Apollos — en veltalende forkynner av den kristne sannhet

ALLE i den kristne menighet bør være interessert i å gjøre framskritt som forkynnere av det gode budskap, enten de har mange års erfaring eller bare har tilhørt menigheten i noen få år. Å gjøre framskritt på dette området vil si å øke sin kunnskap om Guds Ord og forbedre sin evne til å lære andre om det. For noen kan det bety å ta imot utfordringer, overvinne vanskeligheter eller stille seg til rådighet for utvidet virksomhet.

Bibelen forteller om flere trofaste menn og kvinner i gammel tid som på forskjellige måter gjorde store åndelige framskritt og høstet velsignelser av de anstrengelsene de gjorde seg. En av disse var Apollos. Første gang Bibelen presenterer ham for oss, er han en som har en mangelfull forståelse av den kristne lære, men bare få år senere tjener han som reisende representant for menigheten i det første århundre. Hva var det som satte ham i stand til å gjøre så store framskritt? Han var i besittelse av egenskaper som vi alle gjør vel i å etterligne.

«Godt kjent i Skriftene»

Ifølge bibelskribenten Lukas kom det omkring år 52 «en jøde ved navn Apollos, en mann fra Alexandria, en veltalende mann, til Efesos; og han var godt kjent i Skriftene. Denne mannen var blitt undervist muntlig i Jehovas vei, og ettersom han var glødende i ånden, gav han seg til å tale og undervise rett og riktig om de ting som gjaldt Jesus, men han var bare kjent med Johannes’ dåp. Og denne mannen begynte å tale frimodig i synagogen». — Apostlenes gjerninger 18: 24—26.

Alexandria i Egypt var den nest største byen i verden etter Roma og var på den tiden et av de viktigste kultursentrene for både jøder og grekere. Det er sannsynlig at Apollos skaffet seg solid kjennskap til De hebraiske skrifter og utviklet en viss veltalenhet som følge av den utdannelsen han fikk i det store jødiske samfunnet i denne byen. Hvor Apollos hadde lært om Jesus, er det vanskeligere å ha noen formening om. Bibelkommentatoren F. F. Bruce sier: «Han reiste tydeligvis mye, kanskje som omvandrende kjøpmann, og det kan være at han traff kristne predikanter på et av de mange stedene han besøkte.» Selv om han talte og underviste rett og riktig om Jesus, ser det i alle tilfeller ut til at det var før pinsedagen i år 33 noen hadde forkynt for ham, siden han «bare [var] kjent med Johannes’ dåp».

Som forløperen for Jesus hadde døperen Johannes avlagt et mektig vitnesbyrd overfor hele Israels nasjon, og mange ble døpt av ham som et symbol på anger. (Markus 1: 5; Lukas 3: 15, 16) Ifølge en rekke historikere var den kunnskap mange av jødene i Romerriket hadde om Jesus, begrenset til det som var blitt forkynt ved Jordans bredder. «Deres kristendom befant seg på samme nivå som der den hadde vært ved begynnelsen av vår Herres tjeneste,» sier W. J. Conybeare og J. S. Howson. «De kjente ikke til den fulle betydning av Kristi død; muligens var de ikke engang klar over at han var blitt oppreist.» Det ser ut til at Apollos heller ikke kjente til at den hellige ånd var blitt utøst på pinsedagen i år 33. Ikke desto mindre hadde han fått en del korrekte opplysninger om Jesus, og dem holdt han ikke for seg selv. Nei, han søkte frimodig å finne anledninger til å tale om det han visste. Hans nidkjærhet og begeistring var imidlertid ennå ikke basert på nøyaktig kunnskap.

Nidkjær, men ydmyk

Lukas forteller videre: «Da Priskilla og Akvilas hørte ham, tok de seg av ham og forklarte Guds vei mer nøyaktig for ham.» (Apostlenes gjerninger 18: 26) Akvilas og Priskilla må ha forstått at Apollos’ tro hadde mye til felles med deres egen tro, men klokt nok forsøkte de ikke å korrigere hans mangelfulle forståelse i andres påhør. Vi kan tenke oss at de hadde en rekke personlige samtaler med Apollos der målet var å hjelpe ham. Hvordan reagerte Apollos, en mann som var «sterk . . . i Skriftene»? (Apostlenes gjerninger 18: 24, Kingdom Interlinear) Apollos hadde med all sannsynlighet forkynt sitt ufullstendige budskap en tid før han traff Akvilas og Priskilla. En stolt person kunne lett ha nektet å godta enhver form for korrigering, men Apollos var ydmyk og takknemlig for at han fikk sjansen til å fylle hullene i sin kunnskap.

Apollos la den samme holdningen for dagen da han villig tok imot et anbefalingsbrev fra brødrene i Efesos til menigheten i Korint. Beretningen sier videre: «Fordi han nå ønsket å dra over til Akaia, skrev brødrene til disiplene og formante dem til å ta vennlig imot ham.» (Apostlenes gjerninger 18: 27; 19: 1) Apollos forlangte ikke å bli tatt imot på grunnlag av sin egen fortjeneste, men rettet seg ydmykt etter den kristne menighets ordning.

I Korint

I Korint oppnådde Apollos raskt fremragende resultater i sin tjeneste. Apostlenes gjerninger sier: «Da han så kom dit, var han til stor hjelp for dem som på grunn av Guds ufortjente godhet var kommet til troen; for med styrke og grundighet beviste han offentlig at jødene hadde urett, mens han ved hjelp av Skriftene viste at Jesus var Kristus.» — Apostlenes gjerninger 18: 27, 28.

