Abraham — et eksempel ved sin tro

«[Abraham var] far til alle dem som har tro.» — ROMERNE 4: 11.

1, 2. a) Hva blir Abraham husket for blant de sanne kristne i dag? b) Hvorfor blir Abraham omtalt som «far til alle dem som har tro»?

HAN ble stamfar til en mektig nasjon, og han var profet, forretningsmann og leder. Men blant de kristne i dag huskes han best for det som fikk Jehova Gud til å betrakte ham som sin venn — hans urokkelige tro. (Jesaja 41: 8; Jakob 2: 23) Han het Abraham, og Bibelen omtaler ham som «far til alle dem som har tro». — Romerne 4: 11.

² Hadde ikke menn som levde før Abraham, for eksempel Abel, Enok og Noah, vist tro? Jo, men det var med Abraham pakten om at alle jordens nasjoner skulle velsigne seg, ble inngått. (1. Mosebok 22: 18) Abraham ble derfor den symbolske far til alle dem som viser tro på den lovte Ætt. (Galaterne 3: 8, 9) Vi kan i en viss forstand se på Abraham som vår far, for hans tro er verd å etterligne. Hele hans liv kan betraktes som et uttrykk for tro, for det bestod av en rekke prøvelser og vanskeligheter. Ja, lenge før Abraham ble stilt overfor det man kan omtale som den største prøven på hans tro — befalingen om å ofre sønnen Isak — beviste han sin tro ved mange mindre prøvelser. (1. Mosebok 22: 1, 2) La oss nå se nærmere på noen av disse første trosprøvene og på hva vi kan lære av dem.

Befalingen om å dra bort fra Ur

 3. Hva sier Bibelen om Abrams bakgrunn?

³ Bibelen nevner Abram (senere kjent som Abraham) første gang i 1. Mosebok 11: 26. Der står det: «Tarah levde så i sytti år, og deretter ble han far til Abram, Nakor og Haran.» Abram var en etterkommer av den gudfryktige Sem. (1. Mosebok 11: 10—24) Ifølge 1. Mosebok 11: 31 bodde Abram og hans familie i «kaldeernes Ur». Dette var en velstående by som på den tiden lå øst for elven Eufrat.a Abram vokste altså ikke opp som en nomade som bodde i telt. Han vokste opp i en by som kunne tilby stor luksus. Man kunne kjøpe importerte varer i basarene i Ur. Langs gatene lå det hvitkalkede hus med 14 rom og sanitæranlegg.

 4. a) Hvilke utfordringer ble de som tilbad den sanne Gud, stilt overfor i Ur? b) Hvordan fikk Abram tro på Jehova?

⁴ Ur kunne by på mange materielle fordeler, men for alle som ønsket å tjene den sanne Gud, var det en stor utfordring å bo der. Byen var gjennomsyret av avgudsdyrkelse og overtro. En stor ziggurat (tempel bygd som trappepyramide) til ære for måneguden Nanna dominerte landskapet. Abram ble sikkert utsatt for sterkt press til å delta i denne fordervede avgudsdyrkelsen — kanskje også fra slektninger. Ifølge noen jødiske overleveringer var faktisk Abrams far, Tarah, selv en som laget avgudsbilder. (Josva 24: 2, 14, 15) Uansett drev ikke Abram med fordervelig avgudsdyrkelse. Hans tilårskomne forfader Sem levde fremdeles og gjorde uten tvil andre kjent med det han visste om den sanne Gud. Abram trodde derfor på Jehova, ikke på Nanna. — Galaterne 3: 6.

En trosprøve

 5. Hvilken befaling og hvilket løfte gav Gud Abram mens han ennå bodde i Ur?

⁵ Abrams tro skulle bli satt på prøve. Gud viste seg for ham og sa: «Dra bort fra ditt land og fra dine slektninger og fra din fars hus til det land som jeg skal vise deg; og jeg skal gjøre deg til en stor nasjon, og jeg skal velsigne deg, og jeg vil gjøre ditt navn stort; og vis deg å være en velsignelse. Og jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som nedkaller ondt over deg, skal jeg forbanne, og alle jordens slekter skal visselig velsigne seg ved hjelp av deg.» — 1. Mosebok 12: 1—3; Apostlenes gjerninger 7: 2, 3.

