TRO

Ordet «tro» er oversatt fra det greske ordet pịstis, som i første rekke overbringer tanken om tillit, tiltro og fast overbevisning. Det greske ordet kan også bety «trofasthet» eller «troskap», avhengig av sammenhengen. – 1Te 3: 7; Tit 2: 10.

Bibelen sier: «Tro er den sikre forventning om ting en håper på, det tydelige bevis for virkelige ting, enda de ikke ses.» (He 11: 1) «Den sikre forventning» er en oversettelse av det greske ordet hypọstasis. Dette ordet forekommer ofte i gamle forretningsdokumenter som er skrevet på papyrus. Det overbringer tanken om noe som ligger til grunn for synlige forhold og står som en garanti for at man i framtiden vil komme i besittelse av noe. På bakgrunn av dette foreslår Moulton og Milligan gjengivelsen: «Tro er skjøtet på ting man håper på.» (Vocabulary of the Greek Testament, 1963, s. 660) Det greske ordet ẹlegkhos, som er oversatt med «det tydelige bevis», overbringer tanken om at det blir framskaffet vitnesbyrd som bevis for noe, særlig for noe annet enn det som i utgangspunktet synes å være tilfellet. Slike vitnesbyrd bringer klarhet i noe som man tidligere ikke har kunnet skjelne klart, og motbeviser derved det som bare tilsynelatende har vært tilfellet. «Det tydelige bevis», det overbevisende vitnesbyrd, er så vektig eller sterkt at det kan sies om troen at den er «det tydelige bevis».

Troen er derfor både grunnlaget for ens håp og de vitnesbyrd som gjør at man er overbevist om usynlige realiteter. Alle de sannheter som Jesus Kristus framholdt, og de sannheter som hans disipler framholdt under inspirasjon, inngår i den kristne «tro». (Joh 18: 37; Ga 1: 7–9; Apg 6: 7; 1Ti 5: 8) Den kristne tro er basert på hele Guds Ord, også De hebraiske skrifter, som Jesus og de kristne bibelskribenter ofte henviste til for å underbygge sine uttalelser.

Tro bygger på konkrete vitnesbyrd. De synlige skapergjerninger vitner om at det finnes en usynlig Skaper. (Ro 1: 20) Begivenheter som fant sted i løpet av Jesu Kristi jordiske liv, identifiserer Jesus som Guds Sønn. (Mt 27: 54; se JESUS KRISTUS.) Det faktum at Gud har sørget for og sørger for sine jordiske skapninger, utgjør et solid grunnlag for å tro at han vil sørge for sine tjenere, og det at han har vist seg å være en som gir liv og oppreiser mennesker fra de døde, utgjør et sterkt vitnesbyrd om at oppstandelseshåpet er pålitelig. (Mt 6: 26, 30, 33; Apg 17: 31; 1Kt 15: 3–8, 20, 21) Det at Guds Ord er troverdig, og den nøyaktige oppfyllelsen av profetiene inngir dessuten tillit til at alle de løfter Gud har gitt, kommer til å bli oppfylt. (Jos 23: 14) Alt dette er eksempler på at ’troen kommer av det en hører’. – Ro 10: 17; jf. Joh 4: 7–30, 39–42; Apg 14: 8–10.

Sann tro er altså ikke godtroenhet. Personer som latterliggjør troen, har vanligvis selv full tiltro til venner som har vist seg å være pålitelige. En vitenskapsmann har tro på prinsippene innen sin vitenskap. Han bygger nye eksperimenter på tidligere oppdagelser, og i sine bestrebelser for å gjøre nye oppdagelser bygger han på det som allerede er etablert som sant. På lignende måte vil en bonde bearbeide og tilså jorden i forventning om at såkornet vil spire som i tidligere år, og at plantene, som alltid, vil vokse når de får tilstrekkelig med væte og sol. Troen på at de naturlover som styrer universet, er stabile, utgjør således grunnlaget for menneskenes planer og aktiviteter. Den vise mannen som skrev boken Forkynneren, hentydet til denne stabiliteten da han skrev: «Solen har strålt fram, og solen har gått ned, og den kommer pesende til sitt sted, hvor den atter skal stråle fram. Vinden går mot sør, og den kretser rundt mot nord. Rundt og rundt kretser den stadig, ja, rett til sine kretsløp vender vinden tilbake. Alle vinterbekkene renner ut i havet, men havet blir ikke fullt. Til det sted hvor vinterbekkene renner ut, dit vender de tilbake for atter å renne ut.» – For 1: 5–7.

I De hebraiske skrifter overbringer ordet ʼamạn og andre, beslektede ord tanken om pålitelighet, trofasthet, støhet, det å stå fast og langvarighet. (2Mo 17: 12; 5Mo 28: 59; 1Sa 2: 35; 2Sa 7: 16; Sl 37: 3) Ett beslektet substantiv (ʼemẹth) betyr vanligvis «sannhet», men kan også referere til trofasthet eller pålitelighet. (2Kr 15: 3, NW, fotn.; 2Sa 15: 20; jf. Ne 7: 2, NW, fotn.) Også det kjente uttrykket «amen» (hebr. ʼamẹn) kommer fra ʼamạn. – Se AMEN.

Abel kjente for eksempel helt sikkert til Guds løfte angående en «ætt» som skulle knuse ’slangens’ hode. Og han så håndgripelige vitnesbyrd om at den dommen Jehova hadde uttalt over hans foreldre i Eden, var blitt oppfylt. Utenfor Eden spiste Adam og hans familie brød ’i sitt ansikts svette’ fordi jorden var forbannet og derfor bar torner og tistler. Abel kunne trolig se at Evas ’attrå stod til hennes mann’, og at Adam hersket over henne. Hans mor snakket utvilsomt om de smertene som fulgte med de svangerskapene og fødslene hun hadde vært igjennom. Inngangen til Edens hage var dessuten bevoktet av kjeruber og det flammende sverdblad. (1Mo 3: 14–19, 24) Alt dette utgjorde et ’tydelig bevis’ som gav Abel full visshet om at utfrielsen ville komme ved den lovte ætt. Ved denne troen ’frambar Abel et offer for Gud’, et som viste seg å være mer verdifullt for Gud enn Kains offer. – He 11: 1, 4.