Fortsett å oppbygge hverandre

«La ingen råtten tale gå ut av deres munn, men en tale som er god til oppbyggelse.» — EFESERNE 4: 29.

1, 2. a) Hvorfor kan vi med rette si at talen er en enestående gave? b) Hvorfor er det nødvendig å være forsiktig med hvordan vi bruker tungen?

«TALEN er den magiske tråd som binder venner, familier og samfunn sammen . . . Ut fra det menneskelige sinn og [tungens] samordnede muskelsammentrekninger frambringer vi lyder som vekker kjærlighet, misunnelse og respekt — ja, alle slags menneskelige følelser.» — Hearing, Taste and Smell.

² Tungen er mye mer enn et organ som gjør det mulig for oss å svelge og smake. Den er en del av vår evne til å meddele andre våre tanker og følelser. Jakob omtalte tungen som «et lite lem» og skrev videre: «Med den velsigner vi Jehova, ja, Faderen, og med den forbanner vi likevel mennesker som er blitt til ’i Guds likhet’.» (Jakob 3: 5, 9) Ja, vi kan bruke tungen på en god måte, for eksempel til å lovprise Jehova. Men fordi vi er ufullkomne, kan vi lett komme til å bruke tungen til å si noe som er skadelig eller negativt. Jakob skrev: «Det er ikke rett, mine brødre, at disse ting fortsetter å skje på denne måten.» — Jakob 3: 10.

3. Hvilke to sider ved vår tale bør vi være oppmerksom på?

³ Ikke noe menneske kan ha fullkommen kontroll over tungen, men vi bør avgjort gå inn for å forbedre oss. Apostelen Paulus gir oss denne oppfordringen: «La ingen råtten tale gå ut av deres munn, men en tale som er god til oppbyggelse, alt etter som det måtte være behov for, så den kan overbringe det som er gagnlig, til dem som hører på.» (Efeserne 4: 29) Legg merke til at denne formaningen har to sider: Den viser hva vi bør bestrebe oss på å unngå, og hva vi bør forsøke å gjøre. La oss se på begge disse sidene.

Unngå råtten tale

4, 5. a) Hvorfor er det en utfordring for kristne å kjempe mot skitten tale? b) Hvilken illustrasjon passer i forbindelse med uttrykket «råtten tale»?

⁴ I Efeserne 4: 29 får vi først denne oppfordringen: «La ingen råtten tale gå ut av deres munn.» Dette er kanskje ikke alltid så lett. Det skyldes blant annet at banning er så alminnelig i verden omkring oss. Mange kristne ungdommer hører banning hver dag, for skolekameratene mener kanskje at det gir ordene deres større vekt, eller at det får dem til å virke tøffere. Vi kan kanskje ikke helt unngå å høre skitne ord, men vi kan og bør gjøre oss bevisste anstrengelser for at de ikke skal festne seg hos oss. De hører ikke hjemme i vårt sinn eller i vår munn.

⁵ I Paulus’ advarsel inngår et gresk ord som brukes om bedervet fisk eller råtten frukt. Prøv å forestille deg følgende situasjon: Du ser en mann som blir utålmodig og etter hvert helt rasende. Til slutt eksploderer han i sinne, og du ser en bedervet fisk komme ut av munnen hans. Dernest ser du at illeluktende, råtten frukt tyter fram og spruter ut over alle som befinner seg i nærheten. Hvem er denne mannen? Det ville være forferdelig om han var en av oss! Men et slikt bilde ville passe på oss hvis vi lot ’råtten tale gå ut av vår munn’.

6. Hvordan kan Efeserne 4: 29 anvendes i forbindelse med kritisk og negativ tale?

⁶ Efeserne 4: 29 kan også oppfattes som en oppfordring til å unngå å være konstant kritiske. Det er nok så at vi alle sammen har meninger og oppfatninger om ting vi ikke liker eller godtar, men har du noen gang vært sammen med en som tydeligvis alltid har noe negativt å si om ethvert menneske og sted og enhver sak som blir brakt på bane? (Jevnfør Romerne 12: 9; Hebreerne 1: 9.) Det han sier, virker nedbrytende, nedslående og ødeleggende. (Salme 10: 7; 64: 2—4; Ordspråkene 16: 27; Jakob 4: 11, 12) Han er kanskje ikke klar over hvor sterkt han ligner de kritiske menneskene Malaki beskrev. (Malaki 3: 13—15) Tenk hvor sjokkert han ville bli hvis en som hørte på ham, sa at en bedervet fisk eller råtten frukt kom ut av munnen hans!