 6. Hvorfor krevde det virkelig tro av Abram å forlate Ur?

⁶ Abram var gammel og hadde ingen barn. Hvordan skulle han bli gjort til «en stor nasjon»? Og hvor lå egentlig dette landet som han fikk befaling om å dra til? Gud fortalte ham det ikke da. Det krevde virkelig tro av Abram å forlate den velstående byen Ur med alle dens bekvemmeligheter. En bok (Family, Love and the Bible) sier om forholdene i gammel tid: «Den strengeste straffen et familiemedlem som hadde gjort seg skyldig i et alvorlig lovbrudd, kunne få, var å bli utstøtt, å bli fratatt sitt ’medlemsskap’ i familien. . . . Derfor var det et helt spesielt uttrykk for ubetinget lydighet og tillit til Gud da Abraham, som fulgte Guds befaling, ikke bare forlot sitt eget land, men også sine slektninger.»

 7. Hvordan kan de sanne kristne i vår tid komme til å møte prøver som ligner på dem Abram stod overfor?

⁷ I dag kan de kristne komme til å stå overfor lignende prøver. I likhet med Abram kan vi føle oss presset til å sette materielle interesser foran teokratiske gjøremål. (1. Johannes 2: 16) Det kan være at ikke-troende familiemedlemmer, deriblant slektninger som er utelukket fra menigheten, motarbeider oss og prøver å få oss til å ha dårlig omgang. (Matteus 10: 34—36; 1. Korinter 5: 11—13; 15: 33) Abram var et godt eksempel for oss. Han satte vennskapet med Jehova foran alt annet — til og med foran familiebånd. Han visste ikke nøyaktig hvordan, når eller hvor Jehovas løfter ville bli oppfylt. Likevel var han villig til å basere hele sitt liv på disse løftene. Dette bør virkelig oppmuntre oss til å sette Rikets interesser på førsteplassen i vårt liv i dag. — Matteus 6: 33.

 8. Hvilken virkning hadde Abrams tro på hans nærmeste familie, og hva kan de kristne lære av det?

⁸ Hva med medlemmene av Abrams nærmeste familie? Abrams tro og overbevisning hadde tydeligvis stor innvirkning på dem, for både hans kone, Sarai, og hans foreldreløse nevø Lot var villige til å adlyde Gud og forlate Ur. Abrams bror Nakor og noen av hans etterkommere forlot senere Ur og bosatte seg i Karan, der de tilbad Jehova. (1. Mosebok 24: 1—4, 10, 31; 27: 43; 29: 4, 5) Til og med Abrams far, Tarah, gikk med på å reise sammen med sin sønn. Bibelen nevner derfor ham, som familiens overhode, som den som tok ledelsen da de drog ut for å reise til Kanaan. (1. Mosebok 11: 31) Kanskje vi også til en viss grad kan oppnå gode resultater hvis vi forkynner for våre slektninger på en taktfull måte.

 9. Hva slags forberedelser måtte Abram gjøre før reisen, og hvorfor kan dette ha betydd visse ofre?

⁹ Abram hadde mye å gjøre før han kunne legge ut på reisen. Han måtte selge eiendom og løsøre og kjøpe telt, kameler, mat og nødvendig utstyr. Det er mulig at Abram tapte økonomisk på å gjøre disse forberedelsene i all hast, men han gledet seg over å adlyde Jehova. Det må ha vært en stor dag da forberedelsene var ferdige og Abrams karavane stod utenfor Urs murer, klar til å dra. Karavanen fulgte elven Eufrats krumning og reiste mot nordvest. Etter at karavanen hadde reist i flere uker og lagt rundt 100 mil bak seg, kom den til en by i det nordlige Mesopotamia som het Karan, et viktig stoppested for karavaner.

10, 11. a) Hva er sannsynligvis grunnen til at Abram ble i Karan en tid? b) Hvilken oppmuntring får kristne som tar seg av aldrende foreldre?

¹⁰ Abram slo seg ned i Karan, sannsynligvis av hensyn til sin gamle far, Tarah. (3. Mosebok 19: 32) I dag er det på lignende måte mange kristne som har det ansvar å ta seg av foreldre som er syke eller oppe i årene, og noen har vært nødt til å gjøre visse forandringer for å få til dette. Når dette er nødvendig, kan slike være sikre på at deres kjærlige ofre er ’antagelige i Guds øyne’. — 1. Timoteus 5: 4.

¹¹ Tiden gikk. «Tarahs dager ble to hundre og fem år. Så døde Tarah i Karan.» Abram sørget sikkert over farens død, men da sørgeperioden var over, drog han straks av sted. «Abram var syttifem år gammel da han drog ut fra Karan. Og Abram tok med seg sin hustru Sarai og sin brorsønn Lot og alle de eiendeler som de hadde samlet seg, og de sjeler som de hadde skaffet seg i Karan, og de gav seg på vei for å dra til Kanaans land.» — 1. Mosebok 11: 32; 12: 4, 5.

