Timoteus — «et ekte barn i troen»

TIMOTEUS var forholdsvis ung da den kristne apostelen Paulus valgte ham som reisefølge. Det var starten på et samarbeid som skulle komme til å vare i omkring 15 år. Det forholdet som utviklet seg mellom disse to mennene, var slik at Paulus kunne kalle Timoteus «mitt elskede og trofaste barn i Herren» og «et ekte barn i troen». — 1. Korinter 4: 17; 1. Timoteus 1: 2.

Hva var det ved Timoteus’ personlighet som gjorde at Paulus ble så glad i ham? Hvordan ble han en så verdifull medarbeider? Og hvilken nyttig lærdom kan vi trekke av å undersøke den inspirerte beretningen om Timoteus’ virksomhet?

Utvalgt av Paulus

Paulus oppdaget den unge disippelen Timoteus på sin andre misjonsreise omkring år 50, under sitt besøk i Lystra (i våre dagers Tyrkia). Timoteus var sannsynligvis i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene og ble vel omtalt av de kristne i Lystra og Ikonium. (Apostlenes gjerninger 16: 1—3) Han levde opp til sitt navn, som betyr «en som ærer Gud». Helt fra Timoteus var barn, var han blitt opplært i De hellige skrifter av sin mormor, Lo’is, og sin mor, Eunike. (2. Timoteus 1: 5; 3: 14, 15) De hadde antagelig tatt imot kristendommen under Paulus’ første besøk i byen deres et par år tidligere. En bestemt forutsigelse ved den hellige ånds virksomhet viste nå hvilken framtid Timoteus ville få. (1. Timoteus 1: 18) I samsvar med denne ledelsen la Paulus og de eldste i menigheten hendene på den unge mannen og utnevnte ham derved til å utføre en spesiell tjeneste, og apostelen Paulus valgte ham som sin misjonærpartner. — 1. Timoteus 4: 14; 2. Timoteus 1: 6.

Timoteus var ikke blitt omskåret, ettersom faren hans var en ikke-troende greker. Det var naturligvis ikke et krav til de kristne. Men for å rydde av veien noe som ville være en snublestein for de jødene som de ville komme til å besøke, underkastet Timoteus seg dette smertefulle inngrepet. — Apostlenes gjerninger 16: 3.

Var Timoteus blitt betraktet som jøde tidligere? Noen forskere hevder at ifølge rabbinske autoriteter «blir statusen til et barn i et blandingsekteskap fastslått på grunnlag av barnets mor, ikke av dets far». Det vil si at «en jødisk kvinne føder jødiske barn». Skribenten Shaye Cohen setter imidlertid spørsmålstegn ved hvorvidt en slik «rabbinsk lov eksisterte så tidlig som i det første århundre e.v.t.», og hvorvidt den ble fulgt av jødene i Lilleasia. Etter å ha vurdert de historiske vitnesbyrd trekker han den konklusjon at når ikke-jødiske menn giftet seg med israelittiske kvinner, «ble barna i disse ekteskapene betraktet som israelitter bare hvis familien bodde blant israelittene. Avstamningen var matrilineær når den var matrilokal [når familien oppholdt seg i morens land]. Når den israelittiske kvinnen flyttet til utlandet sammen med sin ikke-jødiske ektemann, ble barna hennes betraktet som ikke-jøder». Hvordan det nå enn var, må det at Timoteus var sønn av en israelittisk kvinne og en gresk mann, ha vært til nytte i forkynnelsesarbeidet. Det kan ikke ha vært vanskelig for ham å forholde seg verken til jøder eller til ikke-jøder, noe som kanskje hjalp ham til å bygge bro over kløfter mellom dem.

Paulus’ besøk i Lystra utgjorde et vendepunkt i Timoteus’ liv. Det at den unge mannen var villig til å la seg lede av den hellige ånd og ydmykt samarbeide med kristne eldste, førte til store velsignelser og tjenesteprivilegier for ham. Timoteus var kanskje ikke klar over det på dette tidspunktet, men han skulle under Paulus’ ledelse senere bli brukt til å utføre viktige teokratiske oppgaver som ville bringe ham så langt hjemmefra som til Roma, imperiets hovedstad.

