«Mitt elskede og trofaste barn i Herren»

TIMOTEUS gikk målbevisst bort fra hjemmet sitt, med blikket fokusert på det som lå foran ham. Reisefellene hans viste vei, forbi steder som Timoteus kjente godt. Byen Lystra, som lå på en liten høyde nede i en dal, forsvant etter hvert bak dem. Timoteus smilte mens han tenkte på moren og mormoren, som hadde struttet av stolthet og prøvd å holde tårene tilbake da han gikk. Skulle han snu seg og vinke en siste gang?

Av og til så apostelen Paulus bort på Timoteus og smilte oppmuntrende. Han visste at Timoteus fortsatt hadde sin sjenerthet å kjempe med, men han var glad for å se hvor entusiastisk han var. Timoteus var nokså ung, kanskje fortsatt i tenårene eller i begynnelsen av 20-årene. Han hadde enorm respekt for Paulus og var veldig glad i ham. Nå skulle Timoteus være med denne dynamiske mannen, som hadde så sterk tro, på en reise som ville ta ham langt hjemmefra. De ville komme til å reise både til fots og med båt og møte utallige farer underveis. Timoteus visste ikke om han noen gang ville få se hjemmet sitt igjen.

Hva var det som fikk denne unge mannen til å velge dette? Hva ville han få igjen for å bringe slike ofre? Og hva kan vi lære av Timoteus’ tro?

La oss gå to–tre år tilbake i tid, og la oss gå ut fra – noe som er sannsynlig – at Lystra var Timoteus’ hjemby. Lystra var en liten by som lå i en bortgjemt, vannrik dal. Det er mulig at innbyggerne forstod gresk, men de snakket fortsatt det lokale språket, lykaonisk. En dag kom den fredelige byen i opprør. To kristne misjonærer, Paulus og hans reisefelle, Barnabas, hadde kommet fra Ikonium, en større by i nærheten. Mens de forkynte for folket, la Paulus merke til en ufør mann som viste at han hadde ekte tro. Så Paulus utførte et mirakel og helbredet mannen! – Apostlenes gjerninger 14:5–10.

Mange av dem som bodde i Lystra, trodde på myter om at guder forkledd som mennesker hadde kommet dit i tidligere tider. Så innbyggerne trodde at Paulus var Hermes og Barnabas Zevs! Det var så vidt de to ydmyke kristne mennene klarte å forhindre at folket ofret til dem. – Apostlenes gjerninger 14:11–18.

Noen få, derimot, forstod at det ikke var mytiske hedenske guder som hadde kommet på besøk, men at det var noe virkelig og fantastisk som skjedde. Eunike, en jødisk kvinne som var gift med en ikke-troende grekera, og moren hennes, Lo’is, hørte for eksempel sikkert på Paulus og Barnabas med glede og begeistring. Endelig fikk de høre de nyhetene som alle troende jøder hadde lengtet etter – Messias hadde kommet og hadde oppfylt mange av de profetiene som var skrevet om ham i Skriftene!

Prøv å forestille deg hvordan Paulus’ besøk må ha virket på Timoteus. «Fra den spede barndom av» var Timoteus blitt opplært til å elske de hellige hebraiske skrifter. (2. Timoteus 3:15) I likhet med moren og mormoren forstod han at Paulus og Barnabas fortalte sannheten om Messias. Og tenk på den uføre mannen som Paulus helbredet. Timoteus hadde sikkert sett ham utallige ganger på gatene i Lystra helt siden han var barn. Nå så han denne mannen gå omkring for første gang! Det er ikke rart at Eunike og Lo’is ble kristne, og at Timoteus også ble det. Foreldre og besteforeldre kan lære mye av Eunike og Lo’is. Kan du øve god innflytelse på ungdommer?

De som ble kristne disipler i Lystra, må ha blitt veldig begeistret da de fikk høre om det håpet som ble holdt fram for Kristi etterfølgere. Men de fikk også erfare at det å være en disippel har sin pris. Fanatiske jødiske motstandere fra Ikonium og Antiokia kom til byen, og de hisset opp de ustabile innbyggerne og fikk dem til å vende seg mot Paulus og Barnabas. Det gikk ikke lang tid før voldelige folkemengder kom etter Paulus og kastet stein på ham. Han ble truffet flere ganger og segnet om. Pøbelen slepte ham utenfor byen og lot ham bli liggende, for de trodde han var død. – Apostlenes gjerninger 14:19.

