Fattige, men rike — hvordan er det mulig?

For mange hundre år siden bad en vis mann om at han ikke måtte bli fattig. Hvorfor gjorde han det? Han gjorde det fordi han fryktet for at fattigdom kunne føre til holdninger og handlinger som kunne sette hans forhold til Gud i fare. Dette framgår tydelig av det han sa: «La meg fortære den mat som tilkommer meg, . . . slik at jeg ikke blir fattig og likefram stjeler og angriper min Guds navn.» — ORDSPRÅKENE 30: 8, 9.

BETYR dette at det er umulig for en som er fattig, å tjene Gud trofast? Slett ikke! Opp gjennom historien har utallige tjenere for Jehova Gud bevart sin ulastelighet overfor ham til tross for de vanskeligheter som fattigdom fører med seg. Jehova elsker dem som stoler på ham, og han sørger for dem.

Trofaste tjenere for Jehova i gammel tid

Apostelen Paulus led selv mangel iblant. (2. Korinter 6: 3, 4) Og han beskrev en ’stor sky’ av trofaste førkristne vitner. Noen av dem «gikk omkring i saueskinn, i geiteskinn, mens de led nød . . . De flakket omkring i ørkener og fjell og grotter og jordhuler». — Hebreerne 11: 37, 38; 12: 1.

En av disse trofaste tjenerne for Jehova var profeten Elia. Jehova sørget jevnlig for mat til Elia den gang det var en tørke som varte i tre og et halvt år. Først sørget Jehova Gud for at ravner brakte profeten brød og kjøtt. (1. Kongebok 17: 2—6) Senere sørget han på mirakuløs måte for at en enkes forsyning av mel og olje ble opprettholdt, slik at hun kunne la Elia få noe å spise. (1. Kongebok 17: 8—16) Maten var svært enkel, men den holdt profeten, kvinnen og sønnen hennes i live.

Jehova støttet på lignende måte den trofaste profeten Jeremia i tider med økonomiske vanskeligheter. Jeremia overlevde da babylonerne beleiret Jerusalem, den gang folk måtte «spise brød etter vekt og i engstelse». (Esekiel 4: 16) Til slutt ble hungersnøden i byen så hard at noen kvinner spiste kjøttet av sine egne barn. (Klagesangene 2: 20) Selv om Jeremia var i fangenskap på grunn av sin fryktløse forkynnelse, sørget Jehova for at han fikk «et rundt brød» hver dag, «inntil det var slutt på alt brødet i byen». — Jeremia 37: 21.

Så Jeremia hadde i likhet med Elia lite å spise. Bibelen sier ikke noe om hva eller hvor ofte Jeremia spiste etter at det var slutt på brødet i Jerusalem. Men vi vet at Jehova sørget for ham, og at han overlevde den forferdelige hungersnøden.

I dag forekommer fattigdom i alle deler av verden. Ifølge De forente nasjoner finnes den høyeste konsentrasjonen av fattige i Afrika. I en pressemelding fra FN fra 1996 het det: «Minst halvparten av alle afrikanere er fattige.» Selv om de økonomiske forholdene stadig blir vanskeligere, gjør stadig flere afrikanere seg iherdige anstrengelser for å følge Bibelens prinsipper i livet sitt. De tjener Gud trofast, overbevist om at han vil sørge for dem. Tenk over disse eksemplene fra én del av vår problemfylte verden.

De er ærlige

Michaela er en bonde i Nigeria som har seks barn å forsørge. «Det er vanskelig å være ærlig når man ikke har nok penger til å dra omsorg for familien,» sier han. «Men når jeg blir fristet til å være uærlig, minner jeg meg selv om det som står i Efeserne 4: 28: ’Tyven skal ikke lenger stjele, men han skal i stedet arbeide hardt og utføre godt arbeid med sine hender.’ Så hvis jeg blir fristet til å være uærlig, spør jeg meg selv: ’Har jeg arbeidet for disse pengene?’»

