REGN

En viktig del av vannets kretsløp. Vann fordamper fra jord- og havoverflaten og stiger opp i atmosfæren, hvor det kondenserer og faller ned som regndråper som gir nødvendig fuktighet til plante- og dyrelivet. Bibelen omtaler regn som en del av dette viselig innrettede og pålitelige kretsløpet. – Job 36: 27, 28; For 1: 7; Jes 55: 10.

I tillegg til de vanlige ordene for regn finnes det en rekke hebraiske og greske ord som har med regn å gjøre, som har slike betydninger som «skyllregn», «regnskyll» eller «øsregn» (1Mo 7: 12; 1Kg 18: 41; Ese 1: 28), «vedvarende regn» (Ord 27: 15), «høstregn og vårregn» eller «det tidlige regnet og det sene regnet» (5Mo 11: 14; Jak 5: 7), «lett regn» (5Mo 32: 2), «kraftig regnvær» (Jes 4: 6) og «øsende regnskurer» (Sl 65: 10).

I beretningen om de forberedelsene Gud gjorde med tanke på at det skulle bo mennesker på jorden, fortelles det at Gud ’ikke hadde latt det regne på jorden’, men at ’en tåke stadig steg opp fra jorden og vannet hele jordens overflate’. Det som her blir beskrevet, skjedde tydeligvis i begynnelsen av den tredje skapelsesdagen, før plantene ble skapt. (1Mo 1: 9–13; 2: 5, 6; se TÅKE.) Det første stedet i Bibelen hvor det nevnes spesielt at det faller regn, er i beretningen om vannflommen. Da vannflommen kom, ’ble himlenes sluser åpnet’, og «skyllregnet over jorden varte i førti dager og førti netter». – 1Mo 7: 11, 12; 8: 2.

Hvordan regn dannes. Et av de spørsmålene Jehova stilte Job for å understreke hvor lite menneskene forstår av naturkreftene og naturlovene, var: «Har regnet en far?» (Job 38: 28) Meteorologene har forsket mye på hvordan regn dannes, men har ifølge The World Book Encyclopedia bare kommet fram til «teorier». (1987, bd. 16, s. 123, 124) Når varm luft som inneholder vanndamp, stiger opp og avkjøles, kondenserer dampen og danner bittesmå vanndråper. Én teori går ut på at når de større vanndråpene faller gjennom en sky, kolliderer de med mindre vanndråper og tar dem opp i seg, helt til de blir så tunge at luften ikke klarer å holde dem oppe. En annen teori går ut på at iskrystaller som dannes i de øverste skylagene, hvor temperaturen er under frysepunktet, faller ned gjennom varmere luftlag og omdannes til regn.

Jehova som regnets Opphavsmann. Jehova var ikke Israels «regngud». Han var ikke som Ba’al, som kanaaneerne trodde sørget for regntiden da han våknet til liv. Trofaste israelitter forstod imidlertid at det var Jehova, ikke Ba’al, som kunne hindre det dyrebare regnet i å falle. Det kom tydelig til uttrykk da Jehova på profeten Elias tid sørget for at Israel ble rammet av tørke samtidig som Ba’al-dyrkelsen var på sitt mest omfattende. – 1Kg 17: 1, 7; Jak 5: 17, 18.

Det er Jehova som har sørget for regn til jorden. (Sl 147: 8; Jes 30: 23) Han «har delt av en renne til oversvømmelsen», noe som kanskje henspiller på at Gud lar regnet strømme fra skyene ned over bestemte steder på jorden. (Job 38: 25–27; jf. Sl 135: 7; Jer 10: 13.) Jehovas evne til å kontrollere regnet i samsvar med sin hensikt er noe av det som skilte ham fra de livløse avgudene som Israels nabofolk tilbad. (Jer 14: 22) I det lovte land hadde israelittene enda større grunn til å innse dette enn da de var i Egypt, hvor det sjelden regnet. – 5Mo 11: 10, 11.

Da Paulus og Barnabas forkynte for grekerne i Lystra, forklarte de at regnet tjente som et vitnesbyrd om «den levende Gud» og var et uttrykk for hans godhet. (Apg 14: 14–17) Regnet er ikke bare til gagn for gode og rettferdige mennesker, men for alle. Jesus pekte på at Guds kjærlighet i denne henseende bør tjene som et eksempel for menneskene. – Mt 5: 43–48.

Regn i det lovte land. Et særtrekk ved klimaet i det lovte land er den varierende nedbørmengden. Det er to hovedfaktorer som er avgjørende for nedbørmengden, nemlig hvor nær havet landet ligger, og høyden over havet. I regntiden faller det store mengder regn på slettene langs Middelhavet – mest i nord, mindre i sør. Nedbørmengden er vanligvis større i høylandet og i fjellene, siden den fuktige luften som kommer vestfra, fra havet, kondenserer i større grad der. Jordandalen ligger i en såkalt regnskygge. Det skyldes at luften har avgitt mye av sin fuktighet før den driver over fjellene, og at luften varmes opp når den kommer inn over dalen. Men når denne luften kommer inn over høysletten øst for Jordan, dannes det igjen skyer som avgir en del regn. Derfor er det et smalt landområde øst for Jordan som egner seg til beitemarker eller et begrenset jordbruk. Lenger øst ligger ørkenen. Her faller det så lite regn og det så uregelmessig at området ikke egner seg til jordbruk eller beite for buskap.