Men disiplene i Lystra kom og flokket seg omkring Paulus. Så lettet de må ha blitt da han rørte på seg, reiste seg opp og modig gikk rett tilbake inn i Lystra! Dagen etter reiste han og Barnabas til byen Derbe for å fortsette å forkynne. Etter at de hadde hjulpet mange der også til å bli disipler, trosset de enda en gang farene og drog tilbake til Lystra. Hvorfor? Beretningen forteller at de styrket disiplene og «oppmuntret dem til å bli i troen». Se for deg den unge Timoteus der han med store øyne hører Paulus og Barnabas si til disse kristne at deres strålende framtidshåp er vel verdt å kjempe for. De sa: «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.» – Apostlenes gjerninger 14:20–22.

Timoteus hadde sett at Paulus levde opp til disse ordene, og at han modig trosset mye motgang for å kunne gjøre andre kjent med det gode budskap. Så han var klar over at hvis han fulgte Paulus’ eksempel, ville folket i Lystra, kanskje til og med hans egen far, motarbeide ham. Men han hadde ikke tenkt å la dette påvirke hvordan han valgte å tjene Gud. Det er mange ungdommer i dag som er som Timoteus. De velger venner som har en sterk tro, og som oppmuntrer og styrker dem. Og de slutter ikke å tjene den sanne Gud selv om de møter motstand!

Som tidligere nevnt kom Paulus på besøk igjen to–tre år senere. Forestill deg hvor forventningsfulle de var hjemme hos Timoteus da Paulus kom, denne gangen sammen med Silas. Det var helt sikkert hyggelig for Paulus også. Han fikk med egne øyne se resultatene av at han hadde sådd sannhetens såkorn i Lystra. Lo’is og datteren hennes, Eunike, var nå lojale kristne kvinner. Paulus gledet seg over å se at de hadde en «tro uten hykleri». (2. Timoteus 1:5) Og hva med den unge Timoteus?

Paulus så at den unge mannen hadde gjort store åndelige framskritt siden forrige besøk. Timoteus «ble vel omtalt av brødrene», ikke bare i Lystra, men også i Ikonium, som lå cirka tre mil lenger nordøst. (Apostlenes gjerninger 16:2) Hvordan hadde han fått et slikt omdømme?

«De hellige skrifter» som Timoteus’ mor og mormor hadde undervist ham i «fra den spede barndom av», omfattet gode, praktiske råd for ungdommer. (2. Timoteus 3:15) Her er et eksempel: «Tenk på din Store Skaper i din unge manndoms dager.» (Forkynneren 12:1) Disse ordene fikk en dypere mening for Timoteus etter at han ble kristen. Han forstod at noe av det beste han kunne gjøre for å tenke på sin Store Skaper, var å gjøre andre kjent med det gode budskap om Guds Sønn, Jesus Kristus. Det kan nok være at Timoteus til å begynne med var hemmet av sjenerthet, men han lærte etter hvert å overvinne den og frimodig forkynne det gode budskap.

De mennene som tok ledelsen i menighetene, la merke til Timoteus’ framgang. De ble sikkert rørt over å se hvordan han styrket og oppmuntret alle rundt seg. Men noe som var enda viktigere, er at Jehova Gud la merke til Timoteus. Han forutsa visse ting når det gjaldt ham. Det kan ha dreid seg om hva slags tjeneste han en dag kom til å utføre til gagn for mange menigheter. Da Paulus kom på besøk, så han at Timoteus kunne bli en nyttig reisefelle på misjonsreiser. Brødrene i Lystra var enig. De la hendene på den unge mannen, noe som viste at han fikk et spesielt privilegium i tjenesten for Jehova Gud. – 1. Timoteus 1:18; 4:14.

Vi kan sikkert forestille oss at det å bli vist en slik tillit og få et så stort ansvar må ha fylt Timoteus med ærefrykt og ydmykhet. Han var villig til å reise.b Men hvordan reagerte den ikke-troende faren hans på at sønnen ble kalt til å bli en reisende kristen forkynner? Han hadde sannsynligvis helt andre planer for ham. Hva med Timoteus’ mor og mormor? Var de sprekkeferdige av stolthet, samtidig som de prøvde å skjule at de var bekymret for hvordan det skulle gå? Det ville i så fall ha vært helt naturlig.

Vi vet i hvert fall at Timoteus reiste. Og den morgenen som er beskrevet i begynnelsen av denne artikkelen, begynte han på et liv som reisende sammen med Paulus. For hvert skritt han tok, betydde lyden av knasende stein og raslende gress under sandalene at han var på vei mot det ukjente, bort fra hjemmet sitt i Lystra. Etter en lang dag kom de tre mennene fram til Ikonium. Timoteus var vitne til hvordan Paulus og Silas overgav den nyeste veiledningen fra det styrende råd i Jerusalem til de kristne i Ikonium, og hvordan de bygde opp troen deres. (Apostlenes gjerninger 16:4, 5) Men det var bare begynnelsen.

