Karisma — til menneskers pris eller til Guds ære?

«EN HERSKER bør ikke bare være bedre enn sine undersåtter, men han bør også på en måte trollbinde dem,» skrev Xenofon, en berømt gresk general. Mange i dag vil nok kalle en slik «trollbinding» for karisma.

Det er selvfølgelig ikke alle menneskelige herskere som har karisma. Men de som har det, bruker sine evner til å vekke folks hengivenhet og til å manipulere menneskemassene til sin egen fordel. Det mest kjente eksempel fra nyere tid er kanskje Adolf Hitler. William L. Shirer skriver i sin bok Det tredje rikes vekst og fall: «For de fleste tyskere hadde Hitler [i 1933] — eller skulle snart komme til å få — den aura som bare en virkelig benådet fører har. De skulle komme til å følge ham blindt, som om han hadde en guddommelig innsikt, de neste tolv stormfulle årene.»

Religionshistorien er også full av karismatiske ledere som har tilskyndt folk til å nære hengivenhet for dem, men som har ført ulykke over sine tilhengere. «Pass på at ingen villeder dere,» advarte Jesus, «for mange skal komme på grunnlag av mitt navn og si: ’Jeg er Kristus’, og de skal villede mange.» (Matteus 24: 4, 5) Karismatiske falske Kristuser stod ikke bare fram i det første århundre. I 1970-årene påberopte Jim Jones seg å være «Folkets tempels Messias». Han ble beskrevet som en «karismatisk pastor» med «en merkelig makt over folk», og i 1978 var han årsak til et av de største masseselvmord i historien.a

Karisma kan tydeligvis være en farlig gave. Bibelen snakker imidlertid om en annen slags gave, eller gaver, fra Gud som er tilgjengelig for alle og til gagn for alle. Det greske ordet for denne gaven er khạrisma og forekommer 17 ganger i Bibelen. En greskkyndig definerer det som ’en fri og ufortjent gave, noe som blir gitt et menneske uten at han har gjort seg fortjent til det, noe som kommer fra Guds nåde, og som man ikke kan oppnå eller komme i besittelse av ved egne anstrengelser’.

Så fra et bibelsk synspunkt er khạrisma en gave man får takket være Guds ufortjente godhet. Hva er noen av disse gavene som Gud i sin godhet har gitt oss? Og hvordan kan vi bruke dem til hans pris? La oss se nærmere på tre av disse dyrebare gavene.

Evig liv

Den største gave av alle er uten tvil det evige livs gave. Paulus skrev til menigheten i Roma: «Den lønn synden betaler, er døden, men den gave [khạrisma] Gud gir, er evig liv ved Kristus Jesus, vår Herre.» (Romerne 6: 23) Det er verdt å legge merke til at ’lønnen’ (døden) er noe vi har fortjent, uten å ville det, på grunn av vår syndige natur. På den annen side er det evige liv som Gud gir oss muligheten til å oppnå, noe fullstendig ufortjent, noe vi aldri kunne oppnå på grunnlag av vår egen fortjeneste.

Det evige livs gave bør vi sette pris på og gjøre andre kjent med. Vi kan hjelpe folk til å bli kjent med Jehova, til å tjene ham og på den måten bli begunstiget med det evige livs gave. Åpenbaringen 22: 17 sier: «Ånden og bruden fortsetter å si: ’Kom!’ Og la enhver som hører, si: ’Kom!’ Og la enhver som tørster, komme; la enhver som ønsker det, ta livets vann for intet.»

Hvordan kan vi lede andre til dette livgivende vannet? Først og fremst ved å gjøre god bruk av Bibelen i vår tjeneste. Det er sant at i noen deler av verden er det sjelden at folk tenker på og snakker om åndelige ting, men det finnes likevel alltid muligheter til å ’vekke noens øre’. (Jesaja 50: 4) I denne henseende kan vi stole på Bibelens motiverende kraft, «for Guds ord er levende og utfolder kraft». (Hebreerne 4: 12) Det kan være at Bibelens praktiske visdom, den trøst og det håp den gir, eller dens forklaring på hva som er meningen med livet, appellerer til folks hjerte og får dem til å begynne å gå på veien til livet. — 2. Timoteus 3: 16, 17.