7. Hvilke ransakende spørsmål bør vi alle stille oss selv?

⁷ Det er nok lett å oppdage at en annen stadig kommer med negative eller kritiske bemerkninger, men spør deg selv: ’Har jeg en tendens til å være slik? Ja, har jeg det?’ Det ville være klokt av oss å tenke over ånden i våre uttalelser en gang i blant. Er de hovedsakelig negative og kritiske? Lyder vi som Jobs tre falske trøstere? (Job 2: 11; 13: 4, 5; 16: 2; 19: 2) Hvorfor ikke finne et positivt trekk å nevne? Hvorfor ikke styre en samtale inn på oppbyggende emner hvis den har tatt en overveiende kritisk retning?

8. Hva lærer vi av Malaki 3: 16 om hvordan vi bør tale, og hvordan kan vi vise at vi gir akt på dette?

⁸ Malaki trekker fram en kontrast: «De som frykter [Jehova], talte da sammen, og [Jehova] lyttet og hørte hva de sa. Hos ham ble det skrevet en minnebok om dem som frykter [Jehova] og ærer hans navn.» (Malaki 3: 16) La du merke til hvordan Gud reagerte på oppbyggende tale? Hvordan ville sannsynligvis en slik samtale virke på dem som deltok? Vi kan personlig lære noe av dette med tanke på våre egne daglige samtaler. Det vil være mye bedre for oss og andre hvis det som preger våre samtaler, er at vi frambærer «lovprisningsoffer for Gud». — Hebreerne 13: 15.

Arbeid for å oppbygge andre

9. Hvordan har vi god anledning til å oppbygge andre på kristne møter?

⁹ Menighetsmøtene gir oss utmerket anledning til å snakke om slikt ’som er godt til oppbyggelse, alt etter som det måtte være behov for, til gagn for dem som hører på’. (Efeserne 4: 29) Vi kan gjøre dette når vi legger fram bibelske opplysninger i en tale, når vi er med i en demonstrasjon, eller når vi kommer med kommentarer i en post med spørsmål og svar. Da blir vi et eksempel på det som står i Ordspråkene 20: 15: «Å tale med kunnskap er et kostbart smykke.» Og hvem vet hvor mange menneskers hjerte vi når fram til eller oppbygger?

10. Hvilken forandring vil det kanskje være på sin plass å gjøre etter at vi har tenkt over hvem vi vanligvis snakker med? (2. Korinter 6: 12, 13)

¹⁰ I tiden før og etter møtene passer det godt å oppbygge andre ved hjelp av samtaler som er til gagn for dem som hører på. Det ville være lett å benytte denne tiden til hyggelig prat med slektninger og noen få venner som vi føler oss vel sammen med. (Johannes 13: 23; 19: 26) Men hvorfor ikke søke kontakt med andre som vi kan snakke med i samsvar med Efeserne 4: 29? (Jevnfør Lukas 14: 12—14.) Vi kan på forhånd bestemme oss for å si mer enn bare et formelt eller hastig god dag til bestemte nye eller eldre eller unge, og kanskje også sette oss ned sammen med barna så vi kommer mer på deres nivå. Når vi viser ekte interesse og tar oss tid til oppbyggende tale, vil andre i enda høyere grad kunne nære slike følelser som David gav uttrykk for i Salme 122: 1.

11. a) Hvilken vane har mange lagt seg til med hensyn til hvor de setter seg? b) Hvorfor sørger noen bevisst for å variere hvor de setter seg?