12. Hva gjorde Abram mens han bodde i Karan?

¹² Det er interessant å merke seg at da Abram var i Karan, ’samlet han seg eiendeler’. Selv om Abram hadde brakt materielle ofre for å forlate Ur, var han en velstående mann da han drog ut fra Karan. Det skyldtes helt klart Guds velsignelse. (Forkynneren 5: 19) I dag lover ikke Gud at alle som tilhører hans folk, skal bli velstående, men han holder sitt løfte om å dekke behovene til dem som ’forlater hus eller brødre eller søstre’ for Rikets skyld. (Markus 10: 29, 30) Abram ’skaffet seg sjeler’ også, det vil si en mengde tjenestefolk. Den jerusalemske Targum og den kaldeiske parafrase sier at Abram ’vervet proselytter’. (1. Mosebok 18: 19) Får din tro deg til å snakke med naboer, kollegaer og skolekamerater? Abram hadde ikke slått seg til ro og glemt Guds befaling, men hadde gjort god bruk av tiden i Karan. Nå skulle han imidlertid ikke være der lenger. «Da drog Abram av sted, akkurat som Jehova hadde sagt til ham.» — 1. Mosebok 12: 4.

Kryssing av elven Eufrat

13. Når krysset Abram elven Eufrat, og hvilken betydning hadde denne handlingen?

¹³ Abram måtte reise igjen. Karavanen forlot Karan og reiste cirka ni mil vestover. Det kan være at Abram stoppet et sted ved Eufrat overfor det gamle handelssentret Karkemisj. Det var vanlig at karavaner krysset elven der.b Hvilken dato krysset Abrams karavane elven? Bibelen viser at dette skjedde 430 år før jødenes utgang av Egypt den 14. nisan 1513 f.v.t. Det står i 2. Mosebok 12: 41: «Det skjedde ved slutten av de fire hundre og tretti årene, ja, det skjedde nettopp på den dagen, at alle Jehovas hærer drog ut av Egypts land.» Så Abrahamspakten trådte trolig i kraft den 14. nisan 1943 f.v.t., da Abram i lydighet krysset Eufrat.

14. a) Hva kunne Abram se med troens øyne? b) Hvordan kan vi si at Guds folk i dag er mer velsignet enn Abram var?

¹⁴ Abram hadde forlatt en velstående by. Men nå kunne han se for seg «den byen som har virkelige grunnvoller», et rettferdig styre over menneskene. (Hebreerne 11: 10) Abram hadde ikke fått mange opplysninger, men likevel hadde han begynt å se hovedtrekkene ved Guds hensikt, som går ut på å gjenløse den døende menneskehet. I dag er vi velsignet med en langt større forståelse av Guds hensikter enn den Abram hadde. (Ordspråkene 4: 18) Den «byen», Guds rikes regjering, som Abram ventet på, er nå en realitet — den har vært opprettet i himmelen siden 1914. Bør ikke dette få oss til å handle på en måte som viser at vi har tro på Jehova og tillit til ham?

Oppholdet i det lovte land begynner

15, 16. a) Hvorfor trengte Abram mot for å bygge et alter for Jehova? b) Hvordan kan de kristne i dag etterligne Abrams mot?

¹⁵ Første Mosebok 12: 5, 6 sier: «Til slutt kom de til Kanaans land. Og Abram drog videre gjennom landet helt til stedet Sikem, nær Mores store trær.» Sikem lå cirka fem mil nord for Jerusalem i en fruktbar dal som er blitt beskrevet som «Det hellige lands paradis». Men «på den tiden var kanaaneerne i landet». Kanaaneerne var moralsk fordervet, så Abram måtte treffe tiltak for å beskytte familien mot kanaaneernes ødeleggende innflytelse. — 2. Mosebok 34: 11—16.

¹⁶ For andre gang viste Jehova «seg nå for Abram og sa: ’Til din ætt skal jeg gi dette landet’». Så spennende! Abram måtte selvfølgelig ha tro for å kunne glede seg over noe som hans framtidige etterkommere, og ikke han selv, skulle få oppleve. Deretter «bygde [Abram] et alter der for Jehova, som hadde vist seg for ham». (1. Mosebok 12: 7) En bibelkommentator sier: «Det å reise et alter i landet var faktisk en formell måte å ta det i eie på, på grunnlag av at man sikret seg retten til å utøve sin tro.» Det var dessuten modig gjort å bygge et slikt alter. Dette alteret var uten tvil et slikt som senere ble nærmere beskrevet i lovpakten, og som var laget av naturstein (ikke tilhogde steiner). (2. Mosebok 20: 24, 25) Det så helt annerledes ut enn de altrene som kanaaneerne brukte. Abram var altså fryktløs og inntok et offentlig standpunkt som en tilbeder av den sanne Gud, Jehova. Han utsatte seg dermed for å bli møtt med motvilje og brakte muligens seg selv i fysisk fare. Hva med oss i dag? Er det noen av oss — særlig av de unge — som lar være å fortelle naboer eller skolekamerater at vi tilber Jehova? Måtte det mot som Abram viste, være et eksempel som oppmuntrer oss alle til å være stolte over å tjene Jehova!

