Gjør mer enn å si: «Hold dere varme og spis dere mette»
«Sett at . . . en av dere sier til [nødstilte brødre]: ’Farvel, hold dere varme og spis dere mette’ — hva hjelper det, dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger? Slik er det også med troen: Har den ikke gjerninger, er den rett og slett død.» — JAKOB 2: 15—17.
1. Hvilken vanskelig situasjon hadde en bror i Nigeria kommet opp i?
DET er anslått at Lebechi Okwaraocha ble født før 1880, så han er godt over 100 år gammel. Han arvet og tilbad sine nigerianske foreldres juju. Da han så var i 80-årene, begynte han å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Han anvendte det han lærte, og ble døpt. Han har altså vært et av Jehovas vitner i cirka 30 år. For ikke så lenge siden kom noen eldste fra menigheten hans for å besøke ham og hans 72 år gamle anglikanske kone etter et svært kraftig regnvær. Begge var fortvilt. De bodde i en hytte med stråtak, men nå stod gulvet under vann, og de hadde ingen slektninger som de kunne bo hos, eller som kunne hjelpe dem med å foreta reparasjoner. Hva hadde du gjort hvis du hadde vært der? La oss ta for oss noen bibelske råd før vi finner ut hva som skjedde.
2. Hvorfor er vi interessert i «gode gjerninger»?
2 Kristus Jesus «gav seg selv for oss for å . . . rense oss så vi kan være hans eget folk, som med iver gjør gode gjerninger». (Titus 2: 14) Disse gjerningene har med den livreddende forkynnelsen av Riket å gjøre. (Markus 13: 10; Åpenbaringen 7: 9, 10) Men kristne «gode gjerninger» innbefatter mer enn det viktige forkynnelsesarbeidet, for Jesu halvbror Jakob sa: «En gudstjeneste som er ren og feilfri i Gud vår Fars øyne, er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød, og ikke la seg flekke til av verden.» — Jakob 1: 27.
3, 4. Hva kan vi lære av 1. Timoteus, kapitlene 3 til 5, angående «gode gjerninger», og hvilke spørsmål oppstår som følge av det?
3 Menighetene i det første århundre gjorde «gode gjerninger» av begge slag. I 1. Timoteus, kapittel 3, skrev apostelen Paulus, etter at han hadde nevnt hvilke kvalifikasjoner tilsynsmennene og menighetstjenerne (EN) må ha, at «Guds menighet [er] sannhetens støtte og grunnvoll». (1. Timoteus 3: 1—15) Han viste at kristne som holdt seg til den sanne lære, kunne frelse både seg selv og dem som hørte dem. (1. Timoteus 4: 16) Paulus kom så inn på den ’gode gjerning’ å yte trofaste enker som var «uten livsfornødenheter» (NW), materiell hjelp. — 1. Timoteus 5: 3—5.
4 I tillegg til å ta del i evangeliseringsarbeidet bør vi altså være interessert i å gjøre slike «gode gjerninger» som det å «hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød». Hva kan de eldste og menighetstjenerne gjøre i denne forbindelse, som de «som tar ledelsen»? (Hebreerne 13: 17, NW) Hvordan kan andre blant oss hjelpe dem med dette? Og hva kan vi personlig gjøre for å gjøre den slags «gode gjerninger»?
Eldste som tar ledelsen på en god måte
5. Hva gjorde Paulus da det oppstod en spesiell nødssituasjon, og hva er blitt gjort i lignende situasjoner i vår tid?
5 Da det oppstod en spesiell nødssituasjon i Judea, tok Paulus, som var eldste, ledelsen i å treffe hjelpetiltak. Et slikt lederskap førte til at det ble så lite forvirring og uorden som mulig, og at tingene kunne fordeles rettferdig, etter hvor stort behovet var. (1. Korinter 16: 1—3; Apostlenes gjerninger 6: 1, 2) De eldste i vår tid har også tatt ledelsen i å treffe hjelpetiltak etter katastrofer som er blitt forårsaket av flom, leirskred, tidevannsbølger, tornadoer og jordskjelv, og har dermed vist at de ’tenker på andres beste’. — Filipperne 2: 3, 4.