Dessuten kan litteratur som er basert på Bibelen, hjelpe oss til å si: «Kom!» Profeten Jesaja forutsa at i denne tiden med åndelig mørke «skal Jehova stråle fram» over sitt folk. (Jesaja 60: 2) Selskapet Vakttårnets publikasjoner gjenspeiler denne velsignelsen fra Jehova, og hvert år leder de tusener av mennesker til Jehova, som er kilden til åndelig opplysning. Disse publikasjonene framhever ikke enkeltpersoner. På side 2 i hvert nummer av Vakttårnet står det at «formålet med Vakttårnet er å opphøye Jehova Gud som universets Overherre. . . . Det oppfordrer sine lesere til å vise tro på Guds regjerende konge, Jesus Kristus, som utøste sitt blod for at menneskene skulle kunne oppnå evig liv».

En kristen heltidsforkynner, som i mange år har oppnådd gode resultater i sin tjeneste, sier om verdien av Vakttårnet og Våkn opp! når det gjelder å hjelpe folk til å komme i et nærere forhold til Gud: «Når de jeg studerer Bibelen med, begynner å lese og glede seg over Vakttårnet og Våkn opp!, gjør de raske framskritt. Jeg ser på bladene som uvurderlig hjelp til å gjøre folk kjent med Jehova.»

Tjenesteprivilegier

Timoteus var en kristen disippel som hadde fått del i en annen gave som krevde spesiell oppmerksomhet. Apostelen Paulus sa til ham: «Forsøm ikke den gave [khạrisma] som er i deg, den som ble gitt deg ved en forutsigelse og da eldsterådet la hendene på deg.» (1. Timoteus 4: 14) Hva var denne gaven? Den hadde å gjøre med det at Timoteus var blitt utnevnt til reisende tilsynsmann, et tjenesteprivilegium som han måtte ivareta på en ansvarsbevisst måte. I den samme passasjen oppfordret Paulus Timoteus: «Fortsett flittig å ta deg av opplesning, av formaning, av undervisning . . . Gi stadig akt på deg selv og på din undervisning. Hold ved med disse ting, for ved å gjøre dette skal du frelse både deg selv og dem som hører på deg.» — 1. Timoteus 4: 13, 16.

Eldste i dag må også sette sine tjenesteprivilegier høyt. Som Paulus viser, kan de gjøre det blant annet ved å ’gi akt på sin undervisning’. I stedet for å etterligne verdslige karismatiske ledere henleder de oppmerksomheten på Gud og ikke på seg selv. Deres eksempel, Jesus, var en enestående lærer med en personlighet som utvilsomt øvde en sterk tiltrekning på andre, men han gav ydmykt ære til sin Far. «Det jeg lærer, er ikke mitt, men hører ham til som har sendt meg.» — Johannes 5: 41; 7: 16.

Jesus opphøyde sin himmelske Far ved å bruke Guds Ord som autoritet når han underviste. (Matteus 19: 4—6; 22: 31, 32, 37—40) Paulus understreket også at det er nødvendig for tilsynsmenn å ’holde nøye fast ved det troverdige ord hva deres lærekunst angår’. (Titus 1: 9) Ved at de eldste nøye baserer sine taler på Bibelen, sier de i virkeligheten som Jesus: «De ting jeg sier til dere, taler jeg ikke av meg selv.» — Johannes 14: 10.

Hvordan kan de eldste ’holde nøye fast ved det troverdige ord’? Ved å bygge sine taler og oppdrag på møtene på Guds Ord og ved å forklare og understreke de skriftstedene de bruker. Dramatiske illustrasjoner eller morsomme anekdoter, spesielt hvis de er overdrevne, kan trekke tilhørernes oppmerksomhet bort fra Guds Ord og framheve talerens egne evner. På den annen side er det versene i Bibelen som vil nå hjertet og motivere tilhørerne. (Salme 19: 7—9; 119: 40; jevnfør Lukas 24: 32.) Slike taler vil i mindre grad henlede oppmerksomheten på mennesker og gi større ære til Gud.

