Nå hjertet ved hjelp av kunsten å overbevise

Å OVERBEVISE blir gjerne oppfattet som mer positivt enn å overtale. Noen forbinder ordet «overtale» med en innpåsliten selger eller en reklame som har til hensikt å lure eller manipulere forbrukeren. Begge disse ordene, «overbevise» og «overtale», er i Bibelens greske skrifter oversatt fra ett rotord som har grunnbetydningen å overbevise, å framkalle en forandring i oppfatning eller sinn ved hjelp av et sunt, logisk resonnement. Noen ganger kan betydningen av det greske ordet innebære noe negativt når det sikter til noen som øver en fordervende eller villedende innflytelse. Den kristne apostelen Paulus skrev for eksempel til galaterne: «Dere løp godt. Hvem har hindret dere i å fortsette å adlyde sannheten? Den slags overtalelse kommer ikke fra ham som kaller dere.» (Galaterne 5: 7, 8) Paulus advarte også kolosserne mot å la noen «villede [dem] med overtalende argumenter». (Kolosserne 2: 4) Den slags overtalelse sikter til det å bruke utspekulerte argumenter bygd på et falskt grunnlag.

På den annen side skrev apostelen Paulus i sitt andre brev til Timoteus: «Bli du i de ting som du har lært og er blitt overbevist om så du tror på dem, da du vet hvilke personer du har lært dem av.» (2. Timoteus 3: 14) Når Timoteus var blitt ’overbevist så han trodde’, var det ikke fordi han var blitt manipulert av sin mor og sin mormor, som han hadde lært sannheten ut fra Skriftene gjennom. — 2. Timoteus 1: 5.a

Da Paulus satt i husarrest i Roma, avla han et grundig vitnesbyrd for mange og «talte overbevisende med dem om Jesus ut fra både Moseloven og Profetene, fra morgen til kveld». (Apostlenes gjerninger 28: 23) Forledet Paulus sine tilhørere? På ingen måte! Han gjorde bruk av kunsten å overbevise på en fornuftig og logisk måte.

En lærer kan altså overbevise andre om Bibelens sannhet ved å bygge på et bibelsk grunnlag. (2. Timoteus 2: 15) Dette var et trekk ved Paulus’ tjeneste. Til og med sølvsmeden Demetrius, som anså den kristne lære for å være falsk, bemerket: «Ikke bare i Efesos, men i nesten hele distriktet Asia har [denne Paulus] overtalt en anselig folkemengde og fått dem til å anta en annen mening, idet han sier at de guder som er laget med hender, ikke er guder.» — Apostlenes gjerninger 19: 26.

Hvordan du kan bruke kunsten å  overbevise i forkynnelsen

Jesus Kristus gav sine etterfølgere denne befalingen: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.» (Matteus 28: 19, 20) I over 230 land er Jehovas vitner lydige mot hans befaling. I tjenesteåret 1997 ledet de hver måned gjennomsnittlig 4 552 589 hjemmebibelstudier verden over.

Hvis du har det privilegium å lede et hjemmebibelstudium, møter du utfordringer som krever at du gjør bruk av kunsten å overbevise. Tenk deg for eksempel at det under det neste studiet oppstår et spørsmål angående treenighetslæren. Hva om den du studerer med, tror på denne læresetningen? Du kan kanskje gi ham en publikasjon som drøfter det emnet. Etter at han har lest den, er han kanskje blitt overbevist om at Gud og Jesus ikke er samme person. Men hvis han fortsatt har spørsmål, hvordan kan du da gå fram?

Lytt oppmerksomt. Det vil hjelpe deg til å finne ut hva den du studerer med, mener om emnet. Hvis han for eksempel sier: «Jeg tror på treenighetslæren», kunne du raskt tilbakevise denne læresetningen ut fra Bibelen. Men det finnes forskjellige oppfatninger av treenighetslæren. Den du studerer med, tror kanskje noe helt annet enn det som du ville definere som treenighetslæren. Det samme kan være tilfellet med andre trosoppfatninger, for eksempel reinkarnasjonslæren, læren om sjelens udødelighet og spørsmålet om frelse. Så lytt oppmerksomt før du snakker. Bygg ikke din oppfatning av hva den interesserte tror, på antagelser. — Ordspråkene 18: 13.

Still spørsmål. For eksempel: «Har du alltid trodd på treenighetslæren? Har du noen gang foretatt et grundig studium av hva Bibelen sier om dette emnet? Hvis Gud er en del av en treenighet, ville ikke da hans Ord, Bibelen, klart og tydelig ha gitt uttrykk for det?» Når du underviser den interesserte, bør du av og til stoppe opp og stille slike spørsmål som: «Synes du at det vi har drøftet så langt, virker fornuftig?» «Er du enig i denne forklaringen?» Når du gjør forstandig bruk av spørsmål, engasjerer du den interesserte i læreprosessen. Han bør ikke bare høre på at du redegjør for et emne.

Gjør bruk av fornuftige resonnementer. Når du drøfter treenighetslæren, kan du for eksempel si til den du studerer med: «Da Jesus ble døpt, kom det en røst fra himmelen som sa: ’Du er min Sønn, den elskede.’ Hvis Gud befant seg på jorden og ble døpt, ville han da overføre sin stemme til himmelen og tilbake igjen slik at ordene kunne høres på jorden? Ville ikke det være villedende? Ville Gud, ’som ikke kan lyve’, gjøre noe så bedragersk?» — Lukas 3: 21, 22; Titus 1: 1, 2.

