GULL

Det først nevnte og hyppigst omtalte metallet i Bibelen (1Mo 2: 11), et edelt metall som fra de tidligste tider har vært høyt skattet for sin vekt, sin sjeldenhet, sin vakre, uforanderlige glans og sin smibarhet og føyelighet. Det finnes flere hebraiske ord for gull, deriblant zahạv (2Mo 25: 11), charụts (Sak 9: 3), kẹthem (Sl 45: 9), paz («lutret gull»; Sl 19: 10), seghọr («rent gull»; Job 28: 15) og ʼofịr («gull fra Ofir»; Job 22: 24). De greske ordene khrysọs og khrysịon, som forekommer i De kristne greske skrifter, brukes om gullmynter, gullsmykker og metallet i sin alminnelighet og dessuten i overført betydning. – Mt 10: 9; 1Pe 3: 3; Mt 2: 11; 1Kt 3: 12.

På grunn av sin sjeldenhet er gull temmelig verdifast og derfor velegnet som betalingsmiddel og som målestokk for rikdom og anseelse. (1Mo 13: 2; 1Kr 21: 25; Est 8: 15) Preging av gullmynter begynte man imidlertid med først på et relativt sent tidspunkt. Gullets farge og glans, og dessuten dets motstandsdyktighet mot oksidering, har gjort det svært verdifullt til framstilling av smykker og ornamenter av forskjellige slag. – 1Mo 24: 22; 41: 42; Dom 8: 24–26; Sl 45: 9, 13.

Når gull forekommer naturlig i avleiringer av sand eller grus eller i elveleier, kan det på grunn av sin store vekt lett skilles fra og utvinnes. I Jobs bok blir utvinning og lutring nevnt. – Job 28: 1, 2, 6.

Brukt i tabernaklet og i templet. Fordi gull så lett lar seg forarbeide, kan det hamres ut i utallige former. Under byggingen av tabernaklet ble det hamret ut til plater som forskjellige gjenstander ble overtrukket med, og av tynne plater ble det skåret ut tråder som ble vevd inn i deler av øversteprestens klær. (2Mo 25: 31; 30: 1–3; 37: 1, 2; 39: 2, 3) Da Salomos tempel ble bygd, ble gull brukt på lignende måte. (1Kg 6: 21–35; 2Kr 3: 5–9) Ved å legere gull med andre metaller kan man gjøre det hardere og øke dets anvendelighet. Denne prosessen var også kjent i det gamle Israel. – 1Kg 10: 16; se ELEKTRUM.

Det ble anvendt store mengder gull til tabernaklet; dets verdi i våre dager blir anslått til omkring 79 millioner kroner. (2Mo 25: 10–40; 38: 24) Sammenlignet med den mengde gull som ble brukt ved byggingen av Salomos praktfulle tempel, var dette imidlertid forsvinnende lite. David hadde stilt ikke mindre enn 100 000 talenter gull til rådighet til dette templet, noe som i dag ville svare til en verdi av omkring 270 milliarder kroner. (1Kr 22: 14) Lampestakene og templets redskaper – gafler, skåler, kanner, kar, begre og så videre – var av gull og sølv; enkelte redskaper var av kobber; kjerubene i Det aller helligste, røkelsesalteret og hele innsiden av huset var kledd med gull. – 1Kg 6: 20–22; 7: 48–50; 1Kr 28: 14–18; 2Kr 3: 1–13.

Salomos inntekter. Det strømmet store mengder av gull til Salomos skattkammer fra kongen av Tyrus (120 talenter), fra dronningen av Saba (120 talenter), gjennom de årlige skattene og avgiftene og gjennom hans egen handelsflåte. Beretningen sier: «Vekten av det gullet som kom til Salomo i ett år, var seks hundre og sekstiseks talenter gull [omkring 1,8 mrd. kr].» Dertil kom inntekter fra handelsmenn, stattholdere og andre. – 1Kg 9: 14, 27, 28; 10: 10, 14, 15.

Ett sted som Salomo fikk fint gull fra, var Ofir. På et potteskår som skal stamme fra 700-tallet f.v.t., står denne innskriften: «Gull fra Ofir til bet horon, tretti sekel.» – 1Kg 9: 28; 10: 11; Job 28: 16; se OFIR.

