå mer enn 200 år og bli funnet andre gamle bibelhåndskrifter før gjengivelsen «som» ble ansett som korrekt. Bruce M. Metzger skriver i sin bok Textual Commentary on the Greek New Testament: «Ingen uncialhåndskrift fra før det åttende eller niende århundre . . . støtter (opprinnelig) θεός [theós]; alle eldre utgaver forutsetter ὅς eller ὅ; og ingen patristisk avskriver før den siste tredjedelen av det fjerde århundre bekrefter gjengivelsen θεός [theós].» I dag utelater de fleste oversettelser henvisninger til «Gud» i dette skriftstedet.

I 1757 ble det kongelige bibliotek en del av British (Museum) Library, og denne fine kodeksen er nå utstilt i rommet for håndskrifter i British Museum. Den er en skatt som det er vel verdt å se.