Fornuftige resonnementer presentert på en taktfull måte er ofte svært virkningsfulle. Tenk over det en kvinne vi kan kalle Barbara, erfarte. Hele sitt liv hadde hun trodd at Jesus var Gud og en del av en treenighet som innbefattet den hellige ånd. Men så fortalte et av Jehovas vitner henne at Gud og Jesus er to forskjellige personer, og han viste henne skriftsteder som underbygde hans påstand.b Barbara kunne ikke motsi Bibelen. Men samtidig var hun frustrert. Treenighetslæren var tross alt noe som betydde mye for henne.

Dette vitnet resonnerte tålmodig med Barbara. «Hvis du skulle lære meg at to personer er jevnbyrdige,» spurte han, «hvilket familieforhold ville du da illustrere det med?» Hun tenkte seg om et øyeblikk og svarte så: «Jeg ville kanskje bruke to brødre.» «Nettopp,» svarte vitnet. «Kanskje til og med identiske tvillinger. Men da Jesus lærte oss å se på Gud som Faderen og på seg selv som Sønnen, hvilket budskap formidlet han da?» «Jeg forstår,» sa Barbara. «Han beskriver den ene som eldre og med større autoritet.»

«Ja,» svarte vitnet, «og Jesu jødiske tilhørere, som levde i et patriarkalsk samfunn, ville spesielt ha trukket den konklusjonen.» For å understreke poenget sa vitnet videre: «Hvis vi kan bruke en slik passende illustrasjon for å beskrive jevnbyrdighet — den om brødre eller identiske tvillinger — kan vi være sikker på at Jesus, den store Lærer, kunne ha gjort det samme. I stedet brukte han ordene ’far’ og ’sønn’ for å beskrive forholdet mellom seg selv og Gud.»

Barbara forstod poenget, og hun aksepterte det. Hennes hjerte var blitt nådd ved hjelp av kunsten å overbevise.

Når det er følelser inne i bildet

Dypt rotfestede religiøse trosoppfatninger har ofte en følelsesmessig side. Tenk på tilfellet med Edna, en ivrig katolikk. Hennes to barnebarn, som var i tenårene, viste henne klare bibelske beviser for at Gud og Jesus ikke er samme person. Edna forstod det hun hørte. Likevel sa hun vennlig, men bestemt: «Jeg tror på den hellige treenighet.»

Du har kanskje opplevd noe lignende. Mange betrakter sin religions læresetninger som en del av sin identitet. For å overbevise slike mennesker skal det mer til enn ren logikk eller en rekke skriftsteder som viser at denne personens synspunkt er feil. En slik situasjon kan håndteres på en god måte ved å kombinere kunsten å overbevise med medfølelse. (Jevnfør Romerne 12: 15; Kolosserne 3: 12.) Det er riktignok slik at en dyktig lærer bør ha en sterk overbevisning. Paulus brukte for eksempel uttrykk som «jeg er overbevist om» og «jeg vet og er i Herren Jesus overbevist om». (Romerne 8: 38; 14: 14) Men når vi gir uttrykk for vår overbevisning, bør vi ikke gjøre det på en dogmatisk og selvrettferdig måte, og vi bør heller ikke være sarkastiske eller nedlatende når vi legger fram bibelske sannheter. Vi ønsker på ingen måte å støte eller fornærme den vi studerer med. — Ordspråkene 12: 18.

Det er mye mer virkningsfullt å respektere den interessertes trosoppfatninger og hans rett til å tro på dem. Ydmykhet er nøkkelen. En lærer som har et ydmykt sinn, føler ikke at han er overlegen i forhold til den han studerer med. (Lukas 18: 9—14; Filipperne 2: 3, 4) En gudgitt evne til å overbevise innbefatter en ydmyk holdning som får en til å si: «Jehova har i sin godhet hjulpet meg til å forstå dette. La meg hjelpe deg til å forstå det.»

Paulus skrev til sine medkristne i Korint: «Vår krigførings våpen er jo ikke kjødelige, men mektige ved Gud til å rive ned sterkt befestede ting. For vi river ned resonnementer og enhver høyde som er reist opp mot kunnskapen om Gud; og vi fører enhver tanke i fangenskap for å gjøre den lydig mot Kristus.» (2. Korinter 10: 4, 5) Jehovas vitner bruker i dag Guds Ord for å rive ned sterkt befestede falske læresetninger og dypt forankrede handlemåter og holdninger som mishager ham. (1. Korinter 6: 9—11) Når de gjør det, har de i tankene at Jehova i sin kjærlighet har vært tålmodig med dem. Hvor glade er de ikke for å ha hans Ord, Bibelen, og for å bruke dette mektige redskapet til å rive ned falske læresetninger og nå folks hjerte ved hjelp av kunsten å overbevise!

[Fotnoter]

[Ramme på side 23]

Nå hjertet til den du studerer med

◻ Be om Jehovas ledelse for å nå hjertet til den du studerer med. — Nehemja 2: 4, 5; Jesaja 50: 4.

◻ Finn ut hva den interesserte tror, og hvorfor en falsk læresetning appellerer til ham. — Apostlenes gjerninger 17: 22, 23.

◻ Vær vennlig og tålmodig og forsøk å bevare en felles plattform, samtidig som du baserer dine logiske argumenter på Bibelen. — Apostlenes gjerninger 17: 24—34.

◻ Underbygg bibelske sannheter med virkningsfulle illustrasjoner når det er mulig. — Markus 4: 33, 34.

◻ Vis den du studerer med, fordelene ved å ta til seg nøyaktig kunnskap ut fra Bibelen. — 1. Timoteus 2: 3, 4; 2. Timoteus 3: 14, 15.