6. Hvordan reagerte de eldste da det inntraff en katastrofe i California i USA?
6 Våkn opp! for 8. oktober 1986 trakk fram et eksempel på en slik kristen virksomhet. Mange eldste gikk til handling da en demning brast og forårsaket flom i California i USA. Disse åndelige hyrdene undersøkte straks om noen i hjorden var savnet eller trengte medisinsk hjelp, mat eller losji. De eldste samarbeidet med Jehovas vitners hovedkontor. Det ble nedsatt et hjelpeutvalg, og etter hvert som andre vitner kom for å hjelpe til, ble de organisert i grupper for å rydde opp og reparere ødelagte hus. De eldste førte også tilsyn med innkjøp og fordeling av forsyninger. Dette viser at når det oppstår slike spesielle nødssituasjoner, ’kan enhver av disiplene gi så mye han kan avse’, eller bestemme hvor mye han vil gjøre, men at det vil være klokt å rådføre seg med de lokale tilsynsmennene og følge deres instrukser. — Jevnfør Apostlenes gjerninger 11: 27—30.
7. Hvilke mer alminnelige behov bør vi også prøve å dekke?
7 Enten du er eldste eller ikke, er du kanskje fra tid til annen i stand til å hjelpe når det oppstår store behov etter en katastrofe, men det finnes mer alminnelige behov som kan være like viktige — behov som oppstår i din egen menighet. Fordi disse behovene kanskje ikke er så sensasjonelle som de behov som oppstår etter en større katastrofe, kan en ha lett for å overse dem eller vie dem liten oppmerksomhet. Men det er egentlig lokale behov som blir nevnt i Jakob 2: 15—17. Ja, i din menighet vil du kanskje stå overfor den største utfordring, og den vil vise hvorvidt din ’tro har gjerninger eller rett og slett er død’.
8. Hvordan kan tilsynsmennene legge visdom for dagen når det gjelder behov som oppstår i menigheten?
8 Når de eldste tar ledelsen, bør de bestrebe seg på å være ’vise og forstandige’. (Jakob 3: 13) Med visdom kan de beskytte hjorden mot bedragere som går fra bror til bror (eller fra menighet til menighet) for å låne penger eller dikter opp historier for å få «hjelp». Tilsynsmennene sympatiserer ikke med dem som er late, for den bibelske regel er: «Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke spise.» (2. Tessaloniker 3: 10—15) Men de vil ikke ’lukke hjertet til’ for de nødlidende eller få andre til å gjøre det. (1. Johannes 3: 17) En annen grunn til at de må være vise, er at Bibelen ikke gir oss uendelig mange regler for hvordan vi skal ta oss av de nødstilte. Situasjonen varierer fra sted til sted.
9. a) Hvordan tok man seg av kristne enker som fortjente å få hjelp, i det første århundre? b) Hva slags hjelp kan kanskje slike få i dag?
9 Vi kan nevne et eksempel: I 1. Timoteus 5: 3—10 snakket Paulus om enker som var «uten livsfornødenheter» (NW), og som fortjente hjelp. Det var først og fremst deres troende slektninger som var forpliktet til å hjelpe dem. Hvis slektningene ignorerte denne forpliktelsen, kunne de ødelegge sitt forhold til Gud. Men hvis en nødlidende enke som fortjente hjelp, ikke kunne få hjelp på denne måten, var det mulig for de eldste å sørge for at hun fikk materiell støtte fra menigheten. Også i nyere tid har noen menigheter hjulpet spesielt nødlidende brødre og søstre. De fleste land har nå imidlertid en sosial ordning som sørger for at eldre og uføre og de som vil arbeide, men som ikke får seg et arbeid, får stønad. Men de kristne eldste ønsker kanskje å hjelpe på en annen måte. Noen som virkelig er trengende, og som oppfyller kravene til å få offentlig stønad, får det ikke fordi de ikke vet hvordan de skal søke om å få det, eller fordi de er redd for å spørre. De eldste kan derfor henvende seg til det offentlige eller kontakte Jehovas vitner som har erfaring i slike spørsmål. De kan så sørge for at en slik bror eller søster hjelper de nødlidende til å få den stønad som de har krav på. — Romerne 13: 1, 4.
