ALLER HELLIGSTE, DET

Det innerste rommet i tabernaklet og, senere, i templet. (2Mo 26: 33; 1Kg 6: 16) Denne delen av tabernaklet hadde tydeligvis form som en kubus; både lengden, bredden og høyden var ti alen (4,5 m). I det templet som Salomo bygde, var målene i Det aller helligste dobbelt så store, slik at rominnholdet her var åtte ganger så stort som rominnholdet av Det aller helligste i tabernaklet. – 2Mo 26: 15, 16, 18, 22, 23; 1Kg 6: 16, 17, 20; 2Kr 3: 8.

Øverstepresten gikk inn i Det aller helligste bare på den årlige soningsdagen, og ingen andre hadde på noe tidspunkt lov til å gå inn bak det forhenget som skilte dette rommet fra Det hellige. (3Mo 16: 2) I Det aller helligste var øverstepresten omgitt av de kjerubene som var brodert med farget garn på tabernaklets indre teltduk og på forhenget. (2Mo 26: 1, 31, 33) I Salomos tempel var veggene og taket laget av sedertre som var kledd med gull, og på veggene var det utskårne relieffer med kjeruber, palmefigurer og gresskarformede ornamenter og blomsterutskjæringer. – 1Kg 6: 16–18, 29; 2Kr 3: 7, 8.

Ifølge Bibelen gikk øverstepresten på soningsdagen inn i Det aller helligste tre ganger – første gang med et fyrfat av gull fullt av glødende kull fra alteret for å brenne velluktende røkelse, andre gang med blodet av en okse, som tjente som syndoffer for prestestammen, og tredje gang med blodet av en bukk, syndofferet for folket. (3Mo 16: 11–15; He 9: 6, 7, 25) Han stenket dyrenes blod på jorden foran den gullkledde paktens ark. På Arkens lokk stod det to kjeruber av gull, og over lokket svevde det en sky som symboliserte Jehovas nærvær. (2Mo 25: 17–22; 3Mo 16: 2, 14, 15) Denne skyen skinte åpenbart som et klart lys og var det eneste lyset i dette rommet, hvor det ikke fantes noen lampestake.

Så lenge tabernaklet var i ødemarken, hvilte det en skystøtte over Det aller helligste om dagen og en ildstøtte om natten. Denne støtten kunne ses i hele Israels leir. – 2Mo 13: 22; 40: 38; 4Mo 9: 15; jf. Sl 80: 1.

Ingen ark i senere templer. Akkurat når og under hvilke omstendigheter paktens ark forsvant, er ikke kjent. Den ble tydeligvis ikke tatt av babylonerne da de plyndret og ødela templet i 607 f.v.t., for den er ikke nevnt blant de tingene fra templet som ble ført bort. (2Kg 25: 13–17; Esr 1: 7–11) I det andre templet, som ble bygd av Serubabel, og i Herodes’ mer forseggjorte tempel fantes det ikke noen ark i Det aller helligste. Da Jesus døde, lot Gud sin vrede komme til uttrykk ved at han forårsaket at det tykke, tunge forhenget som skilte Det aller helligste fra Det hellige, ble flerret i to, fra øverst til nederst. De prestene som ivaretok sine oppgaver i Det hellige, kunne da se inn i Det aller helligste og selv konstatere at det i denne delen ikke fantes noen ark som representerte Guds nærvær. Denne handlingen fra Guds side bekreftet at de sonofrene som ble frambåret av den jødiske øverstepresten, nå ikke lenger hadde noen verdi, og at det ikke lenger var behov for det levittiske presteskaps tjeneste. – Mt 27: 51; 23: 38; He 9: 1–15.

Brukt symbolsk. Det aller helligste i møteteltet, tabernaklet, inneholdt paktens ark; lokket på denne arken, som ble skjermet av to kjeruber av gull, symboliserte Guds trone. Det aller helligste ble derfor brukt som et bilde på Jehova Guds bolig, på selve himmelen. Dette framgår av det inspirerte brevet til hebreerne. Det at Israels øversteprest én dag i året, på soningsdagen, gikk inn i Det aller helligste, blir her sammenlignet med det at den store Øversteprest, Jesus Kristus, gikk inn i det som ble symbolsk framstilt ved Det aller helligste, én gang for alle med sitt offer for synder. Paulus sier: «I det andre rommet [Det aller helligste] går øverstepresten inn alene, én gang i året, ikke uten blod, som han frambærer for seg selv og for folkets uvitenhetssynder. . . . Nettopp dette teltet er et bilde som gjelder den fastsatte tid som nå er her . . . Men da Kristus kom som øversteprest for de gode ting som er blitt tilveiebrakt, gjennom det større og mer fullkomne telt, som ikke er gjort med hender, det vil si, som ikke er av denne skapning, gikk han, nei ikke med blodet av geiter og av unge okser, men med sitt eget blod, én gang for alle inn på det hellige sted og oppnådde en evig utfrielse for oss. Derfor var det nødvendig at de forbilledlige framstillinger av de ting som er i himlene, skulle bli renset ved disse midlene [blod av dyreofre som ble stenket på dem], men selve de himmelske ting med ofre som er bedre enn slike ofre. For Kristus gikk ikke inn på et hellig sted som er gjort med hender, og som er et avbilde av virkeligheten, men inn i selve himmelen, for nå å tre fram for Guds person for oss.» – He 9: 7–12, 23, 24.

Dermed oppfylte Jesus Kristus som den store Øversteprest på Melkisedeks vis det som Israels øversteprest i Arons slektslinje bare kunne gjøre som et forbilde da han gikk inn i det jordiske Aller helligste. (He 9: 24) Kristi åndelige brødre og medarvinger blir styrket av følgende ord i det samme brevet til hebreerne: «Vi som har søkt tilflukt, . . . skal ha en sterk oppmuntring til å gripe det håp som er holdt fram for oss. Dette håpet har vi som et anker for sjelen, et som er både sikkert og fast, og det går inn innenfor forhenget, hvor en forløper har gått inn for vår skyld, Jesus, som er blitt øversteprest på Melkisedeks vis for evig.» – He 6: 18–20.

Paulus oppmuntret disse kristne til å føle seg fullstendig fri til å nærme seg Gud, fylt av tillit, og til å holde fast ved sitt håp uten å vakle. Han sier: «Derfor, brødre, ettersom vi ved Jesu blod har frimodighet når det gjelder veien inn til det hellige sted, den som han har innviet for oss som en ny og levende vei gjennom forhenget, det vil si hans kjød, og ettersom vi har en stor prest over Guds hus, la oss da tre fram med sanne hjerter i troens fulle visshet, idet vi har fått våre hjerter stenket og derved renset fra en ond samvittighet og fått våre legemer badet med rent vann. La oss holde fast ved den offentlige kunngjøring av vårt håp uten å vakle, for han som gav løftet, er trofast.» – He 10: 19–23.