17. Hvordan viste Abram seg å være en forkynner av Guds navn, og hva minner dette de kristne i dag om?

¹⁷ Uansett hvor Abram drog, satte han alltid tilbedelsen av Jehova høyt. «Senere flyttet han derfra til fjellområdet øst for Betel og slo opp sitt telt med Betel i vest og Ai i øst. Så bygde han et alter der for Jehova og begynte å påkalle Jehovas navn.» (1. Mosebok 12: 8) Det hebraiske uttrykket «påkalle navnet» betyr også «kunngjøre (forkynne) navnet». Abram kunngjorde utvilsomt Jehovas navn frimodig blant sine kanaaneiske naboer. (1. Mosebok 14: 22—24) Dette minner oss om at vi må ha en så stor andel som mulig i det å ’kunngjøre hans navn offentlig’ i dag. — Hebreerne 13: 15; Romerne 10: 10.

18. Hvilket forhold stod Abram i til innbyggerne i Kanaan?

¹⁸ Abram ble ikke særlig lenge på noen av disse stedene. «Siden brøt Abram leir og drog så fra leirplass til leirplass mot Negev» — det regnfattige området sør for Juda-fjellene. (1. Mosebok 12: 9) Abram og hans husstand flyttet stadig, og på hvert nytt sted etablerte Abram seg som en tilbeder av Jehova. På den måten «kunngjorde [de] offentlig at de var fremmede og midlertidige innbyggere i landet». (Hebreerne 11: 13) De unngikk alltid å få et for nært forhold til sine hedenske naboer. De kristne i dag må heller ikke være en del av verden. (Johannes 17: 16) Vi er vennlige og høflige overfor våre medmennesker og arbeidskamerater, men vi passer på at vi ikke blir innblandet i den slags oppførsel som gjenspeiler den ånd som preger den verden som har vendt seg bort fra Gud. — Efeserne 2: 2, 3.

19. a) Hvorfor må det ha budt på utfordringer for Abram og Sarai å leve som nomader? b) Hvilke ytterligere prøvelser skulle Abram snart møte?

¹⁹ La oss ikke glemme at det ikke kan ha vært lett for verken Abram eller Sarai å tilpasse seg de besværlighetene det medførte å leve som nomader. De levde av sine husdyr istedenfor av mat som de kunne ha kjøpt i en velassortert basar i Ur. De bodde i telt istedenfor i et fint hus. (Hebreerne 11: 9) Abram hadde travle dager — det var mye arbeid i forbindelse med å føre tilsyn med tjenerne og flokkene av husdyr. Sarai tok seg sikkert av slike oppgaver som kvinner i den kulturen tradisjonelt utførte, som å elte deig, bake brød, spinne ull og sy plagg. (1. Mosebok 18: 6, 7; 2. Kongebok 23: 7; Ordspråkene 31: 19; Esekiel 13: 18) Likevel skulle de snart møte nye prøvelser. Om kort tid skulle Abram og hans husstand havne i en situasjon der deres liv stod på spill. Var Abrams tro sterk nok til at han greide å takle denne utfordringen?

[Fotnoter]

Merket du deg dette?

• Hvorfor blir Abram omtalt som «far til alle dem som har tro»?

• Hvorfor måtte Abram ha tro for å forlate kaldeernes Ur?

• Hvordan viste Abram at han satte tilbedelsen av Jehova høyt?

[Kart på side 16]

(Se den trykte publikasjonen)

ABRAMS REISE

Ur

Karan

Karkemisj

KANAAN

Storhavet

[Rettigheter]

Basert på et kart som Pictorial Archive (Near Eastern History) Est. og Survey of Israel har opphavsrett til

[Bilde på side 15]

Abram måtte ha tro for å forlate det komfortable livet i Ur

[Bilde på side 18]

Ved å bo i telt kunngjorde Abram og hans husstand «offentlig at de var fremmede og midlertidige innbyggere»