Filemon og Onesimus — forent i et kristent brorskap

ET AV apostelen Paulus’ brev, som er inspirert av Gud, handler om et delikat problem mellom to menn. Den ene var Filemon, og den andre var Onesimus. Hvem var disse mennene? Hva fikk Paulus til å interessere seg for deres situasjon?

Filemon, som brevet var stilt til, bodde i Kolossai i Lilleasia. Filemon kjente Paulus personlig, i motsetning til mange andre kristne i det samme området, for han hadde tatt imot det gode budskap på grunn av apostelens forkynnelse. (Kolosserne 1: 1; 2: 1) Paulus så på ham som en ’elsket medarbeider’. Filemon var et eksempel ved sin tro og kjærlighet. Han var gjestfri og en kilde til styrke for sine medkristne. Filemon var tydeligvis også en velstående mann, siden hjemmet hans var stort nok til at den lokale menighet kunne holde sine møter der. Noen mener at Appia og Arkippus, to andre personer som brevet var stilt til, kan ha vært hans kone og sønn. Filemon hadde også minst én slave, Onesimus. — Filemon 1, 2, 5, 7, 19b, 22.

En flyktning i Roma

Bibelen sier ikke noe om hvorfor Onesimus befant seg over 1400 kilometer hjemmefra og var sammen med Paulus i Roma, hvor brevet til Filemon ble skrevet omkring år 61. Men Paulus skrev til Filemon: «Hvis han [Onesimus] har gjort deg noen urett eller skylder deg noe, så sett det på min regning.» (Filemon 18) Disse ordene forteller oss at Onesimus hadde problemer i forholdet til sin herre, Filemon. Paulus’ brev ble skrevet i den hensikt å få i stand en forsoning mellom de to mennene.

Noen mener at Onesimus kan ha flyktet etter å ha stjålet fra Filemon for å finansiere sin flukt til Roma. Der kan han ha villet holde seg i dekning i menneskemylderet.a I den gresk-romerske verden var rømlinger et stort problem, ikke bare for slaveeiere, men også for myndighetene. Roma var kjent for å være et vanlig tilfluktssted for rømte slaver.

Hvordan kom Paulus til å treffe Onesimus? Det sier ikke Bibelen noe om. Da friheten hadde tapt nyhetens interesse for Onesimus, innså han kanskje at han hadde brakt seg selv i en ytterst farlig situasjon. I Roma fantes det et spesielt politikorps som jaktet på bortrømte slaver. Det å rømme fra en eier var en av de mest alvorlige forbrytelser ifølge oldtidens lover. Gerhard Friedrich opplyser i en kommentar: «Rømte slaver som ble tatt, ble gjerne brennemerket i pannen. De ble ofte torturert . . . , kastet til dyrene i sirkus eller korsfestet for å avskrekke andre slaver fra å følge deres eksempel.» Ifølge Friedrich er det mulig at Onesimus oppsøkte Paulus etter at de stjålne pengene tok slutt, og etter at han forgjeves hadde prøvd å finne et skjulested eller et arbeid, fordi han håpet å oppnå beskyttelse og finne en talsmann i Paulus, som han hadde hørt om i Filemons hus.

Andre mener at Onesimus med hensikt drog av sted til en av sin herres venner i håp om at denne vennen ved sin innflytelse kunne hjelpe ham til å gjenopprette et godt forhold til en herre som med rette var vred på ham av en eller annen grunn. Historiske kilder viser at en slik handlemåte var en «vanlig og mye benyttet utvei blant slaver i vanskeligheter». Hvis det forholdt seg slik, er det ifølge forskeren Brian Rapske mer sannsynlig at Onesimus begikk sitt tyveri «for å kunne gjøre det mulig å reise til mellommannen Paulus, enn at han gjorde det som et ledd i en plan om å flykte».

Paulus trer støttende til

Uansett hvorfor Onesimus flyktet, søkte han tydeligvis hjelp hos Paulus til å bli forlikt med sin rasende herre. Dermed fikk Paulus et problem å ta stilling til. Her hadde han en tidligere ikke-troende slave som var en kriminell flyktning. Skulle apostelen forsøke å hjelpe ham ved å overtale en kristen venn til å avstå fra å utøve sin juridiske rett til å fastsette en streng straff? Hva skulle Paulus gjøre?

Da Paulus skrev til Filemon, hadde rømlingen tydeligvis vært en stund hos apostelen. Han hadde vært der lenge nok til at Paulus kunne si at Onesimus var blitt en ’elsket bror’. (Kolosserne 4: 9) «Jeg formaner deg angående mitt barn, som jeg er blitt far til i mine lenker,» skrev Paulus om sitt eget åndelige forhold til Onesimus. Av alle mulige utganger på saken må dette ha vært den siste Filemon kunne ha tenkt seg. Apostelen skrev at den slaven som tidligere hadde vært «unyttig», kom tilbake som en kristen bror. Onesimus ville nå være «nyttig» og derved leve i samsvar med betydningen av navnet sitt. — Filemon 1, 10—12.