Han fortsetter: «En dag jeg var ute og gikk, så jeg for eksempel at en veske falt av en motorsykkel. Jeg fikk ikke stoppet motorsyklisten, så jeg tok opp vesken og oppdaget at den var full av penger! Ved hjelp av noen identifikasjonspapirer som var i vesken, fant jeg fram til eieren og leverte den tilbake.»

De bekjemper negative tanker

En mann i Nord-Afrika uttrykte seg slik: «Fattigdom er [som] å være fanget i et dypt hull. Man kan se lyset og folk som går fritt omkring, men man har ikke stemme så man kan rope om hjelp eller be om en stige, slik at man kan komme seg opp.» Det er ikke rart at fattigdom ofte fører til nedtrykthet og frustrasjon! Også tjenere for Gud kan legge merke til andres velstand og begynne å lure på om det er verdt å leve et liv i ulastelighet. (Jevnfør Salme 73: 2—13.) Hvordan kan man bekjempe slike tanker?

En vestafrikaner som heter Peter, ble pensjonert etter å ha jobbet i det offentlige i 19 år. Han lever nå hovedsakelig av en liten pensjon. Han sier: «I stunder da jeg er motløs, minner jeg meg selv om hva jeg har lest i Bibelen og Selskapet Vakttårnets litteratur. Denne gamle verden skal snart forsvinne, og vi ser fram til en bedre verden.

Jeg tenker også på det som står i 1. Peter 5: 9: ’Stå [Satan] imot, faste i troen, idet dere vet at de samme ting hva lidelser angår, blir fullbyrdet i hele samfunnet av deres brødre i verden.’ Jeg er altså ikke den eneste som har det vanskelig. Disse påminnelsene hjelper meg til å kvitte meg med tanker som kan gjøre meg motløs og nedtrykt.»

Han legger til: «Jesus utførte riktignok mange mirakler da han var her på jorden, men han gjorde ingen rike materielt sett. Bør jeg da forvente at han vil gjøre meg velstående?»

Bønnens makt

Man kan også bekjempe negative tanker ved å vende seg til Jehova Gud i bønn. Da Mary ble et av Jehovas vitner i 1960, vendte familien henne ryggen. Hun er nå i 50-årene. Hun er ugift og skrøpelig og har lite materielt sett. Ikke desto mindre er hun ivrig opptatt i den kristne tjeneste.

Mary sier: «Når jeg føler meg motløs, vender jeg meg til Jehova i bønn. Jeg vet at ingen kan hjelpe meg mer enn han kan. Jeg har erfart at Jehova hjelper meg når jeg stoler på ham. Jeg husker alltid de ordene av kong David som vi finner i Salme 37: 25: ’En ung mann har jeg vært, og jeg er også blitt gammel, og likevel har jeg ikke sett den rettferdige forlatt eller hans avkom lete etter brød.’

Jeg blir også oppmuntret av å lese beretninger i Vakttårnet om det som eldre åndelige brødre og søstre har erfart. Ettersom Jehova Gud hjalp dem, vet jeg at han også vil fortsette å hjelpe meg. Han velsigner arbeidet mitt med å selge fufu [et mel laget av kassavaplanten], slik at jeg får endene til å møtes. Når jeg noen ganger er nesten helt uten penger og lurer på hva jeg skal gjøre, sender Jehova noen som gir meg penger og sier: ’Vær så god, søster. Ta imot disse.’ Jehova har aldri skuffet meg.»

Verdien av å studere Bibelen

Jehovas vitner erkjenner verdien av å studere Guds Ord, Bibelen, og de fattige blant dem er ingen unntak. Seksti år gamle John tjener som pioner (en heltidsforkynner av Guds rike) og menighetstjener. Han bor i et falleferdig toetasjes hus hvor også 13 familier holder til. Rommet hans er en del av gangen i første etasje som er delt av med kryssfiner. I rommet står det to gamle stoler og et bord med stabler med hjelpemidler til bibelstudium. Han sover på en stråmatte.