Etter at misjonærene hadde besøkt menighetene i Galatia, forlot de de brede, brolagte romerske veiene og gikk hundrevis av kilometer over den enorme høysletten i Frygia, først nordover og deretter vestover. Under ledelse av Guds hellige ånd kom de etter hvert til Troas, hvor de gikk om bord i en båt og seilte til Makedonia. (Apostlenes gjerninger 16:6–12) Nå hadde Paulus sett hvor nyttig Timoteus var. Paulus kunne la ham bli igjen i Berøa sammen med Silas. (Apostlenes gjerninger 17:14) Han sendte ham til og med alene til Tessalonika, hvor Timoteus etterlignet de eksemplene han hadde iakttatt så nøye, og bygde opp de trofaste kristne. – 1. Tessaloniker 3:1–3.

Paulus skrev senere om Timoteus: «Jeg har ingen som har et slikt sinnelag som han, ingen som så oppriktig vil ha omsorg for det som angår dere.» (Filipperne 2:20) Det var ingen tilfeldighet at Timoteus hadde fått et slikt omdømme. Han hadde gjort seg fortjent til det ved å arbeide hardt, ydmykt tjene andre og trofast holde ut i vanskelige situasjoner. For et flott eksempel for ungdommer i dag! Glem aldri at det er du selv som skaper omdømmet ditt. Du som er ung, har en enestående mulighet til å skape deg et navn ved å sette Jehova Gud på førsteplassen i livet og behandle andre på en vennlig og respektfull måte.

I en periode på 14 år samarbeidet Timoteus mye med sin gode venn Paulus. Han var utsatt for mange farer sammen med ham, og de opplevde også mange gleder sammen. (2. Korinter 11:24–27) En gang satt Timoteus til og med i fengsel for sin tros skyld. (Hebreerne 13:23) Han følte også den samme dype og inderlige kjærligheten og omsorgen for brødrene og søstrene som Paulus. I et brev skrev Paulus til ham: «Jeg husker dine tårer.» (2. Timoteus 1:4) Det ser ut til at Timoteus, akkurat som Paulus, lærte å ‘gråte med dem som gråter’. (Romerne 12:15) Han viste empati, slik at han bedre kunne oppmuntre og trøste dem. For et godt eksempel han var for oss!

Ikke overraskende ble Timoteus med tiden en dyktig kristen tilsynsmann. Paulus betrodde ham det ansvar å besøke menighetene, ikke bare for å styrke og oppmuntre dem, men også for å utnevne kvalifiserte menn til å tjene som eldste og menighetstjenere. – 1. Timoteus 5:22.

Paulus var veldig glad i Timoteus og gav ham ofte nyttig veiledning og faderlige råd. Han oppfordret ham inntrengende til å ta vare på de åndelige gavene han hadde fått, og fortsette å vokse og gjøre framskritt. (1. Timoteus 4:15, 16) Han sa at han aldri måtte la det at han var ung – og kanskje også litt usikker – hindre ham i å ta et fast standpunkt for det som var rett. (1. Timoteus 1:3; 4:6, 7, 11, 12) Han gav ham til og med råd om hvordan han skulle takle sine hyppige sykdomstilfeller, muligens problemer med magen. – 1. Timoteus 5:23.

Den tiden kom da Paulus visste at livet hans nærmet seg slutten. Han kom tydeligvis til å bli henrettet innen kort tid. Han ble inspirert av Gud til å skrive et siste brev til Timoteus. Der stod disse rørende ordene: «Gjør ditt ytterste for snart å komme til meg.» (2. Timoteus 4:9) Paulus var inderlig glad i Timoteus. Han kalte ham «mitt elskede og trofaste barn i Herren». (1. Korinter 4:17) Det var helt naturlig at han gjerne ville ha ham hos seg nå da enden nærmet seg! Vi kan med fordel spørre oss selv: Er jeg en som folk kommer til for å få trøst når de har det vanskelig?

Kom Timoteus fram i tide? Det vet vi ikke. Det vi vet, er at han alltid gjorde sitt beste for å trøste og oppmuntre Paulus og mange andre. Han levde opp til betydningen av navnet sitt: «En som ærer Gud.» Og ved sin tro var han et enestående eksempel for oss alle, både unge og gamle.