Spørsmål fra leserne

Hebreerne 9: 16 sier at en paktslutter må dø for at en pakt skal være gyldig. Men Gud opprettet den nye pakt, og han døde ikke. Så hvordan skal vi forstå dette verset?

I Hebreerne 9: 15—17 leser vi: «Og det er derfor han [Kristus] er mellommann for en ny pakt, for at de som er blitt kalt, skal få løftet om den evige arv, ettersom en død har funnet sted til deres utfrielse ved en løsepenge fra overtredelsene under den tidligere pakt. For hvor det er en pakt, er det nødvendig at den [menneskelige] paktslutters død blir tilveiebrakt. For en pakt er gyldig på grunnlag av døde ofre, ettersom den ikke er i kraft på noe tidspunkt mens den [menneskelige] paktslutter lever.»a

Jehova Gud er den som egentlig opprettet den nye pakt. I Jeremia 31: 31—34 forutsa han uttrykkelig at han selv ville slutte den nye pakt med sitt folk. Apostelen Paulus siterer fra disse versene i Hebreerne 8: 8—13, noe som viser at Paulus var klar over at det egentlig var Gud selv som var opphavet til denne guddommelige pakt.

Men i Hebreerne, kapittel 9, behandlet Paulus også de forskjellige rollene Jesus spilte med hensyn til den nye pakt. Kristus kom som øversteprest for denne pakten. Fra et annet synspunkt var Jesus offeret for den nye pakt; bare «Kristi blod» kan «rense vår samvittighet fra døde gjerninger». Kristus var også mellommann for denne pakten, slik som Moses hadde vært mellommann for lovpakten. — Hebreerne 9: 11—15.

Paulus nevnte at en død var nødvendig for å gjøre paktene mellom Gud og mennesker gyldige. Lovpakten er et eksempel. Moses var dens mellommann, den som fikk i stand denne overenskomsten mellom Gud og det kjødelige Israel. Moses spilte således en avgjørende rolle og var det menneske som handlet med israelittene da de kom inn under pakten. Moses kunne derfor betraktes som den menneskelige paktslutter for lovpakten, som Jehova var opphavet til. Men måtte Moses utgyte sitt livsblod for at lovpakten skulle tre i kraft? Nei. I stedet ble det ofret dyr, hvis blod tjente som erstatning for Moses’ blod. — Hebreerne 9: 18—22.

Hva med den nye pakt mellom Jehova og det åndelige Israels nasjon? Jesus Kristus hadde den ærefulle rollen som formidler, mellommann mellom Jehova og det åndelige Israel. Selv om Jehova var opphavet til denne pakten, hvilte den på Jesus Kristus. Foruten å være den nye pakts mellommann handlet Jesus direkte, i kjødet, med dem som skulle være de første som ble tatt inn i den. (Lukas 22: 20, 28, 29) Dessuten var han kvalifisert til å tilveiebringe det offer som trengtes for å gjøre pakten gyldig. Dette offeret bestod ikke i dyr, men i et fullkomment menneskeliv. Paulus kunne derfor omtale Kristus som den menneskelige paktslutter for den nye pakt. Etter at Kristus hadde gått «inn i selve himmelen, for nå å tre fram for Guds person for oss», ble den nye pakt gyldig. — Hebreerne 9: 12—14, 24.

I sin omtale av Moses og Jesus som menneskelige paktsluttere antydet Paulus ikke at noen av dem var opphavet til de respektive paktene, som i virkeligheten var opprettet av Gud. Men disse to menneskene var i egenskap av mellommenn dypt involvert i opprettelsen av de respektive paktene. Og i begge tilfelle var en død nødvendig — dyr erstattet Moses, og Jesus ofret sitt eget livsblod for dem som er tatt inn i den nye pakt.

[Fotnote]