Hva Bibelen sier

Må de kristne være fattige?

JESUS sa en gang til en rik ung styresmann at han måtte gå og selge alt han eide, og gi til de fattige. Beretningen sier at mannen ble sørgmodig på grunn av det Jesus sa, og gikk bedrøvet bort, «for han eide mye». Jesus sa da til disiplene: «Hvor vanskelig det vil være for dem som har penger, å komme inn i Guds rike!» Han la til: «Det er lettere for en kamel å komme gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.» — Markus 10: 21—23; Matteus 19: 24.

Hva mente Jesus? Er rikdom og sann tilbedelse uforenelig? Bør de kristne ha dårlig samvittighet hvis de har penger? Krever Gud at de må leve et spartansk liv?

Gud tar imot «alle slags mennesker»

Gud krevde ikke at israelittene i gammel tid skulle leve i fattigdom. Tenk over dette: Etter at folket hadde bosatt seg i det landet som var tildelt dem, begynte de å drive jordbruk og å gjøre forretninger for å forsørge seg selv og sin familie. Slike faktorer som økonomiske forhold, været, helsen eller god forretningssans ville ha innvirkning på resultatet av deres anstrengelser. Moseloven påla israelittene å vise medfølelse hvis noen fikk økonomiske vanskeligheter og ble fattige. (3. Mosebok 25: 35—40) På den annen side var det noen som ble rike. Boas, en troens mann som var ulastelig, og som ble en av Jesu Kristi forfedre, er beskrevet som «en meget velstående mann». — Rut 2: 1.

Situasjonen var den samme på Jesu tid. Da Jesus snakket med den rike mannen, som er nevnt innledningsvis, var det ikke hans hensikt å fremme askese, eller streng selvfornektelse. Han lærte tvert imot bort noe viktig. Fra et menneskelig synspunkt kan det kanskje synes å være umulig for en som er rik, å legge ydmykhet for dagen og ta imot Guds foranstaltning for frelse. Men Jesus sa: «For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig.» — Matteus 19: 26.

Den kristne menighet i det første århundre tok imot «alle slags mennesker». (1. Timoteus 2: 4) Dette innbefattet noen som var rike, andre som hadde en romslig inntekt, og mange som var fattige. Enkelte kan ha samlet seg rikdommer før de ble kristne. I andre tilfeller kan gunstige forhold og kloke avgjørelser i forretningsanliggender ha ført til velstand etterpå.

Også i det kristne brorskap i dag er det mennesker med ulik økonomi. Ettersom alle kan bli påvirket av materialisme, bestreber de kristne seg på å følge Bibelens råd når det gjelder synet på penger. Det som Jesus lærte bort i forbindelse med den rike unge styresmannen, gjør alle kristne oppmerksom på den makt som penger og eiendeler kan ha over en person. — Markus 4: 19.

En advarsel til de rike

Selv om velstand i seg selv ikke fordømmes i Bibelen, blir kjærlighet til penger fordømt. Bibelskribenten Paulus sa: «Kjærligheten til penger er en rot til alle slags skadelige ting.» Han sa at noen hadde mistet sin åndelige interesse fordi de ønsket å bli rike, og derfor var de «blitt ført vill fra troen» og hadde «gjennomboret seg selv overalt med mange smerter». — 1. Timoteus 6: 10.

Det er interessant å merke seg at Paulus gav konkret veiledning til de rike. Han sa: «Pålegg dem som er rike i den nåværende tingenes ordning, at de ikke skal være hovmodige, og at de ikke skal sette sitt håp til usikker rikdom, men til Gud, som gir oss rikelig av alle ting, for at vi skal nyte dem.» (1. Timoteus 6: 17) Det er tydeligvis fare for at de som er rike, kan bli stolte og føle at de er bedre enn andre. De kan også bli fristet til å tenke at rikdom kan gi dem sann trygghet — noe bare Gud kan gi.

Velstående kristne kan beskytte seg mot disse farene ved å «være rike på gode gjerninger». Disse gjerningene innbefatter det å «være gavmilde, rede til å dele med andre», at man sjenerøst hjelper dem som trenger det. (1. Timoteus 6: 18) Alle kristne, både rike og fattige, kan også bruke noen av sine ressurser til å forkynne det gode budskap om Guds rike, de sanne kristnes viktigste oppgave i dag. En slik gavmild innstilling viser at en har den rette holdningen til materielle eiendeler, og gjør at en vinner Jehova Guds og Jesu Kristi kjærlighet, for de elsker glade givere. — Matteus 24: 14; Lukas 16: 9; 2. Korinter 9: 7.

De viktigere ting

Det er tydelig at det ikke er et krav til de kristne at de skal være fattige. Men de skulle heller ikke være «bestemt på å bli rike». (1. Timoteus 6: 9) De arbeider ganske enkelt flittig for å skaffe seg det de innen rimelighetens grenser trenger til livets opphold. Avhengig av forskjellige forhold og det økonomiske systemet de lever under, vil deres anstrengelser lykkes i forskjellig grad. — Forkynneren 11: 6.

Uansett hvilken økonomisk situasjon de kristne er i, vil de bestrebe seg på å ’forvisse seg om de viktigere ting’. (Filipperne 1: 10) Ved å sette åndelige verdier først legger de seg ’i sikkerhet opp en skatt’ som «en god grunnvoll for framtiden, for at de skal få et fast grep om det virkelige liv». — 1. Timoteus 6: 19.