¹¹ Noe annet som kan hjelpe oss til å føre oppbyggende samtaler, er å variere hvor vi sitter på møtene. En mor med et spedbarn trenger kanskje å sitte i nærheten av stellerommet, og en som er ufør, trenger kanskje å sitte ved midtgangen, men hva med oss andre? Av gammel vane søker vi kanskje stadig tilbake til en bestemt plass eller en bestemt del av salen, akkurat som en fugl instinktivt søker tilbake til sitt rede. (Jesaja 1: 3; Matteus 8: 20) Men hvorfor ikke variere når vi har anledning til å sitte hvor som helst — på høyre side, på venstre side, foran i salen, og så videre — slik at vi kan bli bedre kjent med forskjellige? Det er ingen regel som sier at vi skal gjøre dette, men eldste og andre modne personer som veksler mellom forskjellige steder å sitte, har funnet at de derved lettere kan overbringe det som er gagnlig, til mange, i stedet for til bare noen forholdsvis få nære venner.

Bygg opp ved å etterligne Gud

12. Hvilken uheldig tendens har gjort seg gjeldende opp gjennom historien?

¹² Kristne mennesker som ønsker å oppbygge andre, bør etterligne Gud i denne henseende i stedet for å følge den menneskelige tendensen til å lage en hel mengde regler.a Ufullkomne mennesker har lenge vært tilbøyelige til å ville dirigere sine omgivelser, og til og med noen av Guds tjenere har gitt etter for denne tilbøyeligheten. (1. Mosebok 3: 16; Forkynneren 8: 9) De jødiske lederne på Jesu tid ’bandt tunge byrder på andre, men ville ikke røre dem selv’. (Matteus 23: 4) De gjorde harmløse skikker om til påbudte tradisjoner. De var så overdrevent opptatt av menneskelagde regler at de overså ting som var av større betydning ifølge Guds retningslinjer. Ingen ble oppbygd ved at de laget mange ubibelske regler. Den veien de fulgte, var ganske enkelt ikke Guds vei. — Matteus 23: 23, 24; Markus 7: 1—13.

13. Hvorfor passer det seg ikke at noen fastsetter mange regler for sine medkristne?

¹³ Kristne mennesker har et oppriktig ønske om å holde seg til Guds lover. Men også vi kan komme til å gi etter for tilbøyeligheten til å sette opp mange byrdefulle regler. Hvorfor? Blant annet fordi smak og behag varierer, og enkelte godtar noe som andre misliker og mener det er best å ta avstand fra. Kristne mennesker er også forskjellige med hensyn til hvor raskt de gjør framskritt i retning av åndelig modenhet. Men er det å fastsette mange regler den framgangsmåten Gud anbefaler oss å følge for å hjelpe andre til å vokse fram til modenhet? (Filipperne 3: 15; 1. Timoteus 1: 19; Hebreerne 5: 14) Selv når noen faktisk følger en handlemåte som etter alt å dømme er på kanten eller farlig, kan man spørre seg selv om et forbud er den beste løsningen. Guds anbefaling går ut på at kvalifiserte personer skal forsøke å reise opp en som handler galt, ved å resonnere med vedkommende med mildhet. — Galaterne 6: 1.

14. Hva var formålet med de lovene Gud gav Israel?

¹⁴ Da Gud handlet med Israel som sitt folk, fastsatte han riktignok flere hundre lover om tilbedelsen ved templet, om ofre og også om hygiene. Dette var på sin plass når det gjaldt en bestemt nasjon, og mange av lovene hadde profetisk betydning og bidrog til å lede jødene til Messias. Paulus skrev: «Loven er følgelig blitt vår oppdrager som leder til Kristus, for at vi skulle bli erklært rettferdige på grunn av tro. Men nå som troen er kommet, er vi ikke lenger under en oppdrager.» (Galaterne 3: 19, 23—25) Etter at Loven ble avskaffet på torturpælen, gav ikke Gud de kristne en omfattende liste med regler angående de fleste sider ved livet, som om det var på denne måten de skulle holdes oppbygd i troen.

15. Hvilken veiledning har Gud skaffet til veie for kristne tilbedere?

¹⁵ Vi er naturligvis ikke uten lov. Gud befaler at vi skal avholde oss fra avgudsdyrkelse, fra utukt og ekteskapsbrudd og fra hor og misbruk av blod. Han forbyr uttrykkelig mord, løgn, spiritisme og forskjellige andre synder. (Apostlenes gjerninger 15: 28, 29; 1. Korinter 6: 9, 10; Åpenbaringen 21: 8) Og han gir i sitt Ord klar veiledning i mange spørsmål. Men vi er i langt høyere grad enn israelittene forpliktet til å lære og anvende bibelske prinsipper. De eldste kan oppbygge andre ved å hjelpe dem til å finne og ta hensyn til disse prinsippene og ikke bare se etter eller lage regler.