Onesimus var blitt til stor nytte for apostelen, som befant seg i fangenskap. Paulus ville faktisk gjerne ha beholdt ham hos seg, men det ville ha vært lovstridig og en krenkelse av Filemons rettigheter. (Filemon 13, 14) I et annet brev som Paulus skrev omtrent samtidig til menigheten i Filemons hus, omtalte han Onesimus som «min trofaste og elskede bror, som er fra dere». Dette viser at Onesimus allerede hadde vist seg å være pålitelig. — Kolosserne 4: 7—9.b

Paulus oppfordret Filemon til å ta vennlig imot Onesimus, men han benyttet seg ikke av sin apostoliske myndighet til å befale ham å gjøre det eller til å frigi sin slave. På grunnlag av deres vennskap og gjensidige kjærlighet var Paulus sikker på at Filemon ’til og med ville gjøre mer’ enn han ble bedt om. (Filemon 21) Hva det lå i dette at han ’til og med ville gjøre mer’, ble det ikke sagt noe nærmere om, for det var bare Filemon som hadde rett til å avgjøre hva han skulle foreta seg med Onesimus. Noen har oppfattet Paulus’ ord som en underforstått bønn om at den rømte slaven måtte bli ’sendt tilbake så han kunne fortsette å hjelpe Paulus, slik han allerede hadde begynt å gjøre’.

Reagerte Filemon positivt på Paulus’ oppfordring angående Onesimus? Det virker sannsynlig at han gjorde dette, selv om det kan ha mishaget andre slaveeiere i Kolossai, som kanskje ville ha foretrukket at Onesimus ble straffet til skrekk og advarsel for deres egne slaver.

Onesimus — et nytt menneske

Hvordan det enn forholdt seg, så reiste Onesimus tilbake til Kolossai med en ny personlighet. Nå da hans tenkemåte var blitt forvandlet gjennom det gode budskaps makt, ble han utvilsomt et trofast medlem av den kristne menighet i denne byen. Om Onesimus til slutt ble frigitt av Filemon, sier ikke Bibelen noe om. Men åndelig sett var den tidligere rømte slaven blitt en fri mann. (Jevnfør 1. Korinter 7: 22.) Lignende forvandlinger finner sted i vår tid. Når folk følger Bibelens prinsipper i sitt liv, inntrer det en forandring i deres situasjon og deres personlighet. De som tidligere er blitt betraktet som unyttige i samfunnet, blir hjulpet til å bli eksemplariske borgere.c

Omvendelsen til den sanne tro førte virkelig til en stor forandring. Mens den gamle Onesimus nok var «unyttig» for Filemon, levde utvilsomt den nye Onesimus i samsvar med sitt navn som et «nyttig» menneske. Det var avgjort også en velsignelse at Filemon og Onesimus ble forent i et kristent brorskap.

[Fotnoter]

[Ramme på side 30]

Slavenes stilling under romerretten

Etter det romerske lovverk som gjaldt i det første århundre etter vår tidsregning, var en slave helt prisgitt sin herres luner, lyster og humør. Kommentatoren Gerhard Friedrich hevder at en slave «prinsipielt og juridisk sett ikke var en person, men en gjenstand som hans eier kunne bruke etter eget forgodtbefinnende. . . . Siden slaven ble plassert på samme nivå som husdyr og redskaper, var han å betrakte som rettsløs». En slave kunne ikke søke noen form for juridisk hjelp mot den urett han led. Han var rett og slett nødt til å gjøre det hans eier påla ham. Det var ingen grenser for den straff en vred eier kunne sette i verk. Selv i forbindelse med den minste forseelse kunne han bestemme over liv og død.*

Rike mennesker kunne ha flere hundre slaver, men også en familie i forholdsvis beskjedne kår kunne ha to—tre slaver. «De oppgaver som ble utført av husslavene, kunne være svært varierte,» sier John Barclay. «Vi finner slaver som portnere, kokker, oppvartere, renholdere, bud, barnepassere, ammer og allsidige kammertjenere, for ikke å snakke om de forskjellige fagfolk som man kan finne i større og mer velstående hus. . . . Hva slags livskvalitet en husslave hadde, berodde i høy grad på herrens holdning, og den kunne slå begge veier: Den som var knyttet til en grusom herre, kunne bli utsatt for en uendelig rekke onder, mens en vennlig og storsinnet herre kunne gjøre livet utholdelig og bringe håp. I klassisk litteratur finnes det kjente eksempler på grusom behandling, men det finnes også mange skriftlige vitnesbyrd om varme følelser mellom enkelte eiere og deres slaver.»

*Angående slaveri blant Guds folk i fortiden, se Insight on the Scriptures, bind 2, sidene 977—979; Hjælp til forståelse af Bibelen, sidene 1310, 1311. Disse verkene er utgitt av Watchtower Bible and Tract Society.