Abel taler til deg i dag. Kan du høre ham? Du sier kanskje at noe slikt er umulig. Denne mannen, som var Adams andre sønn, døde for lang tid siden. Hans levninger har for lengst gått til grunne og er blitt blandet med nesten 60 århundrers støv. Når det gjelder de døde, sier Bibelen: «De døde vet slett ingen ting.» (Forkynneren 9:5, 10) Dessuten er ikke ett ord av det Abel sa, nedskrevet i Bibelen. Så hvordan kan han tale til oss?

Apostelen Paulus ble inspirert av Gud til å si dette om Abel: «Ved den taler han ennå, selv om han døde.» (Hebreerne 11:4) Ved hva er det Abel taler? Ved tro. Abel var det første menneske i historien som utviklet denne fine egenskapen. Den tro han viste, var så sterk at han ved den fortsatt er et eksempel til etterfølgelse den dag i dag. Hvis vi lærer av hans tro og går inn for å etterligne den, da kan det sies at beretningen om Abel taler til oss, og det på en svært realistisk og virkningsfull måte.

Etter hvert som de to guttene vokste opp, gav Adam dem sannsynligvis opplæring i arbeid som måtte utføres for at familien skulle ha det den trengte. Kain dyrket jorden, og Abel ble sauegjeter.

Abel gjorde imidlertid noe som var langt viktigere. I årenes løp utviklet han tro, den fine egenskapen som Paulus senere skrev om. Tenk på det – Abel hadde ikke noe menneske han kunne se hen til som et eksempel. Hvordan kunne han så utvikle tro på Jehova Gud? La oss se på tre faktorer som sannsynligvis gav ham et solid grunnlag for sin tro.

Jehovas skaperverk.

Jehova hadde riktignok nedkalt en forbannelse over jorden, slik at den frambar torner og tistler som gjorde at nyttevekster hadde dårlige betingelser. Jorden frambrakte imidlertid nok til at Abel og resten av familien kunne holde seg i live. Og det hvilte ingen forbannelse over dyrene – fuglene og fiskene innbefattet – eller over fjellene, sjøene, elvene og havene eller over skyene, solen, månen og stjernene. Overalt hvor Abel vendte blikket, så han beviser på Skaperens, Jehova Guds, enestående kjærlighet, visdom og godhet. (Romerne 1:20) Det at han med verdsettelse mediterte over slike ting, styrket uten tvil hans tro.

Abel tok seg sikkert tid til å tenke over dypere ting. Se ham for deg ute på marken med saueflokken sin. Livet til en gjeter innebar mye gåing. Varsomt ledet han dyrene i kupert terreng, gjennom daler og over elver – og hele tiden måtte han være på utkikk etter det grønneste gresset, de beste vannhullene og de tryggeste hvilestedene. Det så ut til at sauene, av alle Guds skapninger, var de mest hjelpeløse, som om de var skapt for å bli tatt hånd om av menneskene og bli ledet og beskyttet av dem. Forstod Abel at han på lignende måte trengte å bli ledet og beskyttet og tatt hånd om av En som var langt visere og mektigere enn noe menneske? Han gav utvilsomt uttrykk for mange slike tanker i bønn, og resultatet var at hans tro fortsatte å vokse.

Jehovas løfter.

Adam og Eva må ha fortalt sønnene sine om det som hadde hendt i Edens hage, og som hadde ført til at de ble utvist av den. Så Abel hadde nok å meditere over.

Jehova hadde sagt at jorden ville bli forbannet. Abel kunne tydelig se de tornene og tistlene som var en oppfyllelse av disse ordene. Jehova hadde også forutsagt at Eva skulle oppleve smerte i forbindelse med svangerskap og fødsel. Etter hvert som Abel fikk flere søsken, opplevde han sikkert at også disse ordene viste seg å være sanne. Jehova forutså dessuten at Eva ville komme til å føle et overdrevent behov for å få sin manns kjærlighet og oppmerksomhet, og at Adam på sin side ville herske over henne. Abel kunne med egne øyne se et sørgelig eksempel på dette i forholdet mellom moren og faren. I hvert av disse tilfellene kunne Abel konstatere at Jehovas ord viste seg å være helt og holdent pålitelig. Han hadde derfor gode grunner til å feste lit til Guds løfte om en «ætt» som en dag skulle rette opp alt det gale som hadde fått sin begynnelse i Eden. – 1. Mosebok 3:15–19.

Jehovas tjenere.

Abel fant ikke noen gode eksempler blant menneskene, men menneskene var ikke de eneste fornuftutstyrte skapningene på jorden på den tiden. Da Adam og Eva ble utvist av hagen, sørget Jehova for at verken de eller deres etterkommere skulle få adgang til dette jordiske paradiset. For å vokte inngangen til hagen satte Jehova nemlig noen kjeruber – meget høytstående engler – foran den og også et sverd med et flammende sverdblad som stadig svingte rundt. – 1. Mosebok 3:24.

Tenk deg at Abel så disse kjerubene da han var gutt. De materialiserte kjerubene hadde et utseende som ganske sikkert vitnet om en enorm makt. Og det flammende ‘sverdet’, som stadig svingte rundt, må jo også ha vært ærefryktinngytende. Så Abel noen gang mens han vokste opp, at disse kjerubene kjedet seg og forlot sin post? Nei. Dag og natt, år etter år, tiår etter tiår ble disse fornuftutstyrte, mektige skapningene stående der, på nøyaktig det samme stedet. Abel lærte på den måten at Jehova Gud hadde rettferdige, trofaste tjenere. Hos disse kjerubene så Abel en lojalitet og lydighet overfor Jehova som han ikke kunne finne i sin egen familie. Det er ikke tvil om at disse englenes eksempel styrket hans tro.