Å sørge for praktisk hjelp
10. Hva bør de eldste vie oppmerksomhet når de ser til hjorden?
10 Ofte er det oppmerksomme tilsynsmenn som sørger for at nødlidende får hjelp av kjærlige brødre og søstre. De eldste bør være oppmerksomme på åndelige og fysiske behov når de ser til alle i hjorden. De legger forståelig nok vekt på ’bønn og Ordets tjeneste’. (Apostlenes gjerninger 6: 4) De prøver derfor å ordne det slik at medlemmer av hjorden som er sengeliggende eller innlagt på sykehus, får åndelig føde. De eldste kan kanskje sørge for at møtene blir tatt opp på bånd til gagn for dem som ikke er i stand til å komme på møtene. Eldste og menighetstjenere som skiftes om å levere kassettene, har erfart at besøkene deres setter dem i stand til å gi de syke andre åndelige gaver. (Romerne 1: 11, 12) Samtidig kan de finne ut hvilke behov de har.
11. Hvordan kan man sørge for at en funksjonshemmet eller eldre søster får hjelp?
11 Det kan være at de finner ut at en funksjonshemmet eller eldre søster av og til kunne komme til Rikets sal eller ha en liten andel i felttjenesten hvis en søster hjalp henne med å bade og kle på seg. (Jevnfør Salme 23: 1, 2, 5.) Tilsynsmennene kan også gi én blant dem selv i oppdrag å ordne med at dette blir gjort. De kan dessuten spørre menigheten om det er noen som vil følge en eldre eller funksjonshemmet når han eller hun må reise med et offentlig transportmiddel, eller som kan hente vedkommende med bil. Når det er en bestemt plan for dette, foregår det hele på en mer ordnet måte.
12. Hvordan kan andre samarbeide med tilsynsmennene for å hjelpe syke og eldre?
12 De eldste oppdager kanskje andre forhold som de kan forbedre ved å tilby hjelp eller treffe kjærlige tiltak. Det kan for eksempel være at en eldre eller syk søster ikke har klart å stelle huset like godt som før. Kan noen menighetstjenere eller andre rekke henne en hjelpende hånd? Det at de klipper plenen eller hekken, kan kanskje til og med føre til at hun føler seg bedre fordi hun vet at huset nå ikke gir grunn til kritikk i nabolaget. Trenger hagen å bli vannet? Er en søster som skal ut og handle, villig til å stikke innom henne og kjøpe det hun trenger? Husk at apostlene var interessert i å yte praktisk hjelp, og at de sørget for at noen i menigheten hjalp dem som hadde behov for hjelp. — Apostlenes gjerninger 6: 1—6.
13. Hva ble følgen av at de eldste hjalp den nigerianske broren som er nevnt tidligere?
13 En slik kristen omsorg viste også de eldste vi nevnte tidligere, og som oppdaget at Lebechi Okwaraocha og hans kone befant seg i en vanskelig situasjon, da de kom på hyrdebesøk. Eldsterådet tok straks opp saken og fortalte menigheten hva de tenkte å gjøre — å rive huset og bygge det opp igjen. Flere brødre og søstre gav materialer og deltok villig i prosjektet. På en uke bygde de et solid lite hus med blikktak. Rapporten fra Nigeria lyder:
«Landsbyboerne ble overrasket og kom spontant med mat og drikke til de brødrene og søstrene som arbeidet hardt til sent på kveld for å bli ferdig før det neste regnværet kom. Mange av landsbyboerne klaget over andre religiøse grupper som ifølge det de sa, plyndrer folk istedenfor å hjelpe de fattige. Det ble snakket om denne hendelsen i hele distriktet. Landsbyboerne er blitt svært mottagelige for sannheten, og det er blitt opprettet mange hjemmebibelstudier.»
Din andel i disse «gode gjerninger»
14. Hvilket syn bør vi ha på det å gjøre «gode gjerninger» til gagn for våre brødre?
14 Ofte kan vi naturligvis hjelpe eldre, uføre, sykehusinnlagte eller andre privat eller direkte. Hvis vi ser en måte å la den ekte kristendom komme til uttrykk på, kan vi prøve å hjelpe med én gang. (Apostlenes gjerninger 9: 36—39) Grunnen til at vi hjelper, er ikke at andre legger press på oss, men at vi har kristen kjærlighet. Det vi først og fremst bør ha når vi yter praktisk hjelp, er ekte interesse og medfølelse. Ingen av oss kan naturligvis skru klokken tilbake til gagn for de eldre, helbrede sykdommer mirakuløst eller sørge for at alle i menigheten kommer i samme økonomiske situasjon. Men vi bør avgjort være omsorgsfulle og være villige til å gi. Når vi er det og handler i samsvar med det, vil kjærlighetens bånd mellom oss og dem vi hjelper, bli styrket. Det ble båndet mellom Paulus og Onesimus. Onesimus var en forholdsvis ny kristen som ’var Paulus til hjelp’ en gang ’han bar lenker’. — Filemon 10—13; Kolosserne 3: 12—14; 4: 10, 11.