John pleide å tjene cirka sju kroner om dagen ved å selge brød, men da det ble forbudt å importere hvete til landet, mistet han sitt levebrød. Han sier: «Jeg synes at livet til tider kan være vanskelig, men jeg fortsetter som pioner. Det er Jehova som holder meg oppe. Jeg tar det arbeidet jeg finner, og regner ikke med at noe menneske skal støtte eller brødfø meg, selv om brødrene i menigheten er veldig hjelpsomme. De hjelper meg med å lete etter arbeid, og noen ganger gir de meg pengegaver.

Jeg sørger for å få tid til å lese i Bibelen og Selskapet Vakttårnets publikasjoner. Jeg studerer tidlig om morgenen når det er stille i huset, og sent på kvelden hvis vi har strøm. Jeg er klar over at jeg må fortsette å studere på egen hånd.»

De oppdrar barna med tanke på evig liv

Daniel er en enkemann med seks barn. I 1985 mistet han den jobben han hadde hatt de siste 25 årene, men han fant seg nytt arbeid i en butikk. «Familien har det hardt økonomisk,» sier han. «Vi kan spise bare ett måltid om dagen. En gang gikk vi uten mat i tre dager. Vi drakk bare vann for å overleve.»

Daniel tjener som eldste i menigheten. «Jeg går aldri glipp av kristne møter og holder meg travelt opptatt med teokratiske gjøremål,» sier han. «Når det er noe arbeid som må gjøres på Rikets sal, sørger jeg for å være der. Og når det er tøft, minner jeg meg selv om det Peter sa til Jesus, slik det er gjengitt i Johannes 6: 68: ’Herre, hvem skal vi gå til?’ Hva skal jeg gjøre hvis jeg ikke skal tjene Jehova? Paulus’ ord i Romerne 8: 35—39 fyller meg også med besluttsomhet fordi de viser at ingen ting kan skille oss fra Guds og Kristi kjærlighet. Dette er en holdning som jeg innprenter i barna mine. Jeg sier stadig til dem at de aldri må forlate Jehova.» Daniels nidkjærhet og det at han regelmessig har studert Bibelen med familien sin, har hatt en positiv innflytelse på barna hans.

En gavmild ånd

Man kan kanskje mene at de som virkelig er fattige, neppe vil kunne støtte Rikets interesser økonomisk. Men det er ikke tilfellet. (Jevnfør Lukas 21: 1—4.) Noen vitner i Ghana som så vidt får sine behov dekket ved å drive jordbruk, skilte ut noe av eiendommen sin for å bruke det til å støtte Rikets interesser. Når det som dette jordstykket hadde frambrakt, ble solgt, ble pengene i sin helhet brukt til dette formålet. De gav blant annet bidrag til den lokale Rikets sal.

Joan tjener som pioner i et sentralafrikansk land. Hun selger brød for å forsørge sin lamme ektemann og fire andre som er avhengige av henne. Da den menigheten hun er tilsluttet, trengte benker til Rikets sal, bestemte familien hennes seg for å gi alle pengene de hadde. De hadde ingenting igjen. Men neste dag betalte noen overraskende en gammel gjeld, og på den måten fikk de penger som de ikke lenger hadde noe håp om å få tilbake.

Joan har et lyst sinn og er ikke overdrevent bekymret for penger. «Jeg forklarer situasjonen for Jehova i bønn, og så går jeg ut i felttjenesten. Vi vet at vi ikke kan håpe på stort bedre tider i denne tingenes ordning. Men vi vet at Jehova vil gi oss det vi trenger.»

De er arbeidsomme

Jehovas vitner kan kjennes på den kjærlighet de har til hverandre. (Johannes 13: 35) De som har penger, støtter sine kristne brødre som trenger hjelp. De kan gi dem hjelp i form av gaver, eller de kan hjelpe dem til å få seg arbeid.

Mark, som bor i Den demokratiske republikken Kongo, lider av spedalskhet. Som følge av sykdommen har han deformerte fingrer og tær og må derfor bruke krykker. Da Mark bestemte seg for å tjene Jehova, begynte han å gjøre store forandringer i livet sitt. Han sluttet å tigge for å få mat og begynte isteden å dyrke sin egen mat. Han begynte også å lage murstein av soltørket leire, som han så solgte.