Det at Abel mediterte over alt det Jehova åpenbarte om seg selv gjennom skaperverket, gjennom sine løfter og ved sine trofaste tjeneres eksempel, førte til at Abel merket at hans tro ble stadig sterkere. Hans eksempel taler til oss, ikke sant? Særlig for unge mennesker kan det være oppmuntrende å vite at en kan utvikle sann tro på Jehova Gud uansett hva andre i ens familie gjør. Vi er omgitt av skaperverkets undere, vi har hele Bibelen til rådighet, og vi har også mange gode eksempler blant nålevende mennesker når det gjelder tro. Alt dette gir oss et godt grunnlag for å bygge opp vår egen tro.

Etter hvert som Abels tro på Jehova vokste, ønsket han å finne en måte å gi uttrykk for den på. Men hva kunne et lite menneske gi til universets Skaper? Gud hadde naturligvis ikke behov for noen gave eller hjelp fra mennesker. Med tiden kom Abel til å forstå en grunnleggende sannhet: Hvis han – med det rette motiv – ganske enkelt frambar det beste av det han hadde, som en gave til Jehova, ville hans kjærlige himmelske Far finne behag i det.

Abel bestemte seg derfor for å frambære noen sauer av flokken sin. Han valgte ut det beste, de førstefødte dyrene, og ofret det han mente var de beste delene av disse dyrene. Samtidig ønsket også Kain å oppnå Guds velsignelse og gunst og gjorde i stand et offer av grøden sin. Men han hadde ikke de samme motivene som Abel. Forskjellen ble tydelig da brødrene frambar sine ofre.

Begge disse sønnene til Adam kan ha brukt altere og ild i forbindelse med ofringene, og kanskje frambar de offergavene foran kjerubene, som var de eneste levende representanter for Jehova på jorden den gangen. Jehova gav sitt svar! Vi leser: «Jehova så med velvilje på Abel og hans offergave.» (1. Mosebok 4:4) Beretningen sier ikke noe om hvordan Jehova viste sin velvilje. Men hvorfor var han velvillig innstilt til Abel?

Var det på grunn av selve offergaven? Abel ofret jo en levende, pustende skapning og utøste dens dyrebare livsblod. Var Abel klar over hvor verdifullt et slikt offer ville være? Mange hundre år etter Abels tid brukte Gud offeret av et lytefritt lam som et bilde på det offer hans egen fullkomne Sønn skulle utgjøre – «Guds Lam», hvis uskyldige blod skulle bli utgytt. (Johannes 1:29; 2. Mosebok 12:5–7) Men mye av dette lå naturligvis utenfor det Abel hadde noen som helst forutsetninger for å ha kjennskap til eller forståelse av.

Det vi med sikkerhet vet, er at Abel ofret det aller beste av det han hadde. Jehova så med velvilje, ikke bare på offergaven, men på mannen selv. Det var kjærlighet til Jehova og oppriktig tro som motiverte Abel til i det hele tatt å frambære en offergave.

Det forholdt seg ikke på samme måte med Kain. Beretningen sier at Jehova ‘ikke så med velvilje på Kain og hans offergave’. (1. Mosebok 4:5) Det var ikke det at det i seg selv var noe galt med Kains offergave; senere tillot Guds lov at det ble frambåret offergaver av markens grøde. (3. Mosebok 6:14, 15) Men Bibelen sier om Kain at «hans egne gjerninger var onde». (1. Johannes 3:12) I likhet med så mange i dag mente tydeligvis Kain at bare det å vise en ytre form for hengivenhet overfor Gud var tilstrekkelig. Det at han manglet virkelig tro på og kjærlighet til Jehova, ble snart åpenbart ved den måten han handlet på.

Da Kain så at han ikke hadde oppnådd Jehovas velvilje, gikk han da inn for å følge Abels eksempel? Nei. Han ble fylt av hat til sin bror. Jehova så hva som var i ferd med å skje i Kains hjerte, og han resonnerte tålmodig med Kain. Han advarte Kain om at hans handlemåte ville føre til alvorlig synd, og holdt fram et håp om «en oppløftelse», det vil si at Kain ville oppnå Guds velvilje hvis han bare ville forandre sine veier. – 1. Mosebok 4:6, 7.

Kain ignorerte Guds advarsel. I stedet oppfordret han sin tillitsfulle yngre bror til å bli med ham ut på marken. Der gikk Kain løs på Abel og drepte ham. (1. Mosebok 4:8) På en måte ble Abel da det første offeret for religiøs forfølgelse – den første martyr. Abel døde, men historien om ham var ikke på langt nær avsluttet.

Symbolsk talt ropte Abels blod til Jehova Gud om hevn, eller rettferdighet. Og ved at Kain ble straffet for sin forbrytelse, sørget Gud for at rettferdigheten seiret. (1. Mosebok 4:9–12) Noe som er enda viktigere, er at beretningen om Abels tro taler til oss i dag. Hans livsløp – som kanskje strakte seg over hundre år – var kort for mennesker på den tiden, men Abel brukte disse årene på en god måte. Da han døde, visste han at han var elsket av sin himmelske Far, Jehova, og hadde hans godkjennelse. (Hebreerne 11:4) Vi kan derfor være sikker på at han er bevart i Jehovas minne, som er uten begrensninger, mens han venter på en oppstandelse til liv i et jordisk paradis. (Johannes 5:28, 29) Vil du komme til å møte ham der? Du kan det hvis du er fast bestemt på å lytte til Abel, som fortsatt taler til oss i dag, og på å etterligne hans enestående tro.