15. Hvordan kan vi hjelpe noen som virkelig trenger hjelp?
15 Av og til kan vi være med på å dekke et materielt behov ved å gi en gave enten anonymt eller i det skjulte. Har en bror mistet jobben og ikke klart å finne en ny jobb? Må en søster betale uventede legeregninger, eller er hun blitt utsatt for en ulykke eller blitt rant? Slike situasjoner kan oppstå rundt oss. Når vi gir en barmhjertighetsgave, vil vår Far som ser i det skjulte, legge merke til det og godkjenne det. (Matteus 6: 1—4) Eller istedenfor å gi penger kan vi kanskje i likhet med Job gi de fattige klær og gi enkene eller de farløse mat eller tilberede måltider til dem. — Job 6: 14; 29: 12—16; 31: 16—22.
16. På hvilken annen praktisk måte kan en av og til gi hjelp? Trekk fram et eksempel.
16 Din erfaring eller dine kontakter kan bli en kilde til praktisk hjelp. En bror spurte bror W— om å få et lån. Bror W— spurte da vennlig: ’Hvorfor tror du at jeg har ekstra penger å låne bort?’ Broren svarte: ’Fordi du er flinkere til å stelle med penger.’ Bror W—, som ofte hadde lånt bort penger til dem som trengte det, kom da med dette kloke forslaget: ’Kanskje det du egentlig trenger, er å få hjelp til å lære hvordan du skal stelle med penger, og jeg vil gjerne hjelpe deg med det, hvis du vil.’ Slik hjelp blir særlig satt pris på av brødre som trenger å tilpasse sin levestandard nye forhold, eller som er villige til å arbeide hardt, selv om de har en mindre ansett jobb. Hvis en virkelig trenger et lån, er det fornuftig å ha en skriftlig, undertegnet kontrakt, slik at det ikke oppstår problemer senere. Men mange brødre som kvier seg for å låne penger, ville sette stor pris på personlig hjelp av en som kan gi gode råd og har stor erfaring. (Romerne 13: 8) Dette blir illustrert ved en opplevelse fra Vest-Afrika som handler om Emmanuel:
Selv om Emmanuel var en erfaren barber, hadde han få kunder, og han ble motløs fordi han ikke klarte å tjene til livets opphold. En oppmerksom eldste i menigheten spurte så Emmanuel om han kunne tenke seg å utføre et annet slags arbeid. Ja, det kunne han, for han ville ikke la yrkesstolthet hindre seg. Denne eldste snakket med noen kolleger og fant en jobb til Emmanuel på et sykehus. Han har gjort det bra i denne jobben og har vært i stand til å hjelpe andre i menigheten.
17. Hvordan kan du kanskje hjelpe en som er på sykehus? (Salme 41: 1—3)
17 Når en medkristen er på sykehus eller sykehjem, har man spesielle muligheter for å hjelpe. Også i slike tilfelle er det av grunnleggende betydning å ha oppriktig interesse og omtanke. Du kan vise dette ved å være villig til å lese oppbyggende, kristen litteratur for pasienten eller fortelle oppmuntrende opplevelser. Men er det også fysiske behov du kan være med på å dekke? Noen steder har sykepleierne så mye å gjøre at pasienter ikke får bade ofte nok eller ikke får nok mat med mindre besøkende hjelper dem. Så hvis legene ikke har noe imot det, kan du kanskje ta med noe næringsrik mat til en pasient eller hjelpe ham med å vaske håret eller bade. Ville han sette pris på en varm morgenkåpe eller tøfler? (2. Timoteus 4: 13) Eller kan du tilby deg å ordne noen saker som bekymrer pasienten? Kanskje han ønsker å få lønnssjekken hevet og noen regninger betalt. Du kan yte nyttig hjelp ved å gjøre selv enkle ting for ham, for eksempel å sørge for at posten ikke hoper seg opp hjemme hos ham, at plantene blir vannet, og at varmeovnene blir skrudd av.