Til tross for sine fysiske begrensninger fortsatte Mark å arbeide iherdig. Til slutt kjøpte han et jordstykke og bygde seg et lite hus. Mark tjener i dag som eldste i menigheten og er høyt respektert i byen der han bor. Nå hjelper han selv andre som trenger det.

Noen steder er det praktisk talt umulig å få seg et arbeid. En kristen eldste som tjener ved et av Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer i Sentral-Afrika, skrev: «Mange av brødrene her står uten arbeid. Noen forsøker å skape sine egne arbeidsplasser, men det er ikke lett. Mange har tenkt som så at ettersom de kommer til å ha det vanskelig uansett hva de gjør, vil de bringe ofre som heltidsforkynnere. Ved å gjøre det har de erfart større velsignelser enn de ville ha fått hvis de hadde hatt et arbeid med liten eller ingen betaling.»

Jehova sørger for sitt folk

Jesus Kristus sa om seg selv: «Revene har hi, og himmelens fugler har soveplasser, men Menneskesønnen har ikke noe sted hvor han kan hvile sitt hode.» (Lukas 9: 58) Og i tråd med dette sa apostelen Paulus: «Helt fram til denne stund fortsetter vi å sulte og tørste og være sparsomt kledd og bli mishandlet og være hjemløse.» — 1. Korinter 4: 11.

Både Jesus og Paulus valgte å leve et liv med begrensede økonomiske midler for i større grad å kunne være opptatt med sin forkynnergjerning. Mange av vår tids kristne er fattige fordi de ikke har noe annet valg. Ikke desto mindre lever de etter Bibelens prinsipper og bestreber seg nidkjært på å tjene Gud. De vet at Jehova elsker dem, ettersom de erfarer sannheten i Jesu forsikring: «Fortsett da å søke først riket og hans rettferdighet, så skal alt dette andre [materielle ting] bli gitt dere i tillegg.» (Matteus 6: 25—33) Disse materielt sett fattige tjenerne for Jehova har erfart sannheten i det som står i Ordspråkene 10: 22: «Jehovas velsignelse — det er den som gjør rik.»

[Fotnote]

[Ramme på side 6]

Hvem er «ordets gjørere»?

EN GALLUPUNDERSØKELSE fra 1994 viser at 96 prosent av amerikanerne «tror på Gud eller en universell ånd». Det finnes også «flere kirker pr. innbygger i USA enn i noe annet land på jorden,» sa U.S.News & World Report. Denne meningsmålingen gir inntrykk av stor fromhet, men den erfarne meningsmåleren George Gallup jr. sier: «Den nakne sannhet er at amerikanere flest ikke vet hva de tror på, eller hvorfor de tror.»

Statistikk tyder også på at det er stor forskjell på mange menneskers religiøse overbevisning og deres handlinger. For eksempel har «sosiologer lagt merke til at noen av de områdene i landet som er hardest belastet med kriminalitet, også viser seg å være steder hvor religiøs tro og utøvelse er sterkest,» sier skribenten Jeffery Sheler.

Dette bør ikke overraske oss. Hvorfor ikke? Fordi apostelen Paulus allerede i det første århundre advarte sine medkristne mot dem som «offentlig kunngjør . . . at de kjenner Gud, men [som] fornekter ham ved sine gjerninger». (Titus 1: 16) Dessuten sa Paulus til den unge mannen Timoteus at «de siste dager» ville være kjennetegnet av mennesker som har en «ytre form for gudhengivenhet, men [som] viser seg falske når det gjelder dens kraft». — 2. Timoteus 3: 1, 5.

De sanne kristne gjør imidlertid sitt ytterste for å følge Jesu befaling: «Gå . . . og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene.» (Matteus 28: 19) På den måten blir de «ordets gjørere og ikke bare dets hørere». — Jakob 1: 22.

[Bilde på side 7]

Mennesker over hele verden erkjenner verdien av å studere Bibelen