Timoteus fremmet Rikets interesser

Vi kjenner bare til en del av Timoteus’ virksomhet, men det vi vet, er at han reiste vidt og bredt for å fremme Rikets interesser. Timoteus’ første reise sammen med Paulus og Silas i år 50 førte ham gjennom Lilleasia og til Europa. Der var han med på forkynnelseskampanjer i Filippi, Tessalonika og Berøa. Da Paulus på grunn av motstand måtte dra videre til Aten, ble Timoteus og Silas igjen i Berøa for å ta seg av gruppen av disipler som var blitt dannet der. (Apostlenes gjerninger 16: 6 til 17: 14) Senere sendte Paulus Timoteus til Tessalonika for å styrke den nye menigheten der. Da Timoteus møtte Paulus i Korint, overbrakte han gode nyheter om menighetens framgang. — Apostlenes gjerninger 18: 5; 1. Tessaloniker 3: 1—7.

Bibelen sier ikke noe om hvor lenge Timoteus var hos korinterne. (2. Korinter 1: 19) Men omkring år 55 vurderte Paulus å sende ham tilbake til dem fordi han hadde mottatt urovekkende nyheter om deres tilstand. (1. Korinter 4: 17; 16: 10) Senere ble Timoteus sendt fra Efesos til Makedonia sammen med Erastus. Og da Paulus skrev til romerne fra Korint, var Timoteus sammen med ham igjen. — Apostlenes gjerninger 19: 22; Romerne 16: 21.

Da Paulus forlot Korint og satte kursen mot Jerusalem, drog Timoteus og andre sammen med ham, og de fulgte apostelen i alle fall så langt som til Troas. Vi vet ikke om Timoteus fortsatte videre til Jerusalem, men han blir nevnt i innledningen i de tre brevene Paulus skrev under sitt fengselsopphold i Roma omkring år 60—61.a (Apostlenes gjerninger 20: 4; Filipperne 1: 1; Kolosserne 1: 1; Filemon 1) Paulus hadde til hensikt å sende Timoteus fra Roma til Filippi. (Filipperne 2: 19) Og etter at Paulus var blitt løslatt fra fengselet, ble Timoteus værende i Efesos slik apostelen hadde oppfordret ham til. — 1. Timoteus 1: 3.

Det å reise i det første århundre var verken enkelt eller komfortabelt, så det at Timoteus var villig til å foreta mange reiser for å hjelpe menighetene, var virkelig rosverdig. (Se Vakttårnet for 15. august 1996, side 29, rammen.) La oss se nærmere på én av de reisene Timoteus foretok, og hva den forteller om ham.

Timoteus’ personlighet

Timoteus var sammen med Paulus i Roma da apostelen, som var fange der, skrev til de kristne som ble forfulgt i Filippi: «Jeg . . . håper i Herren Jesus snart å kunne sende Timoteus til dere, for at jeg kan være en glad sjel når jeg får kjennskap til det som angår dere. For jeg har ingen som har et slikt sinnelag som han, ingen som så oppriktig vil ha omsorg for det som angår dere. For alle de andre søker sine egne interesser, ikke dem som hører Kristus Jesus til. Men dere vet at han har bestått sin prøve, at han som et barn sammen med sin far har tjent som en slave sammen med meg for å fremme det gode budskap.» — Filipperne 1: 1, 13, 28—30; 2: 19—22.

Disse ordene understreket Timoteus’ omsorg for sine medtroende. Hvis han ikke reiste med båt, ville en slik reise innebære 40 dager til fots fra Roma til Filippi, en kort båttur over Adriaterhavet og så 40 dager til fots tilbake til Roma. Timoteus var villig til å gjøre alt dette for å tjene sine brødre og søstre.