18. Hva er du fast bestemt på å gjøre for dem som har det vanskelig?
18 Hver enkelt av oss kan uten tvil bli flinkere til å finne flere måter å hjelpe på, slik at vi gjør mer enn bare å si: «Hold dere varme og spis dere mette.» (Jakob 2: 16) Tenk på brødrene og søstrene i din menighet. Er det noen som virkelig fortjener hjelp fordi de har det vanskelig materielt sett, er syke, funksjonshemmede eller sengeliggende? Hva kan du gjøre for å hjelpe disse kjære medlemmene av menigheten som Kristus døde for? Hvis du har denne holdningen, er det lettere for deg å være bedre forberedt på å handle raskt når det oppstår vanskeligheter.
19. a) Hvorfor er det så viktig med likevekt i denne forbindelse? b) Hva er det beste vi kan gjøre for andre, og hvorfor? (Salme 72: 4, 16)
19 Når vi går inn for å hjelpe våre brødre, viser vi at vår tro ikke er død. Denne troen får oss også til å være iherdige i det kristne forkynnelsesarbeidet. Vi må bevare likevekten mellom det å hjelpe andre materielt og det å ha en regelmessig andel i det kristne evangeliseringsarbeidet. (Jevnfør Matteus 15: 3—9; 23: 23.) Jesu veiledning til Marta og Maria reflekterer denne likevekten. Han sa at hvis en veier materiell mat mot åndelig føde, så er det det sistnevnte som er «den gode del», og den vil ikke bli tatt fra en. (Lukas 10: 39—42) Det vil alltid være syke og fattige mennesker i den nåværende verdensordning. Vi både kan og bør gjøre godt mot dem. (Markus 14: 7) Men det beste vi kan gjøre, og det som vil være til mest varig gagn, er å lære andre om Guds rike. Det var det Jesus konsentrerte seg om. (Lukas 4: 16—19) Det er på den måten de fattige, syke og nødlidende kan bli fri for sine problemer og vanskeligheter for bestandig. For en glede det er å hjelpe våre brødre og andre til å sette sitt håp til Gud og til å «gripe det virkelige liv»! — 1. Timoteus 6: 17—19.
Husker du?
◻ Hva er de viktigste «gode gjerninger» den kristne menighet skal gjøre?
◻ Hvordan kan de eldste i menigheten på en likevektig måte gjøre «gode gjerninger» med tanke på sine brødres materielle omstendigheter?
◻ Hvilke praktiske tiltak kan de eldste treffe?
◻ Hvilke praktiske ting kan du gjøre for å hjelpe brødre og søstre som har det vanskelig?
[Ramme på side 17]
Menigheten brydde seg om dem
Et ektepar som hadde flyttet til en liten menighet i et landdistrikt, kom med denne tankevekkende rapporten:
’For tre år siden solgte min kone og jeg huset vårt og flyttet til en menighet langt unna som trengte støtte av modne brødre fordi det hadde vært noen problemer der. Snart hadde jeg fire ansvarsfulle stillinger. Vi var glad i brødrene og ville samarbeide med dem. Etter hvert som månedene gikk, ble menighetens ånd bedre, og to dyktige eldste flyttet til menigheten.
Min kone begynte å få problemer med helsen, og i fjor måtte hun gjennomgå en større operasjon. Den samme dagen som hun ble innlagt på sykehuset, fikk jeg hepatitt. To måneder senere mistet jeg jobben fordi økonomien i distriktet var svært dårlig. Sparepengene våre var oppbrukt, jeg var uten arbeid, og ingen av oss var helt bra ennå. Jeg var nedtrykt, for områdestevnet skulle snart holdes, og jeg hadde en post på programmet. Jeg hadde også fått et oppdrag på kretsstevnet, som skulle holdes et par uker senere. Men uten penger hadde jeg ingen anelse om hvordan jeg skulle komme på disse stevnene eller ta meg av familien min. En formiddag da min kone var ute i felttjenesten, satte jeg meg ned for å tenke igjennom vår situasjon.
Mens jeg satt og så ut av vinduet, spurte jeg meg selv hvor det var blitt av min tillit til Jehova. Jeg hadde sagt til min kone at hun ikke skulle bekymre seg, men nå begynte jeg å tvile. Jeg gav så uttrykk for min «lille tro» overfor Jehova og bad ham inntrengende om hjelp. Da jeg var ferdig med å be, banket en bror på døren. Han ville at jeg skulle bli med ham og ta en kopp kaffe. Jeg sa at jeg helst ikke burde gjøre det, for jeg måtte arbeide med en post jeg skulle ha på møtet den kvelden. Men han gav seg ikke og sa at det bare ville ta noen få minutter. Så vi gikk. Vi kom tilbake etter en halvtimes tid, og da jeg gikk ut av bilen hans, følte jeg meg bedre.