Eldste som bygger opp

16, 17. Hvordan foregikk apostlene med et godt eksempel i spørsmålet om fastsettelse av regler for andre kristne?

¹⁶ Paulus skrev: «La oss i alle fall, i den grad vi har gjort framskritt, fortsette å vandre ordentlig i den samme rutine.» (Filipperne 3: 16) Apostelen fulgte selv denne henstillingen, som er i samsvar med Guds syn, og behandlet andre på en oppbyggende måte. For eksempel oppstod det en gang et spørsmål om det gikk an å spise kjøtt som kunne ha kommet fra et avgudstempel. Fastsatte da denne eldste en regel som skulle gjelde for alle i menighetene på den tiden — kanskje for å sikre en ensartet eller enkel praksis? Nei. Han var klar over at de kristne på den tiden kunne komme til å treffe forskjellige valg fordi deres kunnskapsnivå og modenhetsgrad kunne variere. For sin egen del var han fast bestemt på å opptre som et godt eksempel. — Romerne 14: 1—4; 1. Korinter 8: 4—13.

¹⁷ De kristne greske skrifter viser at apostlene gav nyttig veiledning i visse personlige spørsmål, for eksempel angående klesdrakt og utseende for øvrig, men de kom ikke med detaljerte regler som gjaldt under alle forhold. Dette er et godt eksempel for kristne tilsynsmenn i vår tid som er interessert i å oppbygge hjorden. Og det er faktisk en videreføring av en grunnleggende handlemåte som Gud selv fulgte overfor fortidens Israel.

18. Hvilke regler om klær fastsatte Jehova for Israel?

¹⁸ Gud gav ikke israelittene omstendelige lover om hvordan de skulle kle seg. Det later til at menn og kvinner brukte omtrent samme slags kapper eller ytterklær, bortsett fra at kvinnenes kanskje var prydet med broderier eller var mer fargerike. Både menn og kvinner bar også en sa·dhinʹ, en skjorte eller underkledning. (Dommerne 14: 12; Ordspråkene 31: 24; Jesaja 3: 23, NW) Hvilke lover gav Gud om klær? Verken menn eller kvinner skulle bære klær som folk forbandt med det motsatte kjønn, og som tydeligvis røpet homoseksuelle hensikter. (5. Mosebok 22: 5) For å vise at de var atskilt fra de nasjonene som omgav dem, skulle israelittene sette frynsete kanter på klærne sine med en blå snor over kanten, og kanskje også dusker i de fire hjørnene av kappene. (4. Mosebok 15: 38—41, NW) Dette er hovedsakelig all den veiledning Loven gav angående klesstil.

19, 20. a) Hvilken veiledning angående klær og utseende for øvrig gir Bibelen de kristne? b) Hvordan bør de eldste stille seg til det å fastsette regler angående personlig ytre?

¹⁹ Det er nok så at de kristne ikke er under Loven, men har vi fått andre detaljerte regler i Bibelen om klær og utseende for øvrig? Egentlig ikke. Gud har latt oss få likevektige prinsipper som vi kan følge. Paulus skrev: «Likeså ønsker jeg at kvinnene skal pynte seg med velordnede klær, med beskjedenhet og et sunt sinn, ikke med hårfletningsfrisyrer og gull eller perler eller meget kostbar klesdrakt.» (1. Timoteus 2: 9) Peter oppfordret kristne kvinner til å konsentrere seg om «hjertets skjulte menneske i den uforgjengelige drakt, den stille og milde ånd», framfor å være opptatt av fysisk, ytre pryd. (1. Peter 3: 3, 4) Det at slik veiledning ble gitt, kan tyde på at noen av de kristne i det første århundre trengte å være mer beskjedne og tilbakeholdne i den måten de kledde seg og pyntet seg på. Men i stedet for å kreve — eller forby — en bestemt stil, kom apostlene ganske enkelt med oppbyggende veiledning.