Timoteus reiste riktignok mye, men han var ikke alltid like frisk. Han hadde tydeligvis magebesvær av et eller annet slag og hadde «hyppige sykdomstilfeller». (1. Timoteus 5: 23) Likevel anstrengte han seg kraftig for det gode budskaps skyld. Det er ikke rart at Paulus stod i et slikt nært forhold til ham.

Det ser ut til at Timoteus reflekterte Paulus’ personlighet som følge av apostelens innflytelse og det de hadde opplevd sammen. Paulus kunne derfor si til ham: «Du har nøye fulgt min lære, min livsførsel, min hensikt, min tro, min langmodighet, min kjærlighet, min utholdenhet, mine forfølgelser, mine lidelser, den slags ting som hendte meg i Antiokia, i Ikonium, i Lystra, den slags forfølgelser jeg har utholdt.» Timoteus felte tårer sammen med Paulus, var i hans bønner og tjente som en slave ved hans side for å fremme Rikets interesser. — 2. Timoteus 1: 3, 4; 3: 10, 11.

Paulus oppmuntret Timoteus til ikke å la noen ’se ned på hans ungdom’. Det kan tyde på at Timoteus til en viss grad var sjenert og nølte med å hevde sin myndighet. (1. Timoteus 4: 12; 1. Korinter 16: 10, 11) Men han kunne stå på egne ben, og Paulus kunne tillitsfullt sende ham ut på ansvarsfulle oppdrag. (1. Tessaloniker 3: 1, 2) Da Paulus forstod at det var behov for å føre grundig teokratisk tilsyn med menigheten i Efesos, oppfordret han Timoteus til å bli der for å «befale visse folk ikke å føre en annen lære». (1. Timoteus 1: 3) Men selv om Timoteus ble betrodd mange ansvarsfulle oppgaver, var han beskjeden. Og til tross for at han kanskje var sjenert, var han modig. Han drog for eksempel til Roma for å hjelpe Paulus, som stod for retten på grunn av sin tro. Ja, Timoteus var selv i fangenskap en periode, trolig av samme grunn. — Hebreerne 13: 23.

Timoteus lærte utvilsomt mye av Paulus. Den aktelse apostelen hadde for sin medarbeider, blir slått ettertrykkelig fast ved at han skrev to guddommelig inspirerte brev til ham, brev som finnes i De kristne greske skrifter. Omkring år 65, da Paulus skjønte at hans martyrdød var nær forestående, sendte han bud etter Timoteus igjen. (2. Timoteus 4: 6, 9) Bibelen sier ikke noe om hvorvidt Timoteus fikk treffe Paulus før apostelen ble henrettet.

Still deg til rådighet!

Vi kan lære mye av Timoteus’ fine eksempel. Han høstet stort gagn av å omgås Paulus og vokste fra å være en sjenert ungdom til å bli tilsynsmann. Unge kristne menn og kvinner i vår tid kan ha stor nytte av å ha lignende omgangsfeller. Og hvis de gjør tjenesten for Jehova til sin livsgjerning, vil de få et meningsfylt arbeid og ha rikelig å gjøre. (1. Korinter 15: 58) De kan bli pionerer, eller heltidsforkynnere, i den menigheten som de tilhører, eller de kan tjene der hvor det er større behov for Rikets forkynnere. Andre muligheter kan være misjonærtjeneste i et annet land eller tjeneste ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor eller et av dets avdelingskontorer. Og alle kristne kan naturligvis framelske den samme ånd som den Timoteus la for dagen, ved å tjene Jehova av hele sin sjel.

Ønsker du å fortsette å vokse åndelig sett, å være til nytte i Jehovas organisasjon på en eller annen måte som han måtte finne passende? Da bør du gjøre som Timoteus gjorde. Still deg til rådighet i den grad det er mulig. Hvem vet hvilke tjenesteprivilegier du vil kunne få i framtiden?

[Fotnote]

[Bilde på side 31]

«Jeg har ingen som har et slikt sinnelag som han»