Da jeg kom inn i huset, så jeg at kjøkkenbenken var full av kolonialvarer. Jeg trodde min kone hadde vært og handlet. «Men hvordan kan hun forresten ha gjort det? Vi har jo ingen penger.» Så fikk jeg se en konvolutt. Utenpå stod det:
«Fra deres brødre og søstre, som er så glad i dere. Ikke legg noe av dette på bidragsbøssen. Det er allerede blitt gjort for dere.»
Jeg kunne ikke holde tårene tilbake. Jeg tenkte på min «lille tro», og det fikk meg til å gråte enda mer. Så kom min kone hjem. Jeg bare pekte på maten og de andre gavene. Hun begynte å gråte, og det gjorde også de to søstrene som hadde kommet sammen med henne. Vi prøvde å si at vi ikke kunne ta imot så mye, men søstrene sa at ingen visste hvem som hadde gitt hva. Alle i menigheten hadde gitt noe hver, og de ville gjøre det fordi de mente at vi hadde lært dem å gi. Dette fikk oss bare til å gråte enda mer!’
Senere, da broren skrev dette, hadde han fått arbeid igjen. Han og hans kone tok del i hjelpepionertjenesten.
[Ramme på side 18]
Et vitnesbyrd om kristen kjærlighet
En av Jehovas vitners menigheter i den vestlige delen av De forente stater fikk en spesiell anledning til å vise kristen kjærlighet slik Bibelen anbefaler. I menighetens distrikt åpnet myndighetene et senter for alvorlige tilfelle av cerebral parese. En av de første som kom til sentret, var 25 år gamle Gary, som ikke lenger kunne bli tatt hånd om hjemme. Sykdommen hadde påført ham kvadriplegi, lammelse i begge bena og i armene, og i tillegg var taleevnen hans hemmet.
Gary hadde vært et døpt Jehovas vitne i sju år. Med en gang han kom til dette nye sentret, ønsket han å komme på møtene i den lokale menighet. Foreldrene hans bodde ikke så langt unna, så en tid kjørte de ham til møtene. Men på grunn av deres høye alder begynte andre brødre i menigheten å hjelpe til. En av dem hadde en varebil. Han og hans kone og to døtre gjorde seg derfor ferdig og reiste hjemmefra 45 minutter før møtet begynte, så de kunne hente Gary. Etter møtet kjørte de ham tilbake til sentret og kom derfor ganske sent hjem.
Det begynte imidlertid å skje noe på sentret. Flere pasienter med cerebral parese ble interessert i Bibelens sannheter. Snart ble det ledet et bibelstudium med et par av dem. Senere viste også andre interesse. Men hvordan kunne alle disse komme seg på møtene? En annen familie i menigheten kjøpte en varebil, og et firma, som lokale Jehovas vitner eier, skaffet til veie en tredje varebil. Selv dette var ikke alltid tilstrekkelig og heller ikke så bekvemt. Kunne menigheten gjøre mer?
De eldste drøftet dette og foreslo så at en skulle kjøpe en bil bare for det formål å kjøre de funksjonshemmede til og fra møtene. Menigheten var enig i dette og gav med glede bidrag til prosjektet. Jehovas vitner som bodde i nærheten og hørte om tiltaket, kom også med sine gaver. En varebil ble anskaffet og innredet slik at den kunne transportere rullestoler.
Nå deler forskjellige bokstudiegrupper hver måned på å kjøre bilen til møter og stevner. Fem fra dette sentret kommer nå regelmessig på møtene, og fire av dem er også blitt døpt som Jehovas vitner. Mange brødre og søstre er blitt kjent med dem og blitt glad i dem og har erfart den glede det er å kunne hjelpe dem. Hvordan? Ved å holde sangboken for dem og å slå opp skriftsteder under møtene. Ved krets- og områdestevner hjelper de også til med å mate dem som ikke klarer å spise selv, og hjelpe dem på andre måter. Dette har ført til en gjensidig hengivenhet som virkelig er hjertevarmende. Og hva med Gary? Han tjener nå som menighetstjener i denne menigheten som så tydelig har vist sin kjærlighet. — Apostlenes gjerninger 20: 35.