Årstider. De to hovedårstidene i det lovte land, sommeren og vinteren, kan med rette omtales som den tørre årstiden og regntiden. (Jf. Sl 32: 4; Høy 2: 11, NW, fotn.) Det faller små mengder regn fra midten av april til midten av oktober. Dette er innhøstningstiden, og Ordspråkene 26: 1 viser at regn var svært uvanlig i denne perioden. (Jf. 1Sa 12: 17–19.) I regntiden regner det ikke uavbrutt; det er klare dager innimellom. Siden dette også er den kalde årstiden, er det en kjølig opplevelse å være ute i regnet. (Esr 10: 9, 13) Ly for regnet er derfor høyt verdsatt. – Jes 4: 6; 25: 4; 32: 2; Job 24: 8.

Høstregn og vårregn. Bibelen nevner «høstregn [det tidlige regnet] og vårregn [det sene regnet]», som Gud lovte å velsigne israelittene med hvis de var trofaste. (5Mo 11: 14, NW, fotn.; Jer 5: 24; Joe 2: 23, 24) Bonden ventet tålmodig på regnet i disse periodene mellom sommeren og vinteren. (Jak 5: 7; jf. Job 29: 23.) Han ventet ivrig på at det tidlige regnet, eller høstregnet (som begynte omkring midten av oktober), skulle gjøre slutt på sommerens hete og tørke. Dette regnet var nødvendig før såingen kunne begynne, for det bløtte opp jorden, slik at bonden kunne pløye åkeren. På tilsvarende måte var det sene regnet, eller vårregnet, nødvendig for at grøden, spesielt kornet, kunne vokse og modnes. – Sak 10: 1; Am 4: 7; Høy 2: 11–13.

Brukt billedlig. Når Gud velsignet Israel med regn til den fastsatte tid, hadde folket overflod. Hosea kunne derfor love at Jehova ville komme «som et øsregn, som et vårregn som gjennomvæter jorden» for dem som jaget etter å kjenne ham. (Ho 6: 3) Guds undervisning skulle «dryppe som regnet», og hans ord skulle være som «lett regn på gress og som øsende regnskurer på det som gror». (5Mo 32: 2) Hans undervisning og hans ord skulle trenge langsomt inn, men være tilstrekkelig til fullt ut å forfriske, akkurat som regnskurer på det som gror. På tilsvarende måte blir Jakobs gjeninnsamlede rest framstilt som en kilde til ny styrke og overflod ved at den sammenlignes med «øsende regnskurer på planter». – Mi 5: 7.

Guds konges styre, som er beskrevet i Salme 72, skulle sørge for velsignelse og velstand. Det blir derfor sagt om kongen at «han skal komme ned som regn på nyslått gress, som øsende regnskurer som væter jorden» og sørger for frisk og grønn vegetasjon. (Sl 72: 1, 6; jf. 2Sa 23: 3, 4.) En konges velvilje ble sammenlignet med «en sky med vårregn», siden den bar bud om gode tider, akkurat som regnskyer bar bud om nødvendig vann, slik at nyttevekstene kunne vokse og modnes. – Ord 16: 15.

Regnet resulterer imidlertid ikke alltid i en vegetasjon som er til gagn for den som dyrker jorden; jorden kan også frambringe torner og tistler. Paulus brukte dette som et eksempel da han sammenlignet den regnvåte jorden med kristne som har «smakt den himmelske frie gave, og som har fått del i hellig ånd». Hvis de ikke frambringer åndens frukt, men faller fra sannheten, vil det gå med dem som med en åker som bare frambringer torner, og som derfor blir brent. – He 6: 4–8.

I et av synene i Åpenbaringen så Johannes «to vitner» som hadde ’myndighet til å lukke himmelen så det ikke skulle falle regn i de dagene de profeterte’. (Åp 11: 3–6) Disse ’vitnene’, som representerte Gud som hans ’profeter’, eller talsmenn, ville ikke kunngjøre Guds gunst eller velsignelse over onde menneskers planer og gjerninger. I likhet med Elia, som utropte en tre og et halvt år lang tørke i Israel fordi folket hadde praktisert Ba’al-dyrkelse, noe kong Akab og dronning Jesabel hadde fremmet og støttet, skulle disse ’to vitnene’ billedlig talt «lukke himmelen», slik at ikke noe forfriskende «regn» fra Gud ville få menneskers planer til å lykkes. – 1Kg 17: 1 til 18: 45; Lu 4: 25, 26; Jak 5: 17, 18.