En annen måte eldste kan bli mer effektive lærere på, er ved å lære av hverandre. Slik Paulus hjalp Timoteus, kan en eldste hjelpe en annen. «Jern skjerpes ved jern. Slik skjerper den ene mannen den andres ansikt.» (Ordspråkene 27: 17; Filipperne 2: 3) Eldste kan dra fordel av å dele ideer og forslag med hverandre. En nyutnevnt eldste forklarte: «En erfaren eldste tok seg tid til å vise meg hvordan han pleide å utarbeide et offentlig foredrag. I sine forberedelser tok han med retoriske spørsmål, illustrasjoner, eksempler eller korte opplevelser, i tillegg til skriftsteder som han hadde undersøkt nøye. Jeg har lært av ham hvordan jeg kan skape variasjon i mine foredrag, slik at jeg unngår en tørr, monoton framføring.»

Alle som har tjenesteprivilegier, enten det er eldste, menighetstjenere eller pionerer, bør sette pris på sin gave. Kort tid før Paulus døde, minnet han Timoteus om ’å oppflamme lik en ild den Guds gave [khạrisma] som var i ham’, som i Timoteus’ tilfelle innbefattet noen spesielle åndens gaver. (2. Timoteus 1: 6) I israelittiske hjem lå det ofte bare glødende kull på ildstedet. Det var mulig å få kullene til å ’flamme opp’ for å få ild og mer varme. På samme måte blir vi oppmuntret til å legge vårt hjerte og vår energi i våre oppgaver, slik at vi lik en ild kan oppflamme den åndelige gave vi måtte være betrodd.

Del de åndelige gaver med hverandre

Paulus’ kjærlighet til sine brødre i Roma fikk ham til å skrive: «Jeg lengter etter å se dere, så jeg kan gi dere del i en eller annen åndelig gave [khạrisma] for at dere skal bli gjort faste; eller snarere, for at det skal bli en utveksling av oppmuntring blant dere, idet hver enkelt blir oppmuntret ved den annens tro, både deres og min.» (Romerne 1: 11, 12) Paulus betraktet vår mulighet til å styrke andres tro ved det vi sier, som en åndelig gave. Utvekslingen av slike åndelige gaver vil resultere i at man styrker hverandres tro og er til gjensidig oppmuntring.

Og dette er uten tvil nødvendig. I denne nåværende, onde ordning som vi lever i, opplever vi alle stress på en eller annen måte. En regelmessig utveksling av oppmuntring kan hjelpe oss til å holde ut. Tanken om utveksling — det å gi og å få — er viktig for å holde seg åndelig sterk. Det er sant at vi alle trenger oppmuntring fra tid til annen, men vi kan også alle være med på å bygge hverandre opp.

Hvis vi er oppmerksom på å legge merke til medtroende som er nedtrykte, kan vi «trøste dem som er i all slags trengsel, ved hjelp av den trøst som vi selv blir trøstet med av Gud». (2. Korinter 1: 3—5) Det greske ordet for trøst (parạklesis) betyr bokstavelig å «kalle til ens side». Hvis vi tilbyr vår bror eller søster en hjelpende hånd når det trengs, vil vi utvilsomt motta den samme kjærlige støtte når vi har behov for det. — Forkynneren 4: 9, 10; jevnfør Apostlenes gjerninger 9: 36—41.

De eldstes kjærlige hyrdebesøk er også svært gagnlige. Selv om det ved noen anledninger blir foretatt besøk for å gi bibelsk veiledning i en sak som krever oppmerksomhet, er de fleste hyrdebesøk anledninger hvor det blir gitt oppmuntring, og hvor ’hjerter blir trøstet’. (Kolosserne 2: 2) Når tilsynsmenn foretar slike trosstyrkende besøk, gir de virkelig andre del i en åndelig gave. I likhet med Paulus vil de finne det utbytterikt å gi på denne unike måten, og de vil framelske en ’lengsel’ etter sine brødre. — Romerne 1: 11.