Apollos stilte seg til tjeneste for menigheten og oppmuntret brødrene ved sin beredvillighet og nidkjærhet. Hva var nøkkelen til hans framgang? Han hadde utvilsomt medfødte evner og viste mot ved å engasjere seg i en offentlig debatt med jødene. Men viktigere var det at han resonnerte ut fra Skriftene.

Samtidig med at Apollos øvde stor innflytelse blant korinterne, fikk hans forkynnelse dessverre uventede negative virkninger. Hvordan det? Både Paulus og Apollos hadde utrettet mye godt ved å plante og vanne sannhetens sæd i Korint. Paulus hadde forkynt der rundt år 50, omkring to år før Apollos kom dit. Da Paulus skrev sitt første brev til korinterne, omkring år 55, hadde menigheten delt seg i flere fraksjoner. Noen betraktet Apollos som sin leder, mens andre foretrakk Paulus eller Peter eller holdt seg utelukkende til Kristus. (1. Korinter 1: 10—12) Noen sa: ’Jeg hører til Apollos.’ Hva var grunnen til det?

Paulus og Apollos forkynte det samme budskapet, men de hadde forskjellig personlighet. Paulus innrømmet selv at han var «ulærd i tale»; Apollos var på den annen side «veltalende». (2. Korinter 10: 10; 11: 6) Han hadde evner som gjorde at han fant lydhørhet hos enkelte som tilhørte den jødiske kolonien i Korint. Han klarte ’med grundighet å bevise at jødene hadde urett’, mens Paulus ikke så lang tid i forveien hadde forlatt synagogen. — Apostlenes gjerninger 18: 1, 4—6.

Kan dette ha vært grunnen til at noen fikk spesiell sympati for Apollos? En rekke kommentatorer forestiller seg at grekernes forkjærlighet for filosofiske debatter kan ha fått noen til å foretrekke den mer stimulerende måten Apollos la fram budskapet på. Giuseppe Ricciotti mener at «hans fargerike språk og utbroderte allegorier hadde vakt beundring hos mange som foretrakk ham framfor Paulus, som talte på en enkel og liketil måte». Hvis det virkelig var slik at enkelte med urette lot det de personlig foretrakk, bli årsak til splittelser blant brødrene, er det lett å forstå hvorfor Paulus skarpt kritiserte det å forherlige «de vises visdom». — 1. Korinter 1: 17—25.

Denne kritikken betyr likevel ikke at det var gnisninger mellom Paulus og Apollos. Selv om noen har lansert fantasifulle teorier om at disse to var bitre motstandere som kjempet om å vinne korinternes gunst, er det ikke slik Bibelen framstiller det. Apollos hadde på ingen måte prøvd å gjøre seg til leder for en bestemt fraksjon. I stedet hadde han reist fra Korint og vendt tilbake til Efesos, og han var sammen med Paulus da Paulus skrev sitt første brev til den splittede menigheten i Korint.

Det var ingen uenighet eller rivalisering mellom dem. Tvert imot hadde de tydeligvis tillit til hverandre og samarbeidet om å løse problemene i Korint. Paulus kan nok ha hatt sine betenkeligheter angående enkelte i Korint, men det hadde han slett ikke når det gjaldt Apollos. De to mennene samarbeidet i full harmoni; ved sin forkynnelse utfylte de hverandre. For å sitere Paulus’ egne ord: «Jeg plantet, Apollos vannet», for de var begge «Guds medarbeidere». — 1. Korinter 3: 6, 9, 21—23.

I likhet med Paulus satte korinterne Apollos høyt, og derfor ville de gjerne at han skulle besøke dem på nytt. Men da Paulus oppfordret Apollos til å dra tilbake til Korint, avslo han. Paulus sier: «Når det så gjelder Apollos, vår bror, bad jeg ham meget inntrengende om å komme til dere . . . , likevel ville han slett ikke komme nå; men han vil komme når han får anledning.» (1. Korinter 16: 12) Apollos kan ha vært uvillig til å dra tilbake fordi han var redd for å skape ytterligere splittelse, eller rett og slett fordi han var opptatt på annet hold.

Siste gang Apollos blir nevnt i Bibelen, er han på en reise som fører ham til Kreta og kanskje enda lenger. Igjen viser Paulus at han har stor aktelse for sin venn og medarbeider, for han ber Titus sørge for at Apollos og hans reisefelle, Zenas, får alt de trenger til sin reise. (Titus 3: 13) På dette tidspunktet hadde Apollos omkring ti år med kristen opplæring bak seg, og han hadde gjort så store framskritt at han kunne tjene som en av menighetens reisende representanter.

Gudgitte egenskaper som fremmer åndelig vekst

Apollos fra Alexandria foregikk med et godt eksempel for alle som forkynner det gode budskap i vår tid, ja for alle som ønsker å gjøre åndelige framskritt. Vi er kanskje ikke så veltalende som han var, men vi kan likevel bestrebe oss på å etterligne hans dyktighet til å gjøre bruk av Skriftene, for på den måten å hjelpe dem som oppriktig søker sannheten. Ved sitt eksempel når det gjaldt nidkjær virksomhet, ’var Apollos til stor hjelp for dem som var kommet til troen’. (Apostlenes gjerninger 18: 27) Han var ydmyk, selvoppofrende og villig til å tjene andre. Han forstod godt at det ikke finnes rom for rivalisering eller ærgjerrighet i den kristne menighet, for vi er alle «Guds medarbeidere». — 1. Korinter 3: 4—9; Lukas 17: 10.

I likhet med Apollos kan også vi gjøre åndelige framskritt. Er vi villige til å forbedre eller utvide vår hellige tjeneste ved å innrette oss slik at vi kan bli brukt i større utstrekning av Jehova og hans organisasjon? I så fall må vi nidkjært studere og forkynne den kristne sannhet.