²⁰ Jehovas vitner bør ha et sømmelig ytre som vinner respekt, og det har de stort sett også. Men stilen varierer fra land til land og til og med innen et område eller en menighet. En eldste som har sterke meninger eller en bestemt smak når det gjelder klær og måten å pynte seg på, kan naturligvis treffe avgjørelser i samsvar med dette for seg selv og sin familie. Men når det gjelder hjorden, bør han huske hva Paulus poengterte: «Ikke slik at vi er herrer over deres tro, men vi er medarbeidere på deres glede, for det er ved deres tro at dere står.» (2. Korinter 1: 24) Ja, de eldste arbeider for å bygge opp andres tro og motstår enhver tilbøyelighet til å fastsette regler for menigheten.

21. Hvordan kan de eldste yte oppbyggende hjelp hvis noen går til ytterligheter i måten å kle seg på?

²¹ Akkurat som i det første århundre hender det også nå at en som er ny eller åndelig svak, følger en tvilsom eller uklok handlemåte i valg av klær eller i bruk av sminke eller smykker. Hva så? Kristne eldste som oppriktig ønsker å være til hjelp, kan finne veiledning i Galaterne 6: 1. Før en eldste bestemmer seg for å rettlede noen, vil det være klokt av ham å rådføre seg med en annen eldste, og han bør da fortrinnsvis unngå å oppsøke en eldste som han vet deler hans smak og oppfatning. Hvis det later til at mange i en menighet er berørt av en verdslig tendens når det gjelder klær eller måten å pynte seg på, kan eldsterådet drøfte hvordan de best kan være til hjelp, om det bør skje ved en vennlig og oppbyggende programpost på et møte, eller i form av individuell veiledning. (Ordspråkene 24: 6; 27: 17) De vil ha som mål å oppmuntre til den holdning som framgår av 2. Korinter 6: 3: «Vi gir ikke på noen måte noen som helst årsak til snubling, for at vår tjeneste ikke skal bli lastet.»

22. a) Hvorfor bør det ikke vekke uro om oppfatningene er litt forskjellige? b) Hvordan foregikk Paulus med et godt eksempel?

²² Kristne eldste som ’er hyrder for den Guds hjord som er i deres varetekt’, ønsker å gjøre som Peter anbefalte, det vil si, de vil passe på at de ikke «rår som herrer over dem som er Guds arv». (1. Peter 5: 2, 3) I forbindelse med deres kjærlige gjerning kan det oppstå spørsmål om saker som det kan være delte meninger om. Kanskje er det skikk og bruk på et sted at den som leser avsnittene under Vakttårn-studiet, står mens han leser. Det er kanskje innarbeidet visse rutiner som følges når en gruppe kommer sammen for å utføre felttjeneste, eller under selve tjenesten. Men ville det være en ulykke om noen fulgte en litt annen framgangsmåte? Kjærlige tilsynsmenn vil gjerne at alt skal «skje sømmelig og med orden,» som Paulus sa da han omtalte de mirakuløse gaver. Sammenhengen viser imidlertid at det som først og fremst lå Paulus på hjerte, var «menighetens oppbyggelse». (1. Korinter 14: 12, 40) Han viste ingen tilbøyelighet til å lage en uendelig rekke regler, som om han først og fremst var opptatt av absolutt ensartethet eller fullstendig effektivitet. Han skrev: «Herren har gitt oss [myndighet] til å bygge dere opp og ikke til å bryte dere ned.» — 2. Korinter 10: 8.

23. Hvordan kan vi etterligne Paulus med hensyn til det å oppbygge andre?

²³ Paulus arbeidet utvilsomt for å oppbygge andre ved å snakke på en positiv og oppmuntrende måte. Han hadde ikke bare fellesskap med en liten vennekrets, men gjorde seg spesielle anstrengelser for å besøke mange brødre og søstre, både åndelig sterke og slike som hadde et spesielt behov for å bli oppbygd. Og han la vekt på kjærlighet — framfor regler — for «kjærligheten oppbygger». — 1. Korinter 8: 1.

[Fotnote]

Repetisjonsspørsmål

◻ Hvorfor bør vi forandre oss hvis vi har en tendens til å snakke på en negativ eller kritisk måte?

◻ Hva kan vi gjøre for å virke mer oppbyggende i menigheten?

◻ Hva lærer Bibelen oss angående det å sette opp mange regler for andre?

◻ Hva vil hjelpe de eldste til å unngå å fastsette menneskelagde regler for hjorden?