Dette var tilfellet med en eldste i Spania, som forteller følgende opplevelse: «Det virket som om Ricardo, en elleve år gammel gutt, viste liten interesse for møtene og for menigheten generelt. Jeg spurte derfor Ricardos foreldre om lov til å besøke sønnen deres, og det sa de straks ja til. De bodde oppe i fjellene omtrent en times kjøring fra hjemmet mitt. Ricardo var tydeligvis glad for å se den interesse jeg viste ham, og han reagerte med én gang. Snart ble han en udøpt forkynner og et energisk medlem av menigheten. Hans sjenerthet ble erstattet av en mer glad og utadvendt personlighet. Flere i menigheten spurte: ’Hva har skjedd med Ricardo?’ Det virket som om de la merke til ham for første gang. Når jeg tenker på dette avgjørende hyrdebesøket, føler jeg at jeg har hatt større utbytte av det enn Ricardo. Når han kommer inn i Rikets sal, stråler ansiktet hans, og han kommer straks bort for å hilse på meg. Det har vært en glede å se de åndelige framskritt han har gjort.»

Slike hyrdebesøk blir uten tvil rikt velsignet. De er i samsvar med Jesu oppfordring: «Vær hyrde for mine små sauer.» (Johannes 21: 16) De eldste er selvfølgelig ikke de eneste som kan gi andre del i slike åndelige gaver. Alle i menigheten kan oppgløde andre til kjærlighet og gode gjerninger. (Hebreerne 10: 23, 24) Akkurat som klatrere som bestiger et fjell, er knyttet sammen i et tau, er vi knyttet sammen med åndelige bånd. Det er ikke til å unngå at det vi gjør og sier, har innvirkning på andre. En sarkastisk bemerkning eller skarp kritikk kan svekke de bånd som forener oss. (Efeserne 4: 29; Jakob 3: 8) På den annen side kan velvalgte, oppmuntrende ord og kjærlig støtte hjelpe våre brødre til å overvinne sine vanskeligheter. På den måten er vi med på å dele åndelige gaver av varig verdi. — Ordspråkene 12: 25.

Reflekter Guds herlighet i større utstrekning

Det er klart at alle kristne har et visst mål av karisma. Vi har fått del i et uvurderlig håp om evig liv. Vi har også åndelige gaver som vi kan dele med hverandre. Og vi kan bestrebe oss på å tilskynde eller motivere andre til å sette seg passende mål. Noen har i tillegg gaver i form av tjenesteprivilegier. Alle disse gavene vitner om Guds ufortjente godhet. Og siden enhver gave vi måtte ha, er noe vi har fått fra Gud, har vi så visst ingen grunn til å rose oss av den. — 1. Korinter 4: 7.

Som kristne gjør vi vel i å spørre oss selv: «Er jeg villig til å bruke den karisma som jeg måtte ha, til å bringe ære til Jehova, Giveren av ’enhver god gave og enhver fullkommen gave’? (Jakob 1: 17) Vil jeg etterligne Jesus og tjene andre i den grad mine evner og omstendigheter tillater det?»

Apostelen Peter oppsummerer vårt ansvar i denne henseende: «Alt etter som hver enkelt har fått en gave, skal dere bruke den til å tjene hverandre som gode forvaltere av Guds ufortjente godhet, som kommer til uttrykk på forskjellige måter. Når noen taler, så la ham tale som om det var Guds hellige utsagn; når noen tjener, så la ham tjene som avhengig av den styrke Gud gir; slik at Gud i alle ting kan bli herliggjort ved Jesus Kristus.» — 1. Peter 4: 10, 11.

[Fotnote]

[Bilderettigheter på side 23]

Corbis-Bettmann

UPI/Corbis-Bettmann