Bestemmelser angående gullet i erobrede byer. Gud gav israelittene befaling om å brenne opp nasjonenes gudebilder i ild: «Du skal ikke begjære sølvet og gullet på dem og avgjort ikke ta det til deg selv, for at du ikke skal bli fanget i en snare av det; for det er en vederstyggelighet for Jehova din Gud. Og du skal ikke bringe en vederstyggelighet inn i ditt hus og derved bli noe som er viet til tilintetgjørelse, liksom den. Du skal føle en inderlig vemmelse for den og fullstendig avsky den, for den er noe som er viet til tilintetgjørelse.» (5Mo 7: 25, 26) Gudebilder og deres tilbehør ble derfor brent, og gullet og sølvet på dem ble noen ganger malt til støv. – 2Mo 32: 20; 2Kg 23: 4.

Andre gull- og sølvgjenstander i erobrede byer kunne de ta etter at de hadde renset dem ved å la dem «gå gjennom ilden». (4Mo 31: 22, 23) Jeriko var et unntak hva dette angår, ettersom denne byen var førstegrøden av Kanaans land som ble inntatt. Gullet og sølvet i denne byen (bortsett fra det som var på gudebildene) skulle overgis til prestene for å brukes i helligdommen. – Jos 6: 17–19, 24.

Visdom og tro bedre enn gull. Selv om gull har stor verdi, er det, i likhet med andre materielle rikdommer, ikke i stand til å sikre sine eiere livet (Sl 49: 6–8; Mt 16: 26), og uansett hvor mye gull en har, kan en ikke med det kjøpe den sanne visdom, som kommer fra Jehova. (Job 28: 12, 15–17, 28) Hans lover og bud og den tukt som kommer fra ham, er langt mer verd enn store mengder lutret gull. (Sl 19: 7–10; 119: 72, 127; Ord 8: 10) Gull kan ikke utfri noen på Jehovas vredes dag. – Sef 1: 18.

Mennesker i et materialistisk samfunn spotter troen på Gud og omtaler den som noe som er uten praktisk verdi. Apostelen Peter peker imidlertid på troens uovertrufne bestandighet og varige verdi. Han sier at den prøvde kvalitet av ens tro er av langt større verdi enn gull, som riktignok kan motstå ild, men som likevel er forgjengelig og kan bli ødelagt på andre måter. De kristne må utholde forskjellige prøvelser som til sine tider kan være alvorlige, men dette tjener til å bringe for dagen kvaliteten av deres tro. (1Pe 1: 6, 7) Sann tro kan holde stand under alle prøvelser.

Brukt symbolsk. Job brukte gull som et symbol på materialisme, noe av det han visste han måtte unngå for å behage Jehova. (Job 31: 24, 25) På den annen side er rent gull på grunn av sin skjønnhet, kostbarhet og renhet et passende symbol i beskrivelsen av den hellige by, Det nye Jerusalem, og dens brede gate. – Åp 21: 18, 21.

Hodet på billedstøtten i Nebukadnesars drøm var av gull, mens resten av billedstøtten bestod av mindre kostbare materialer. Daniel forklarte at billedstøttens deler symboliserte verdensriker; hodet av gull stod for Nebukadnesar, det vil si det babylonske dynasti som begynte med Nebukadnesar. (Da 2: 31–33, 37–40) Babylon blir også omtalt symbolsk som et «gullbeger i Jehovas hånd» som han kan bruke for å fullbyrde sine dommer over nasjonene. – Jer 51: 7.

I tabernaklet, som Moses oppførte, ble det brukt gull i Det hellige, hvor prestene gikk inn og utførte sine plikter, og i Det aller helligste, hvor bare øverstepresten gikk inn. Ettersom Det aller helligste med den gullkledde paktens ark var et bilde på himmelen, Guds bolig, og ettersom bare prestene og ingen andre israelitter hadde adgang til Det hellige, er det rimelig å anta at disse rommene symboliserer ting som har tilknytning til Guds himmel og hans ’kongelige presteskap’, det vil si til dem som har det himmelske kall, og til deres tjeneste og plikter overfor Gud. (1Pe 2: 9; He 9: 1–5, 9, 11, 12, 23–25; 3: 1) Det kongelige presteskap blir således symbolsk framstilt som atskilt fra de menneskene på jorden som det tjener.

Den vismannen som nedskrev Forkynnerens bok i Bibelen, oppmuntrer den unge mann til å tjene sin Skaper mens han fortsatt har sin kraft og styrke i behold, og sier at han bør gjøre det før «gullskålen slås i stykker». Han sikter her åpenbart til hjernen og det skållignende kraniet som omslutter den. Hvis kraniet til en person blir slått i stykker, er det ensbetydende med døden. – For 12: 6, 7.